Fradrag for tap på renter som er tillagt hovedstolen
Ved tap på fordring utenfor virksomhet gis det ikke fradrag for de påløpte rentene på den misligholdte fordringen dersom rentene er tillagt hovedstolen, skriver Skattedirektoratet i en uttalelse avgitt i november 2014. Dette gjelder selv om långiver har inntektsført rentene fortløpende.
Skattelovens utgangspunkt er at det ikke gis fradrag for tap på enkle fordringer som ikke har tilstrekkelig nær tilknytning til långivers virksomhet. Det gis heller ikke fradrag for tap på fordring mellom nærstående selskaper (mer enn 90 % eierandel), selv om fordringen er tilknyttet virksomheten.
Et viktig unntak fra disse reglene er at det gis fradrag for tap på fordring dersom verdien av fordringen tidligere har vært regnet som skattepliktig inntekt eller har inngått i et gevinst/tapsoppgjør med skattemessig virkning for fordringshaver, jf. skatteloven § 9–4 og § 9–3 første ledd bokstav c nr. 3. For fordringer mellom nærstående selskaper er det en tilsvarende bestemmelse i Finansdepartementets skatteforskrift § 6–2–2 annet ledd bokstav b.
Renter inntektsføres etter realisasjonsprinsippet, dvs. etter hvert som rentene påløper. For bokføringspliktige er det heller ingen særregler som gir adgang til å unnlate å inntektsføre forfalte renter på misligholdte lån, slik tilfellet er for ikke bokføringspliktige, jf. skatteloven § 14–20.
Nærmere om Skattedirektoratets vurderinger
Dersom långiver gir et nytt lån til låntaker for å dekke rentene, er det ikke tvilsomt at rentene anses betalt. Dersom denne nye fordringen senere går tapt, anses ikke dette som tap av en fordring som har vært regnet som skattepliktig inntekt, selv om lånebeløpet er brukt til å betale påløpte renter. Det avgjørende for om det foreligger fradragsrett for tap på de påløpte rentene, er altså om rentene kan anses som betalt eller ikke.
Skattedirektoratet mener at når påløpte renter tillegges hovedstolen, må det likestilles med at låntaker har betalt rentene. Rentene er gjort opp ved motregning mot at långiver har gitt et nytt lån på rentebeløpet.
I begrunnelsen viser Skattedirektoratet til en eldre uttalelse fra Finansdepartementet fra 1986.* Utv. 1986 side 51. Den gang gjaldt kontantprinsippet og skattyter kunne først kreve fradrag for renteutgifter når rentene ble betalt. Da var spørsmålet om skattyter kunne kreve fradrag for renter når rentene ble betalt ved en utvidelse av hovedstolen. I uttalelsen ga departementet uttrykk for følgende:
«Finansdepartementet antar at renteutgifter er fradragsberettiget etter skatteloven § 44, første ledd uavhengig av om rentene er betalt direkte, ved låneopptak hos «tredje mann», ved utbetaling av lån redusert ved forskuddsrente eller ved utvidelse av lån. I sistnevnte tilfelle anses rentene for utredet ved utvidelsen av lånet for skattytere som lignes etter kontantprinsippet, jfr. skattelovens § 44, niende ledd. Låntakers krav på lånebeløpet (utvidelsen) motregnes i disse tilfellene mot långivers krav på rentene. Forutsetningen er som i Deres eksempel at det beregnes renter også av det utvidede lånebeløp i motsetning til en ren betalingsutsettelse for påløpte renter.»
Tilsvarende formuleringer er tatt inn i Lignings-ABC 2014/15, stikkord «Renter av gjeld» punkt 6.1.1. Der presiseres det imidlertid at rentene ikke anses betalt dersom skattyter har misligholdt lånet ved å oversitte betalingsfristen og långiver deretter aksepterer en utsettelse med rentebetalingen uten å innvilge et ytterligere lån.
