Målsetting

Standardens målsetting er at ingen eiendeler skal regnskapsføres til en verdi høyere enn det beløpet som kan gjenvinnes ved eget fremtidig bruk eller salg av eiendelen. IAS 36 beskriver en rekke fremgangsmåter og prosedyrer som et foretak skal anvende for å sikre at standardens målsetting oppfylles.

Virkeområde

Standarden omfatter i utgangspunktet verdifall på alle eiendeler, men det gjøres en rekke unntak for eiendeler som er dekket av andre standarder. Dette er vist i tabellen nedenfor:

Frekvens – når / hvor ofte må test for nedskrivning gjennomføres

Som vi ser i tabellen nedenfor så avhenger frekvensen av type eiendel:

Goodwill og andre immaterielle eiendeler med ubestemt levetid skal etter hovedregelen i IAS 36 testes minst årlig. Beregning av gjenvinnbart beløp kan være en kompleks og tidkrevende øvelse. IAS 36.99 åpner opp for å benytte beregningen fra en tidligere periode gitt at alle disse kriteriene er oppfylt:

• Eiendelene og forpliktelsene som utgjør enheten, har ikke endret seg vesentlig

• Tidligere beregninger resulterte i et beløp som oversteg balanseført verdi med god margin, og

• en kvalitativ vurdering av det som har skjedd siden forrige beregning, viser at sannsynligheten for nedskrivninger er begrenset/neglisjerbar.

I praksis vil dette innebære at man for virksomheter hvor det anses som lite sannsynlig at det er behov for nedskrivning og hvor forrige periodes test viste god margin, ikke trenger å gjennomføre en detaljert verdivurdering. Hvor ofte man i slike tilfeller må gjøre detaljerte beregninger er et skjønnsmessig spørsmål, men generelt vil kravene til god margin og en kvalitativ vurdering øke etter hvert som tiden går mellom hver detaljerte verdivurdering.

For øvrige eiendeler er det ikke krav til årlig nedskrivningstest, men som beskrevet i IAS 36.9, har foretaket en løpende plikt til å vurdere hvorvidt det foreligger indikasjoner på verdifall. Dersom det foreligger indikasjoner, skal gjenvinnbart beløp måles. Figuren nedenfor illustrerer kravene og de enkelte fasene i en nedskrivningsvurdering:

Selskapet er pålagt et aktivitetskrav knyttet til vurdering av indikasjoner på verdifall. Indikasjoner kan typisk være verdiendringer i sentrale parametere i verdsettelsen og vil gjennomgås senere i artikkelen. Konsekvensen er at børsnoterte foretak aktivt må vurdere hvorvidt det foreligger indikasjoner på verdifall hvert kvartal. Vurderingen av dette bør dokumenteres som en del av selskapets internkontroll.

Identifikasjon av kontantgenererende enhet

IAS 36 har som utgangspunkt at gjenvinnbart beløp skal beregnes for en enkelt eiendel (IAS 36.22). Dette gjelder imidlertid bare så lenge inngående kontantstrømmer knyttet til denne eiendelen i hovedsak er uavhengige av inngående kontantstrømmer knyttet til andre eiendeler. Dersom det ikke er mulig å beregne på enkelteiendelsnivå, beregnes gjenvinnbart beløp for den kontantgenererende enheten (KGE) eiendelen tilhører. Dette gjelder ikke dersom gjenvinnbart beløp for eiendelen er basert på virkelig verdi fratrukket salgsutgifter. Ved test av goodwill for verdifall skal goodwill testes sammen med den kontantgenererende enheten goodwill er fordelt til. Dette illustreres i avsnittet nedenfor.

Eksempler på typiske KGE’er er:

• Individuelle forretninger innen detaljhandel/detaljvirksomhet

• En enkelt fabrikk med en produksjonslinje hvor det ikke er et marked for produktet i en mellomfase

• Et skip eller en rigg med klart identifiserbare, uavhengige kontantstrømmer

• Hvert rutetilbud som en transportvirksomhet dekker, hvor eiendelene er dedikert til en rute og kontantstrømmene er klart identifiserbare og uavhengige

Det er viktig å være klar over at avgrensningen av en KGE drives av eiendelen og dens kontantstrømmer. Juridisk selskapsstruktur er eksempelvis ikke et relevant kriterium. IAS 36.67–73 inneholder flere faktorer som kan brukes for å identifisere om kontantstrømmer fra en eiendel (eller gruppe av eiendeler) er uavhengige av kontantstrømmer fra andre eiendeler (eller grupper av eiendeler). Følgende momenter er relevante:

• Hvordan ledelsen følger opp driften for interne styringsformål – for eksempel basert på produkt- eller tjenestelinjer, virksomheter eller geografiske område, og

• Hvordan ledelsen forestår avgjørelser om kjøp, salg og nedleggelse av virksomhet.

Inndelingen av virksomheten i KGE’er er en forretningsmessig vurdering. De nevnte faktorene kan uansett ikke overstyre en vurdering av en KGE definert utfra det laveste nivået hvor uavhengige inngående kontantstrømmer kan identifiseres. For praktiske formål vil en «bottom-up»-tilnærming til identifisering av KGE’er basert på kontantstrømmer være den beste.

For illustrasjonsformål har jeg vist hvordan et europeisk selskap i underholdningsbransjen har definert sine KGE’er i forhold til sine ulike driftssegmenter:* Kilde: Ernst & Young. Impaiment of long-lived assets, goodwill and intangible assets, 2011.

Denne virksomheten har mer fokus på type virksomhet eller bransje, mens andre aktører i samme bransje har segmentinndeling basert på geografi med andre KGE’er. Det sentrale er uansett at forskjellene i KGE’ene skal gjenspeile hvordan de respektive selskapene styres og hvilke eiendeler de eier.

Et annet viktig kriterium er at en KGE skal avgrenses konsistent over tid, og ved nedskrivningsvurderingen må en passe på at gjenvinnbart beløp og balanseført verdi sammenholdes for samme enhet. Jeg vil komme tilbake til dette senere.

Nedenfor følger to eksempler på hvordan en KGE kan avgrenses.

Standarden inneholder for øvrig en rekke andre relevante eksemp­ler for identifikasjon av KGE’er. I neste avsnitt vil jeg beskrive hvordan goodwill skal testes for nedskrivning.

Goodwill

Figuren til høyre illustrerer hvordan goodwill skal testes for nedskrivning:

En nedskrivningsvurdering av goodwill skiller seg ikke veldig mye fra en nedskrivningsvurdering av en annen eiendel, men den inneholder enkelte tilleggsmomenter. Disse vil gjennomgås i det følgende. Goodwill ervervet i en virksomhetssammenslutning er en residualpost og representerer den premien som man har betalt for forventede, fremtidige økonomiske fordeler fra eiendeler som ikke kan identifiseres enkeltvis. Goodwill genererer ikke kontantstrømmer som er uavhengig av andre eiendeler eller grupper av eiendeler og fordeles til den KGE’en eller de KGE’ene som forventes å dra fordel av synergieffektene av den virksomhetssammenslutningen som var opphavet til goodwillposten. KGE’ene kan være de som har kommet til gjennom oppkjøpet og/eller som oppkjøper hadde fra før.

Ved test av goodwill for verdifall skal goodwill testes sammen med den kontantgenererende enheten goodwill er fordelt til. Fordelingen skal gjøres på oppkjøpstidspunktet, men dersom det skjer reorganiseringer i foretaket i etterkant av sammenslutningen som innebærer at en større eller mindre gruppe av KGE’er nyter godt av synergieffektene, skal goodwill reallokeres. Flere KGE’er vil kunne ha fordeler av synergieffekter knyttet til en goodwillpost, uten at det er mulig å fordele goodwill på en fornuftig måte mellom disse KGE’ene. Vi vil da få en vurderingsenhet som består av flere KGE’er og goodwillposten.

Ved testing av goodwill for verdifall skal en estimere gjenvinnbart beløp for den KGE’en eller den gruppen av KGE’er goodwill er fordelt til. Dersom balanseført verdi av KGE’en eller gruppen av KGE’er inkludert goodwill overstiger gjenvinnbart beløp, skal en først skrive ned goodwill og eventuelt deretter øvrige eiendeler.

Nedskrivningsvurderingen av goodwill ervervet i en virksomhetssammenslutning reflekterer måten ledelsen styrer virksomheten på, og test av goodwill for verdifall skal foretas på det laveste nivået hvor goodwill overvåkes for interne styringsformål.

I praksis vil nok ikke ledelsen overvåke goodwillposten direkte, men den vil ha fokus på utviklingen i de synergiene en forventet å oppnå og som dannet grunnlaget for allokering av goodwill til KGE’en. Eller sagt på en annen måte så vil ledelsen vurdere og måle hvor vellykket et oppkjøp har vært. Testing av goodwill skal ikke være på et høyere nivå enn den KGE’en eller den gruppen av KGE’er som nyter godt av synergieffektene av den sammenslutningen goodwill er et resultat av. Hver enhet eller gruppe av enheter som goodwill fordeles på, skal heller ikke være større enn et driftssegment (dvs. før aggregering av driftssegmenter til rapporterbart segment).

Nedenfor har vi gitt et eksempel på hvordan to europeiske media- og underholdningsselskaper har beskrevet sin policy for allokering av goodwill til KGE’er i årsregnskapet:

Eksempel 1:

«[The company] allocates its goodwill to CGUs that represent its investment in a geographical area of operation by business segment except for the content business, which is considered as a sole cash-generating unit for worldwide operations.»

Eksempel 2:

«Goodwill and intangible assets to which it is not possible to directly match independent cash flows are grouped together, at the time they are first recorded, into the Cash-Generating Unit to which they belong.»

Ved enkelte oppkjøp kan den oppkjøpte virksomheten integreres i en eksisterende KGE. På denne måten vil goodwill fra oppkjøpet kunne «blandes» med ikke-balanseført goodwill i den eksisterende KGE’en. På denne måten bidrar den eksisterende KGE’en til å forsvare goodwill fra oppkjøpet.

Vi kan tenke oss at et selskap kjøper en virksomhet og regnskapsfører en goodwill på 100. Denne virksomheten integreres i en eksisterende KGE som har synergieffekter fra oppkjøpet. Eksisterende KGE har egenutviklet goodwill med en verdi på 100 (som ikke er balanseført). På dag én etter oppkjøpet vil verdien av goodwill måles til 200 mens balanseført verdi er 100. På denne måten skal det en betydelig negativ utvikling til før det blir behov for nedskrivning av goodwill. Det kan sågar tenkes at den oppkjøpte virksomheten viser seg å representere en vesentlig mindre verdi enn antatt (et bomkjøp) og i realiteten kan den kjøpte goodwillen være verdiløs uten at det foretas nedskrivning.

Fordeling av goodwill til KGE’er har også betydning for senere perioders salg eller avvikling av virksomhet. Ved salg av en KGE skal tilordnet goodwill inkluderes i balanseført verdi ved beregning av salgsgevinst/-tap, og fraregnes.

I forbindelse med salg, omorganiseringer og restruktureringer av virksomhet vil det oppstå spørsmål om omallokering av goodwill. Hvis et selskap endrer rapporteringsstruktur eller sammensetning av organisatoriske enheter, skal goodwill omallokeres forholdsmessig basert på «relativ verdis-metode» (pro-rata fordeling). Nedenfor følger et eksempel på omallokering i praksis:

Regnskapsføring eller innregning av tap ved verdifall

Dersom bokført verdi overstiger gjenvinnbart beløp, skal det foretas nedskrivning lik differansen mellom de to tallstørrelsene.

