Kort om ordningen

Gjennom EUs fornybarhetsdirektiv kreves det at energi fra fornybare ressurser som vind, vann, sol og bio skal utgjø­re 20 prosent av energibruken til elektrisitet, oppvarming/avkjø­ling og transport innen 2020. Norge er omfattet av disse klimatiltakene gjennom EØS-avtalen og har forpliktet seg til en fornybarhetsandel på 67,5 prosent innen 2020. Et av tiltakene for å nå dette må­let er innfø­ringen av et felles norsk-svensk elsertifikatmarked fra 1. januar 2012. Må­let med selve ordningen er å øke produksjonen av fornybar elektrisitet med 13,2 TWh i hvert av landene innen 2020. Samarbeidet vil vare frem til siste annullering av elsertifikater for året 2035.

Ordningen er bygget opp slik at elektrisitet produsert fra fornybar energi er definert som elsertifikatberettiget. Kraftprodusentene oppnår dermed en rett til å få utstedt ett elsertifikat for hver MWh med godkjent fornybar elektrisitet som de produserer over en periode på 15 år. Godkjent produksjon er i hovedsak definert som hver produsert MWh elektrisitet fra anlegg med byggestart etter 7. september 2009. Opprustning og utvidelse av eksisterende anlegg gir også rett til elsertifikater tilsvarende den varige produksjonsøkningen. Ordningen er teknologinøytral, hvilket innebæ­rer at all fornybar elektrisitet omfattes.

Elsertifikatene som tildeles, får sin verdi ved at det også er fastsatt hvem som er elsertifikatpliktige. Disse er pliktige til å innlevere (så­kalt annullere) elsertifikater for en nærmere angitt andel av levert eller forbrukt elektrisitet* For 2012 kreves 3,0 prosent, mens satsen for 2013 er 4,9 prosent. Andelen forventes å øke.. Kravet om å innlevere elsertifikater skaper en etterspørsel og et marked for elsertifikatene.

Elsertifikatpliktige er definert som leverandø­rer av elektrisitet til sluttbruker, forbrukere av egenprodusent elektrisitet, og de som kjø­per elektrisitet til eget forbruk på den nordiske kraftbørsen eller gjennom bilaterale avtaler. De elsertifikatpliktige kan selv velge hvor, når og hvordan elsertifikatene anskaffes, men de er forpliktet til å ha et tilstrekkelig antall elsertifikater for annullering registrert på konto hos Statnett 1. april i det på­følgende året etter leveransen eller forbruket av elektrisiteten* Ved manglende beholdning av elsertifikater pr. 1. april skal det pr. manglende elsertifikat betales et gebyr til NVE lik 150 prosent av volumveid gjennomsnittspris registrert i elsertifikatregistrene i Sverige og Norge i perioden 1. april i foregående kalenderår til 31. mars i inneværende kalenderår.. Mottatte eller ervervede elsertifikater kan lagres gjennom hele elsertifikatordningens levetid, men blir verdilø­se etter 1. april 2036.

Ordningen vil ha konsekvenser for priser og volumer. Prismessig vil ordningen først og fremst gi en ekstra inntekt for produsenter av elsertifikatberettiget elektrisitet (utbyggerne av ny fornybar energi) ved at disse kan selge sine opptjente elsertifikater. Sluttbrukerne vil i hovedsak betale for dette ved at kraftleverandø­rene vil kalkulere inn kostnaden ved kjøp av elsertifikater i prisen som tilbys sluttkundene. Marginalt vil dette dempe etterspørselen etter elektrisitet og dermed også prisen.

Volummessig vil ordningen først og fremst medfø­re substitusjon mellom fornybar produksjon og hva som ellers ville være marginalproduksjonen (elektrisitet basert på kull, olje eller gass* Men også marginal bioenergi etablert før elsertifikatordningen.). En annenordenseffekt som bidrar i samme retningen, vil være at ordningen kan medfø­re, eller forsere, utvikling av ny teknologi som medfører lavere produksjonskostnader for fremtidig produksjon basert på fornybare ressurser. Når prisen i kraftmarkedet marginalt reduseres, vil dette medfø­re reduksjon i marginalproduksjonen og redusert lønnsomhet for all elektrisitetsproduksjon som ikke genererer elsertifikater.