Den amerikanske forhistorien, IFRS en utfordring

I oktober 2002, kort tid etter at EUs 1606/2002 har trådt i kraft, kommer FASB (den amerikanske standardsetteren) og IASB sammen og blir enige om en forståelse som mer uformelt er omtalt som «the Norwalk agreement» (etter det lille stedet Norwalk i Connecticut ikke så langt fra NYC der FASB har sitt sete). I forståelsen uttrykker partene sin felles intensjon i retning av at de vil arbeide for at de to reguleringsregimene de forvalter skal konvergere. Mer konkret utpekes en del områder som skal vies spesiell oppmerksomhet. Den felles intensjonen er gjentatt og bekreftet ved flere anledninger, som klart uttrykt i et «Memorandum of Understanding» av 27. februar 2006. Det er imidlertid en observasjon at det i dag, syv år etter at de første skrittene ble tatt, fortsatt er mye som gjenstår også på de områdene som ble utpekt som prioritert.

I regnskapssammenheng betyr en standard to ting. For det første den konkrete regnskapsstandard, dvs. selve retningslinjen. I tillegg har vi standard i betydningen av en retningslinje fulgt mer allment slik at den virker standardiserende. Slik standardisering er ønskelig fordi dette virker forenklende og bidrar til reduserte transaksjonskostnader. En regnskapsstandard virker altså retningsgivende når den kommer til anvendelse, og videre standardiserende når standarden får en mer utbredt anvendelse. Det sier seg selv at det enkleste og greieste er om alle regnskap føres og avlegges etter de samme retningslinjene, gitt at de er utformet på en måte som er hensiktsmessig. Både det tidligere harmoniseringsarbeidet i EU, og konvergeringsarbeidet til FASB og IASB, har hatt som formål å sikre standardisering som omtalt. Det er ikke så lett, og harmoniseringsarbeidet i EU var mislykket. Standardisering gjennom de mange små skritt er tilsynelatende vanskelig, og ihvertfall tidkrevende.

I 2002 fikk en i USA det som omtales som loven til Sarbanes-Oxley (SOX). Frem til da var det lovgivning initiert på 1930-tallet, av President Franklin D. Roosevelt, som på overordnet nivå regulerte regnskapsrapporteringen. Dette skjedde ved Securities Act of 1933 som medførte at foretak med offentlig omsatte verdipapirer ble gjort rapporteringspliktige, og dermed regnskapspliktige på en formell og konkret måte (de pliktige ble pålagt å rapportere til en myndighet). Med Securities Exchange Act of 1934 ble organet som skulle fungere som myndighet i denne sammenhengen opprettet, dvs. Securities and Exchange Commission (SEC). Det er en konsekvens av regelverket at det finnes foretak som faller inn under rapporteringsplikten til SEC, men som ikke i sin «basisversjon» utarbeider et finansregnskap i henhold til US GAAP (Foreign Private Issuers/FPIs). Da er det to muligheter, stå på kravet om full utarbeidelse i US GAAP, eller godta en avstemming mellom det aktuelle regnskapet og US GAAP. Etter hvert valgte SEC den mer smidige avstemmingsløsningen, men med utbredelsen av IFRS fikk problemstillingen økt aktualitet. Siden det er en god del likheter FASB- og IASB-standardene imellom, og det arbeides med konvergens, reiser dette også spørsmålet om det er nødvendig å opprettholde kravet om avstemming til US GAAP for rapportering som skjer i IFRS. