Kort om lagmannsrettens dom

Bakgrunnen for saken var at A hadde utvik­let et dataprogram til bruk ved aksjehandel på børs, og opprettet noe som minnet om en aksjespareklubb. A og en bekjent opprettet flere selskaper som skulle forestå aksjehandel på børs i Stockholm og Oslo, og inviterte investorer til å delta i handelen. 39 investorer aksepterte tilbudet, og overførte mer enn MNOK 16 til As selskaper. A rapporterte månedlig om god fortjeneste, men det viste seg etter hvert at midlene ikke var blitt benyttet til aksjehandler, men i stedet overført til andre selskaper som A eide. Investorenes midler gikk dermed i det vesentlige tapt.

Fra oppstarten av aksjehandelen i 2006, ble aksjehandelen foretatt av et engelsk selskap, og investorene betalte inn penger til dette selskapet. I februar 2007 fikk investorene opplyst at det var opprettet et norsk aksjeselskap som skulle forestå handelen. De fikk beskjed om å overføre penger til dette selskapet, og at det var nødvendig å tegne aksjer for innbetalte beløp, slik at aksjehandelen kunne skje med selskapets kapital. Investorene inngikk avtale om tegning av aksjer med selskapet første gang de investerte, og overførte deretter beløp merket «kjøp av aksjer». Investorene mottok månedsrapporter umiddelbart etter at betaling var skjedd, og rapportene viste at de aktuelle beløpene var satt i aksjehandel.

I oktober 2007 besluttet styret i det norske aksjeselskapet å foreslå en kapitalforhøyelse for generalforsamlingen, for at investorene skulle få aksjer. I protokollen fra generalforsamlingen er det angitt at investorene tegnet seg for tilsvarende beløp som til da var betalt inn til det engelske og det norske selskapet. I tillegg var det flere investorer som tegnet seg for nye beløp de påfølgende ukene, og foretok nødvendige innbetalinger. Kapitalforhøyelsen ble av styret og revisor behandlet som en kontantemisjon. Etter emisjonen fortsatte investorene å overføre penger til bruk i aksjehandel til det norske selskapet, og i mai 2008 ble det på ny gjennomført en kapitalforhøyelse hvor investorene fikk aksjer for allerede innbetalte beløp.

I forbindelse med revisjonen av årsregnskapet for 2007 i juni 2008, stilte revisor kritiske spørsmål til selskapet. A greide ikke å besvare revisors spørsmål, og revisor trakk seg i september 2008. Det ble deretter åpnet konkurs i selskapet. A ble senere dømt for underslag og bedrageri mot investorene.

Fem av investorene fremmet erstatningskrav mot revisor for utvist uaktsomhet, jf. revisorloven § 8–1. To av disse investorene ervervet samtidig boets eventuelle krav mot revisor etter asl. § 2–19, og gjorde gjeldende at det var feil av revisor å bekrefte at aksjeinnskuddet var mottatt. Det fremgikk av emisjonsbeslutningene at oppgjør skulle skje ved kontanter, og de to investorene anførte at oppgjør måtte anses å ha skjedd ved motregning siden beløpene var innbetalt før emisjonsvedtakene.

Tingretten frifant revisor for § 2–19-kravet med den begrunnelse at boet ikke hadde adgang til å overdra slike krav. Revisor ble frifunnet for øvrige krav, da tingretten ikke fant at det var utvist uaktsomhet. Lagmannsretten kom til at boet kunne overdra krav etter asl. § 2–19, men fant ikke at vilkårene for å kreve erstatning av revisor var oppfylt, verken etter denne bestemmelsen eller revisorloven § 8–1. Når det gjaldt asl. § 2–19, fant lagmannsretten at det ikke «manglet» aksjeinnskudd selv om dette var innbetalt før emisjons­beslutningen. Retten ga også revisor medhold i at et eventuelt ansvar etter asl. § 2–19 slik den gjaldt i 2007, ikke omfattet overkurs.* Dette spørsmålet har vært omtvistet, jf. Moljord: ansvar for innbetaling av overkurs (Revisjon og Regnskap 6/2012) s. 34 for en oversikt over rettskildebildet. Aksjeloven § 2–19 ble endret fra 1. januar 2012 slik at ansvaret nå også dekker overkursen. Dommen ble ikke påanket til Høyesterett og er nå rettskraftig.