Presentasjon av nedskrivning i resultatregnskapet

Regnskapsført verdi av individuelle eiendeler reduseres ikke under gjenvinnbart beløp eller null. Nedskrivninger innregnes i resultatregnskapet som følger:

• Nedskrivingsgevinster eller -tap hvis resultatregnskapet presenteres som et artsregnskap

• Som en kostnad eller gevinst innenfor funksjonen KGE’en tilhører hvis resultatregnskapet presenteres etter funksjonsmetoden (jf. IAS 1)

Nærmere om bruksverdi

Som vi så over, er bruksverdi klart mest utbredt. Bruksverdi defineres som nåverdien av fremtidige kontantstrømmer fra fortsatt bruk av KGEen eller eiendelen i sin nåværende stand (IAS 36.44). Som diskutert over er bruksverdien basert på foretakets egne forutsetninger ( foretaksspesifikk ). Denne kan avvike fra et virkelig verdi-estimat fordi markedet kan legge til grunn andre forutsetninger enn foretaket (jf. IAS 36 BCZ19).

Bruksverdien beregnes i all hovedsak ved hjelp av tradisjonelle verdsettelsesmetoder hvor en:

• Estimerer fremtidige kontantstrømmer

• Diskonterer med et markedsbasert avkastningskrav

For verdsettelse av goodwill vil en typisk beregne «Enterprise Value» eller verdien av virksomheten før netto finansiell gjeld. En verdsettelse av «Enterprise Value» er illustrert i figuren nedenfor.

Som vist i figuren over, må en her beregne følgende:

1. Neddiskontering av fremtidige kontantstrømmer for følgende perioder:

   1. En eksplisitt fremtidig prognoseperiode

   2. En ekstrapoleringsperiode eller terminalverdiperiode som er summen av en «normalisert», evigvarende kontantstrøm

2. 2. Markedsbasert avkastningskrav

Som vi vil se i det følgende, skiller beregningen av bruksverdi seg noe fra tradisjonell markedsbasert verdsettelse av en eiendel/KGE ved at IAS 36 definerer bruksverdi som den nåverdien som eiendelen/KGE’en kan generere i sin nåværende stand (jf. IAS 36.44) over den gjenværende levetiden. Dette vil være forskjellig fra den verdien en ville ha fått hvis en tok utgangspunkt i den tilstanden ledelsen ønsket at KGE’en hadde/håper å få i fremtiden.

Dette innebærer at man ikke kan ta hensyn til virkningene av ekspansjonsinvesteringer, investeringer i forbedret effektivitet og fremtidige restruktureringstiltak i verdivurderingen. Dette vil eventuelt være hendelser som øker verdien, og som det først skal tas hensyn til når for eksempel restruktureringstiltaket er tilstrekkelig besluttet (det vil i praksis si fra og med det tidspunktet eventuelle avsetninger for restruktureringskostnader kan avsettes for etter IAS 37).

Investeringer i vedlikehold som må til for å opprettholde eiendelen i sin nåværende tilstand, eksempelvis kostnader relatert til dokking av skip, kan imidlertid inkluderes i kontantstrømmene.

Hva som i denne sammenhengen representerer ekspansjon og fremtidig restrukturering, vil ofte være en praktisk utfordring. Ekspansjonsinvesteringer og oppgraderinger vil typisk måtte skilles fra vedlikeholdsinvesteringer. Mange selskaper, spesielt kapitalintensive virksomheter innenfor transport, energi og telecom, har betydelige investeringsprogrammer. Det er ikke alltid lett å identifisere hvilke investeringer som ferdigstiller, vedlikeholder eller forbedrer en eiendel eller KGE. Her vil en måtte stå overfor en rekke praktiske avgrensningsproblemer og en vil kunne ende opp med at de kontantstrømprognosene som legges til grunn i bruksverdiberegningen, vil avvike fra de styrevedtatte prognosene. Nedenfor er ett eksempler som illustrerer noen av de ovennevnte problemstillingene.

Valg av diskonteringsrente

IAS 36.55–57 beskriver kravene til avkastningskrav/diskonteringsrente som skal benyttes ved diskontering av kontantstrømmer for beregning av bruksverdi. Nedenfor følger en beskrivelse av prinsipper og metoder for beregning av grunnlaget for et selskaps avkastningskrav. Det skal benyttes et markedsbasert avkastningskrav.

Diskonteringsrenten skal reflektere eiendelens særskilte risiko og må vurderes konkret for hvert enkelt nedskrivningsobjekt (IAS 36.55 b). Dette er iht. IAS 36.56 den avkastningen som investorer vil kreve dersom de skulle velge en investering som med hensyn til beløp, tidspunkter og risikoprofil ville generere kontantstrømmer som tilsvarer de kontantstrømmene foretaket forventer å oppnå fra eiendelen. Det innebærer blant annet at spesifikk risiko knyttet til eiendelen må vurderes (som for eksempel prisrisiko), levetiden til eiendelen og kapitalstruktur. Det er med andre ord ikke en bedriftsspesifikk diskonteringsrente, men en industri- eller eiendelsspesifikk markedsrente som skal fastsettes.

Når denne diskonteringsrenten ikke er observerbar i markedet, som jo er normaltilfellet, kan selskapets gjennomsnittlige kapitalkostnad eller WACC («Weighted Average Cost of Capital») brukes som et utgangspunkt. Det er ikke pliktig å benytte WACC som utgangspunkt for diskonteringsrenten, men WACC er helt klart den mest utbredte metoden i praksis. WACC er en metode for å finne avkastningskravet til totalkapitalen, og er ganske enkelt en veiing av selskapets egenkapital- og gjeldsavkastningskrav. Hvordan henholdsvis egenkapital- og gjeldsavkastningskravet fastsettes, er omtalt senere i artikkelen.

WACC består av følgende komponenter:

Omskrevet til en matematisk formel for beregning av WACC får vi:

der:

WACC = Totalavkastningskrav

D / V = Markedsverdi av gjeld/«Enterprise Value»

E / V = Markedsverdi av egenkapital / «Enterprise Value»

Kd = Selskapets gjeldskostnad

Ke = Avkastningskravet til egenkapitalen

t = Effektiv skattesats

Merk at WACC her er beregnet som et nominelt etter skatt-avkastningskrav. Den riktige måten å beregne WACC på er et komplekst tema. Det finnes mye akademisk litteratur på området, men ingen generell konsensus. Valg av diskonteringsrente er en sentral del av nedskrivningsvurderingen, men en perfekt teoretisk riktig beregnet WACC finnes ikke. Derfor må målet være å finne en diskonteringsfaktor som er fornuftig og forsvarlig. I virksomheter med mangslungen virksomhet med ulik risikoprofil vil en forvente at diskonteringsrenten vil variere med risikoen forbundet med hver eiendel. WACC for virksomheten som helhet vil kun være et utgangspunkt, men det er viktig at ledelsen har et bevisst forhold til hva avkastningskravet består av og sikrer konsistens i bruk av forutsetninger på tvers av virksomheten. I konglomerater med virksomhet på tvers av landegrensene vil en forvente forskjeller i diskonteringsrenten på grunn av variasjoner i lokalt rentenivå og ulike risikopremier landene imellom. For KGE’er som opererer i samme land, vil en også forvente at det etableres egne avkastningskrav for hver KGE. Hver KGE kan ha ulik risiko og man vil da få ulik WACC.

