Forsvarlig egenkapital og risiko
I denne artikkelen diskuterer vi begrepene forsvarlig egenkapital og risiko samt sammenhengen mellom dem ut fra et juridisk og et økonomisk perspektiv. Ved å knytte risikovurderingen opp mot bedriftens aktiviteter, gir denne artikkelen et praktisk bidrag i forhold til eksisterende litteratur.
At et aksjeselskap har en forsvarlig egenkapital, er viktig både for kreditorer, aksjonærer, ansatte og andre. Det gir kreditorene sikkerhet for deres krav, samtidig som det også gir både aksjonærer, ansatte og andre en trygghet om at deres interesser i selskapet er forholdsvis sikre og forutsigbare. Kravet om at et aksjeselskap skal ha en forsvarlig egenkapital, er lovfestet i aksjeloven fra 1997. Denne lovfestingen ble først og fremst gjort for å ivareta selskapskreditorenes interesser*Ot.prp. nr. 23 (1996-1997).. Ifølge asl. og asal. § 3–4 skal et selskap «til enhver tid ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra den risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet». Hva som skal legges i begrepet forsvarlig egenkapital, er imidlertid et spørsmål som gir åpning for skjønnsmessige betraktninger og vurderinger. Det samme må også sies å være tilfelle for begrepet risiko. I denne artikkelen diskuterer vi disse begrepene og sammenhengen mellom dem ut fra et juridisk og et økonomisk perspektiv. Ved å knytte risikovurderingen opp mot bedriftens aktiviteter, gir denne artikkelen et praktisk bidrag i forhold til eksisterende litteratur.
Dette er et tema i det faglige skjæringspunktet mellom jussen og bedriftsøkonomien. Etter vår vurdering vil en tverrfaglig tilnærming bidra til økt forståelse. En slik teoretisk diskusjon av begrepene og sammenhengen mellom dem vil være nyttig for flere. Forhåpentligvis vil både revisorer, regnskapsførere, advokater, dommere og andre kunne ha nytte av en slik gjennomgang. Artikkelen vår fokuserer på forståelsen av asl. og asal. § 3–4 og ikke på den handleplikt som styret har, dersom denne kapitalen ikke er intakt (jf. § 3–5). Det siste forholdet er blant annet omtalt i Krogh (1997) og Bråten (2001b og 2004).
Artikkelens videre struktur er slik at vi i neste avsnitt diskuterer begrepet forsvarlig egenkapital og deretter ser nærmere på risikobegrepet. Til slutt foretar vi en oppsummering og kommer med noen praktiske råd med hensyn til hvorledes begrepet forsvarlig egenkapital bør forstås.
Forsvarlig egenkapital
Når en skal vurdere hvorvidt egenkapitalen er forsvarlig, er dette en relativ vurdering der egenkapitalen sees i forhold til risikoen ved og omfanget av virksomheten (jf. § 3–4). Forsvarlighet må sees i forhold til den virksomheten som drives, eller som loven formulerer det; i forhold til risikoen ved og omfanget av virksomheten. Et overordnet hensyn i disse vurderingene er om selskapet klarer å overholde sine forpliktelser vis-à-vis sine kreditorer (NOU 1996 nr. 3; Bråten 2004, Isaksen 2000; Sæhle 1998). Ifølge aksjelovene skal kravet om forsvarlig egenkapital følges opp kontinuerlig, eller slik som loven formulerer det; til enhver tid. Dette innebærer at vurderingen skal skje fortløpende*Ot.prp. nr. 36.. Dette innebærer at det vil være strengere krav for rapportering i allmennaksjeselskaper enn i alminnelig aksjeselskaper (jf. § 6–15), og det vil også være rimelig at selskaper som har økonomiske problemer rapporterer hyppigere enn selskaper som ikke har det.
