Mer om prosessoppdrag for norske domstoler
Jim Krüger Olsen* Seniorskattejurist i Skattedirektoratet. Forfatteren understreker imidlertid uttrykkelig – prisverdig – at artikkelen «ikke gir uttrykk for skatteetatens offisielle syn», uten at det dermed er klart om skatteetaten har et annet syn. hevder i Revisjon og Regnskap nr. 8/2012 at Høyesterett i en dom har «lagt til grunn at prosessoppdragfor norske domstoler ikke er fjernleverbare». Jeg er tvilende til om dommen har en slik generell rekkevidde.
Kommentaren (i RR8–2012 s. 54) gjelder Rt. 2012 s. 1547 som avgjorde at «et norsk advokatfirma skal fakturere hele prosessoppdraget – også den del av det som gjelder forberedende arbeid – med merverdiavgift»* Sitat fra sammendraget..
Fjernleverbare tjenester – Høyesteretts avgjørelse
Definisjonen av fjernleverbare tjenester i forskrift nr. 684 av 15. juni 2001 (forskrift nr. 121) §–1 første ledd, andre og tredje punktum lyder* Fritaket er nå regulert i lov om merverdiavgift §–6–22, og definisjonen av fjernleverbare tjenester er nå inntatt i lovens §–1–3 bokstav i. slik:
«Forskriften gjelder kun tjenester som kan fjernleveres. Med dette menes tilfeller hvor utførelsen eller leveringen av tjenesten etter tjenestens art ikke eller vanskelig kan knyttes til et bestemt fysisk sted.»
Høyesterett slo innledningsvis fast at vanlig rådgivningsvirksomhet fra en norsk advokat til en næringsdrivende klient i utlandet som hovedregel vil være fjernleverbar, og dermed avgiftsfri. Det ble også ansett helt klart at prosessoppdrag i form av oppmøte for norske domstoler er en tjeneste som etter sin art kan knyttes til et bestemt fysisk sted, nemlig den aktuelle domstolen, og dermed er avgiftspliktig i Norge. Førstvoterende angir videre at det spørsmålet som saken reiser, er «om arbeid som utføres som del av den skriftlige saksforberedelsen skal anses som fjernleverbare tjenester eller ikke». (understreket her).
Etter en gjennomgang av rettskildene, særlig Rt. 2004 s. 2000 (Geelmuyeden.Kiese) og Rt. 2007 s. 1401, konkluderte Høyesterett* Avsnitt 36. med at når skadeoppgjørsselskapet:
«får prosessfullmakt, påtar de seg å føre saken for retten hvis nødvendig. Forarbeid og forberedelser til dette er ytelser som naturlig inngår som del av slike oppdrag, og det er nærliggende å se på som nødvendige og integrerte deler av tjenesten. Det er verken karakteristisk eller vanlig for slike avtaler at de deles opp, slik at forberedelse ses som en selvstendig tjeneste og oppmøte i retten som en annen, jf. til sammenligning tvisteloven §–3–4 om innholdet i en prosessfullmakt.»
Selskapet hadde subsidiært anført at dersom prosessoppdraget som sådant ble ansett som en (avgiftspliktig) tjeneste, var de fjernleverbare (og avgiftsfrie) elementene av advokattjenesten så dominerende at hele tjenesten var fritatt fra avgift. Høyesterett slo fast at anførselen ikke kunne føre frem. Førstvoterende fant støtte for sitt syn i forvaltningspraksis, og siterte* Avsnitt 42. bl.a. følgende fra brev av 29. mai 2002 fra Skattedirektoratet til Advokatforeningen:
«Finansdepartementet har i sitt brev til direktoratet uttalt at skjæringstidspunktet for hvilke tjenester som skal anses som forberedende tjenester, bør være tidspunktet når det tas formelt skritt for å starte en prosess. Dette vil være tidspunktet for blant annet fremsettelse av stevning, begjæring om offentlig skifte, konkursbegjæring og lignende. Tjenester som utføres etter dette tidspunktet vil da per definisjon anses som avgiftspliktig i det landet prosessen skjer. Dette vil gi et klart og forutberegnelig regelverk på området.» (uthevet her)
Høyesterett konkluderte etter dette med at Klagenemndas vedtak var gyldig «for så vidt gjelder avgjørelsen om at prosessoppdrag for utenlandske næringsdrivende klienter i sin helhet er avgiftspliktig i Norge»* Avsnitt 45..