Et selskap som har foretatt grundige vurderinger av avkastningskravet, er Telenor. I sin årsrapport for 2013 opplyser selskapet følgende om diskonteringsfaktor (kilde: Telenors årsrapport 2013):

WACC består av en rekke parametere som hver for seg kan ha stor betydning. Valg av kilder og lengden på tidsserier som legges til grunn for estimat på enkeltkomponentene som markedspremie, risikofri rente, etc., er således kritisk. Generelt bør en kunne si at avkastningskravet bør settes ut ifra et tidsperspektiv som matcher lengden på de underliggende kontantstrømmene som vurderes. Dette støttes også av Finanstilsynets brev til KOA hvor de skriver følgende om nedskrivningsvurdering av goodwill:

«Finanstilsynet er av den oppfatning at avkastningskravet skal settes ut fra et langsiktig perspektiv i en nedskrivningsvurdering med lange kontantstrømmer, iht. bestemmelsen i IAS 36.56. KOA har benyttet en estimert fremtidig markedspremie basert på analyser med en tidshorisont på 3–5 år. Etter Finanstilsynet oppfatning samsvarer dette dårlig med en uendelig lang kontantstrøm, og er av den oppfatning at det bør benyttes en markeds­premie med lang tidshorisont.»

Nærmere om egenkapitalavkastningskravet

Beregningen av egenkapitalavkastningskravet eller egenkapitalkostnaden inneholder en rekke skjønnsmessige valg og vurderinger og er den vanskeligste delen av WACC-beregningen. Under finanskrisen observerte vi at en rekke parametere som skal reflekteres i avkastningskravet, herunder renten, kredittspread og risikopremien på egenkapitalen, endret seg betydelig. Det finnes flere modeller for å estimere avkastningskravet til egenkapitalen. Kapitalverdimodellen eller CAPM (The Capital Asset Pricing Model) er den mest kjente. Fordelen med CAPM er at den er praktisk håndterbar, og at de fleste bruker den. Den har sine beskrankninger, men vil i de fleste tilfellene representere et godt utgangspunkt. Dette må imidlertid vurderes i hvert enkelt tilfelle, og som det fremkommer av Finanstilsynets vurderinger, må selskapet ha en kvalifisert oppfatning av hvilken modell som passer best i hvert enkelt tilfelle.

Ifølge CAPM kan egenkapitalkostnaden skrives som:

Hvor:

Rf = Risikofri rente

Rm = Avkastning på en markedsportefølje eller indeks (for eksempel OSEBX)

Rm – Rf = Meravkastningen ved å investere på børsen eller

markedets risikopremie

ß = Selskapets egenkapitalbeta

Bruk av CAPM for å fastsette egenkapitalavkastningskravet vil i mange tilfeller ha sine begrensninger. Det er viktig å være klar over at det er ledelsens vurdering av markedets avkastningskrav som er det avgjørende, ikke det tallet som til enhver tid kommer ut av en finansteoretisk modell. Derfor vil bruk av skjønn alltid være en viktig input i slike vurderinger. Det er viktig at dette skjønnet anvendes konsistent og i tråd med teorien og regnskapsreglene.

I enkelte tilfeller vil det derfor være behov for å gjøre andre vurderinger, eller eventuelle påslag eller fradrag i det som følger av en ordinær CAPM-beregning. Eksempler på faktorer som vil tillegges et egenkapitalavkastningskrav beregnet etter ordinær CAPM vil ofte være: 1) «Smallcap»- og likviditetspremie og 2) landrisiko.