Egenkapitalen
Egenkapital er definert som eiendeler minus gjeld. Når en skal vurdere egenkapitalen i denne sammenheng, slås det fast i forarbeidene*NOU 1996:3 Ny aksjelovgivning. at det er den reelle og ikke den bokførte egenkapitalen som skal legges til grunn. Ved vurderingen av hva som er virkelig verdi, legges forutsetningen om fortsatt drift til grunn dersom denne «fremstår som mest sannsynlig» (s. 52, Ot.prp. nr. 23 1996–1997). I så henseende er aksjelovgivningen i samsvar med regnskapslovgivningen (rskl. § 4–5) hvor prinsippet om fortsatt drift er lovfestet. I de tilfellene hvor dette ikke er det mest sannsynlige alternativet, sier regnskapsloven at virkelig verdi ved avvikling skal legges til grunn. Ved vurderingen av fortsatt drift vil tidshorisonten kunne spille en viktig rolle. For de fleste virksomheters vedkommende er det vanskelig å si så mye om fremtiden med stor grad av sikkerhet, men Bråten (2004) indikerer at en bør legge til grunn en tidshorisont på ett år ved denne vurderingen. Dersom ikke avvikling er mest sannsynlig innen ett år, forutsettes altså fortsatt drift.
Den virkelige verdien av egenkapitalen kan finnes på en rekke måter*Se for eksempel Kaldestad og Møller (2011). Verdivurdering. Teoretiske modeller og praktiske teknikker for å verdsette selskaper. Revisorforeningen. . Det er vanlig å skille mellom de metodene som tar utgangspunktet i inntjeningen og de som tar utgangspunkt i balansen. I tillegg finnes det metoder som kombinerer informasjon fra resultat og balanse. Egenkapitalens substansverdi finnes ved at en tar utgangspunkt i balansen og forutsetter fortsatt drift. Substansverdien er det samme som virkelig verdi. Denne finnes ved å summere eiendelene til virkelig verdi og trekke fra den totale gjelden. For å finne virkelig verdi av eiendelene korrigeres de bokførte verdiene for mer- og mindreverdier. I den grad det er merverdier, skal disse korrigeres for den latente skatteforpliktelsen som hører til. Gjelden skal også være til markedsverdi, og i den grad det er forpliktelser som ikke er balanseført, bør disse også tas hensyn til i beregningene. Når det gjelder å finne de virkelige verdiene, påpekes det i forarbeidene *Ot.prp. nr. 23 1996-97. at dette må ha grunnlag i en forsvarlig vurdering. I den grad det kan finnes ekstern dokumentasjon på merverdiene, vil dette kunne være et slikt grunnlag. Nylig avholdte takster for fast eiendom er et slikt eksempel. Videre vil det også være mulig å argumentere for at tidligere kostnadsførte FoU-utgifter skal kunne sees på som en eiendel i denne sammenheng. Dette vil imidlertid være en mer subjektiv vurdering hvor en bør utvise stor grad av forsiktighet. En tredje variant er dersom det foreligger et oppkjøpstilbud på selskapets egenkapital. I den grad dette tilbudet er større enn bokført egenkapital, vil en kunne hevde at det er en bekreftelse på at det eksisterer merverdier. Så enkelt er det dog ikke. I noen tilfeller kan et slikt tilbud være begrunnet i at det finnes merverdier i selskapet. I andre tilfeller kan begrunnelsen være at det oppkjøpende selskapet ser muligheten for å realisere synergieffekter som er betinget av at oppkjøpet finner sted. I slike tilfeller vil ikke et oppkjøpstilbud være en god dokumentasjon på at det eksisterer merverdier (Krogh 1997).
Krogh (1997) diskuterer også hvorvidt opptjent, men ikke balanseført goodwill skal kunne regnes med. Eksistensen av en slik goodwill kan være vanskelig å sannsynliggjøre. En indikasjon på at det eksisterer en slik merverdi vil imidlertid være at selskapet over tid har et resultat som overstiger normalresultatet. Dette omtales i den bedriftsøkonomiske litteraturen som «residual income*Penman 2007.,*Gjesdal og Johnsen, 1999., superprofit eller EVA*Gjesdal og Johnsen 1999.. Et selskap som over tid har levert dårlige resultater og som derigjennom har svekket egenkapitalen, vil ha et troverdighetsproblem dersom selskapet hevder at det finnes goodwill. Annerledes kan det selvfølgelig være for et selskap som på grunn av spesielle omstendigheter leverer et dårlig resultat, etter tidligere å ha gjort det godt (Krogh, 1997). Dersom fremtidsutsiktene ser bra ut, vil det være lettere for selskapet å sannsynliggjøre at det finnes goodwill som kan tas i betraktning.
Lovforarbeidene*Ot. prp. nr. 23 1996-97. er ganske strenge med hensyn til merverdier. Vurdering må etter deres formulering «ha grunnlag i en forsvarlig vurdering» (s. 52). Er styret i tvil, bør de holde seg til de bokførte verdiene.
