Oppbevaring av regnskapsmateriale i utlandet
Artikkelen tar for seg adgangen til å oppbevare regnskapsmateriale i utlandet, herunder vilkår for dispensasjon, oppbevaring i EØS-land og revisors ansvar ved overtredelse av bokføringsforskriften.
Enhver som har årsregnskapsplikt etter regnskapsloven eller som har plikt til å levere næringsoppgave eller omsetningsoppgave, har også forpliktelser etter bokføringsloven og bokføringsforskriften.* Bokføringsloven §2. Regelverket er omfattende og til dels komplisert, og det er ikke overraskende at mange bokføringspliktige har utfordringer med å etterleve regelverket til punkt og prikke.
I denne artikkelen rettes fokus mot bokføringsloven §13, om oppbevaring av regnskapsmateriale; en regel vi erfarer at det syndes mye mot. Det er imidlertid ikke oppbevaring i Norge som synes å være utfordringen, men oppbevaring av regnskapsmateriale i utlandet.
Et internasjonalt marked
I dagens internasjonale marked er det alminnelig at konsern sentraliserer sine administrative funksjoner på hovedkontorets adresse eller ved etablering av et såkalt shared service center.
Outsourcing av regnskapstjenester fra Norge til eksempelvis lavkostland er også aktuelt for både nasjonale og internasjonale selskap. At Norge er et høykostland (også med tanke på arbeidskraft), kan gi incentiv til å flytte regnskapsfunksjoner til utlandet* Se for øvrig brevet fra Finanstilsynet av 22. april 2010 til NARF om «Autorisasjonspliktens geografiske avgrensing.».
Dette medfører at bokføring og oppbevaring av regnskapsmateriale ofte skjer i utlandet for norske selskap. Det som mange bokføringspliktige kanskje ikke er klar over, er at dette i utgangspunktet ikke er tillatt etter bokføringsloven. Regnskapsmateriale skal etter hovedregelen i bokføringsloven §13 oppbevares i Norge.