De viktigste opplysningskravene i IAS 36 oppsummeres som følger:

• Omfang av periodens nedskrivning eller reversering av nedskrivning spesifisert pr. eiendelsklasse og eventuelt pr. rapporteringspliktig segment (dersom foretaket er pliktig til å gi segmentinformasjon)

• Ved vesentlig nedskrivning krever IAS 36 en redegjørelse for de hendelsene eller omstendighetene som ledet til nedskrivning samt beskrivelse av eiendelen eller KGEen som ble nedskrevet. Dersom det er foretatt vesentlig nedskrivning av goodwill eller immaterielle eiendeler med ubestemt levetid, krever IAS 36 at det gis informasjon om de forutsetningene som er lagt til grunn for beregning av gjenvinnbart beløp. Dette er ikke et krav for eiendeler med bestemt levetid, med unntak av benyttet diskonteringsrente (IAS 36 oppfordrer dog til å gi informasjon om vesentlige forutsetninger).

• Opplysninger om den årlige nedskrivningstesten skal gis pr. KGE med vesentlig goodwill eller immaterielle eiendeler med ubestemt levetid. Vesentlighetsvurderingen gjøres basert på foretakets totale balanseførte verdier. Opplysningskravene om den årlige nedskrivningstesten følger av IAS 36.134.

• Det skal angis hvorvidt gjenvinnbart beløp er basert på netto salgsverdi (virkelig verdi fratrukket salgsutgifter) eller bruksverdi.

Dersom bruksverdi er lagt til grunn, skal foretaket opplyse om:

1. Nøkkelforutsetninger som ligger til grunn for fremskrivning av kontantstrømmer i den eksplisitte perioden, dvs. de viktigste forutsetningene som beregnet verdi er mest sensitiv for. Den eksplisitte perioden er den perioden som er basert på ledelsens budsjetter /prognoser.

2. Metoder for fremskrivning av kontantstrømmer og metode for fastsettelse av avkastningskravet. I tillegg skal det angis hvorvidt forutsetningene er konsistent med historikk og eksterne markedsdata. Når det gjelder metode for å fremskrive kontantstrømmer, beskriver litteraturen flere ulike metoder, både de mer komplekse og de enklere. Typisk vil en i den eksplisitte perioden fremskrive kontantstrømmer ved å fremskrive flere ulike variabler separat; f.eks. inntektsvekst, marginutvikling, investeringsbehov. Fremskrivningen kan i ulik grad være basert på historikk, markedsforventninger og eller selskapets planer. I ekstrapoleringsperioden vil en typisk fremskrive kontantstrømmer basert på konstant vekstrate.

3. Lengde på eksplisitt periode. Denne er i utgangspunktet maks fem år. Bruk av lengre perioder skal begrunnes.

4. Vekstrater i ekstrapoleringsperioden(e).

5. Diskonteringsrente (før skatt). Da denne beregnes etter skatt og beregning av bruksverdi oftest er basert på kontantstrømmer etter skatt, må en bruke en iterativ metode for å estimere før skatt-avkastningskravet (ikke tilstrekkelig å dele på 1 minus nominell skattesats).

Eksempelet på toppen av siden er hentet fra Telenors note 16 om nedskrivningsvurderinger for 2013. Dette viser hvordan Telenor presenterer nøkkelforutsetninger og metoder for fremskrivning av kontantstrømmer (i den eksplisitte perioden og i terminalleddet).

En ser av eksempelet at Telenor beskriver metoder for hvordan en i den eksplisitte perioden fremskriver ulike variabler separat. I praksis ser en ofte at foretakene begrenser seg til å opplyse om at kontantstrømmer i den eksplisitte perioden er basert på ledelsens budsjetter og prognoser. Dette er ikke tilstrekkelig i forhold til de kravene som IAS 36 stiller. Metoden for beregning av avkastningskrav er også omtalt ved at en henviser til CAPM og WACC. I tillegg til å opplyse om metode gis det også opplysninger om hvordan de ulike variablene som inngår i beregning av avkastningskrav for egenkapitalen og gjeld er fastsatt samt hvordan en vekter egenkapital og gjeld basert på selskapets kapitalstruktur. Dette er informasjon som kreves av IAS 36.

