Forholdet mellom honorar for tilleggstjenester og revisjonshonorar
Artikkelen setter søkelys på forbudet mot at revisor setter seg i en situasjon hvor samlet inntekt fra tilleggstjenester, over tid, er betydelige i forhold til revisjonshonoraret fra den samme revisjonspliktige.
Det er nå lovfestet i revisorloven § 1-2 at revisor er allmennhetens tillitsperson ved utøvelsen av revisjonsvirksomhet. I denne rollen er revisor avhengig av å være, og bli oppfattet å være, uavhengig av revisjonsklienten. Et sentralt element av uavhengigheten er at revisor ikke har for sterke økonomiske bindinger til klienten.
Revisorlovens hovedbestemmelse om uavhengighet og objektivitet i § 4-1 første ledd er utgangspunktet for vurderinger revisor skal gjøre om sin egen uavhengighet, også når det gjelder økonomisk uavhengighet. Revisorloven § 4-5 inneholder i tillegg en særskilt bestemmelse om tilleggstjenester (omtalt som «rådgivnings- eller andre tjenester»). Sistnevnte bestemmelse utfylles av revisorforskriften § 4-3 flg. (forskrift 25. juni 1999 nr. 712). Nevnte bestemmelser får særlig anvendelse på vurderingen av arten av revisors tilleggstjenester.
Også omfanget av revisors tilleggstjenester er av betydning for uavhengigheten. Revisorforskriften § 4-4 annet ledd regulerer konkret forholdet mellom revisjonshonorar og honorar for tilleggstjenester fra revisjonsklienter. Bestemmelsen lyder:
Historikk
Allerede i revisorloven av 1964 var det en bestemmelse om revisors rådgivning til revisjonsklienter som lignet dagens generelle begrensninger. Bestemmelsen om rådgivning kom inn i 1964-loven i 1989 som et resultat av revisorutvalgets arbeid (NOU 1985:36) og var lik NSRFs regel om dette i god revisorskikk. Det var der ingen konkret regulering av forholdet mellom rådgivnings- og revisjonshonorar.
I forarbeidene til dagens revisorlov er det vist til den langvarige debatten om revisors rådgivning (NOU 1997:9 side 97 flg.) som hadde pågått både nasjonalt og internasjonalt. I lovutvalgets mandat ble det vist til Finansdepartementets uttalelser under behandlingen av St. prp. nr. 1 (1991 - 1992), der forholdet mellom revisjons- og rådgivningshonorar hadde vært reist. Departementet uttrykte under behandlingen ønske om en skjerping, blant annet med hensyn til «om regelverket mer presist bør begrense den valgte revisors adgang til å gi råd eller regnskapsmessig bistand til den bedrift som skal revideres. Hvor godtgjørelsen for revisors rådgivningstjenester utgjør et vesentlig beløp i forhold til den samlede godtgjørelse til revisor, bør grensen normalt være nådd».
Finanstilsynet (den gang Kredittilsynet) gjennomførte i 2002/2003 et tematilsyn med fokus på de største revisjonsselskapenes rådgivningsvirksomhet til revisjonsklienter. Tilsynet var dels en følge av Enron-saken, og den tvil om revisorenes uavhengighet og objektivitet som var oppstått i kjølvannet av denne. Tematilsynet avdekket blant annet et så stort omfang av tilleggstjenester til revisjonsklienter at Finanstilsynet fant grunn til å stramme inn den praksisen som hadde utviklet seg i bransjen. Forholdet mellom honorar for tilleggstjenester og revisjonshonorar var ikke konkret regulert i lov eller forskrift, og bransjen hadde frem til da lagt hovedvekten på arten av de revisjonsfremmede tjenestene i sine vurderinger, og ikke det samlede omfanget av disse. Under tematilsynet ble det funnet eksempler der honorarene for tilleggstjenester til revisjonsklienter i år etter år var opp til ti ganger så høye som revisjonshonorarene. I ett tilfelle var honoraret for tilleggstjenester over 40 ganger så stort som revisjonshonoraret.
Som en generell oppfølgning av dette tematilsynet ga Finanstilsynet ut rundskriv 23/2003, der tilsynet ga uttrykk for en tolkning av revisorlovens uavhengighetsbestemmelser om rådgivning. I avsnitt 4.5 om honorarets størrelse la tilsynet til grunn at det «er et problem når summen av tilleggstjenester som ikke er relatert til revisoroppgaven over tid i vesentlig grad overstiger revisjonshonoraret».
I januar 2004 ble utkast til lovhjemmel og forskriftstekst sendt på høring. Disse ble behandlet i Ot. prp. nr. 12 (2004 - 2005) og Finansdepartementet fikk i den anledning forskriftshjemmelen som nå finnes i revisorloven § 4-5 femte ledd. Hjemmelen ble brukt til å gjøre tilføyelser til kapittel 4 i revisorforskriften, deriblant den nye § 4-4 annet ledd som er gjengitt foran.