Dersom virkelig verdi fratrukket salgsutgifter er lagt til grunn, skal foretaket opplyse om metode og vesentlige forutsetninger. En ser i praksis sjeldent at en KGEs gjenvinnbare beløp er virkelig verdi fratrukket salgsutgifter med mindre det foreligger noterte markedspriser.

Særskilte opplysningskrav gjelder dersom endringer innenfor et rimelig mulighetsområde av en viktig forutsetning vil utløse en nedskrivning. Det skal opplyses om hvor mye gjenvinnbart beløp overstiger balanseført verdi, verdien satt på de viktigste forutsetningene og hvor mye disse må endres med før en er i en nedskrivningssituasjon. Dette er et krav som innebærer vesentlig skjønn i forhold til å vurdere når opplysningskravet utløses. Begrepet «rimelig mulighetsområde» i IAS 36.134 (f) og 135 (e) reiser spørsmål om relevant sannsynlighetsnivå og tidshorisont for vurderingen. Her er det lite veiledning. En rimelig fortolkning kan være å anvende en tidshorisont på ett år evt. 1–3 år. I praksis anvendes nok oftest en tidshorisont på ett år. I praksis vil man nok også spørre seg hva som er en nødvendig «sikkerhetsmargin» (det vil si forskjell mellom netto salgsverdi/bruksverdi og bokført verdi) før opplysningskravet utløses. Verdsettelser av denne typen er forbundet med stor usikkerhet og en «tommelfingerregel» kan være en sikkerhetsmargin på så mye som 25–30 %. For eksempel vil man ha en sikkerhetsmargin på 25 % dersom en enhet har en balanseført verdi på 100 og estimert bruksverdi er 125. Det er viktig å understreke at en «tommelfingerregel» bare er et nyttig utgangspunkt. Det vil her være behov for en skjønnsmessig vurdering av tidshorisont og størrelsen av forventede fremtidige verdi­svingninger.

Eksempelet under er også hentet fra Telenors note om nedskrivning for 2010. Her fremgår det at en basert på sensitivitetsanalyse har konkludert med at det for en enhet foreligger særskilt usikkerhet (dvs. at en endring av en viktig forutsetning innenfor et rimelig mulighetsområde vil medføre nedskrivning)

En ser av eksempelet at Telenor presenterer ulike scenarioer som vil innebære nedskrivning av aktuell enhet. En presenterer enkeltvariabler isolert, men effekter på andre variabler tas hensyn til i de ulike scenarioene. For eksempel: dersom en forutsetter en nedgang i driftsinntekter, vil dette ha konsekvenser på EBITDA-margin osv. Dette er et krav i IAS 36. Telenors note går utover de eksplisitte kravene i IAS 36 ved at det opplyses om total balanseført verdi for den aktuelle enheten. Dette er svært nyttig informasjon for brukeren i den forstand at det er totalverdien av KGE’en som testes. Denne opplysningen kan muligens utledes av kravene i IAS 1 knyttet til estimatusikkerhet. IAS 36 krever at det skal opplyses om balanseført verdi av goodwill fordelt på enheten. I praksis ser en at foretakene er svært tilbakeholdne med å gi denne typen informasjon, selv om «sikkerhetsmarginen» sannsynligvis er mindre enn 20–30 %.

Merk at standarden bare stiller spørsmål om konsekvenser av endring i én viktig forutsetning. Det er ikke krav om å vise den samlede eller kombinerte effekten av at flere forutsetninger endrer seg samtidig, for eksempel lavere vekst i eksplisitt periode og lavere vekst i terminalleddet. Det er imidlertid ingen tvil om at dette er interessant og relevant informasjon for brukerne. Yara er et eksempel på et selskap som har opplyst om den kombinerte effekten av endring i tre sentrale forutsetninger (kilde Yaras årsrapport 2013):

Avslutningsvis gis et relevant eksempel på vurdering av opplysningskrav i forhold til etab­lert bransjepraksis (se neste side).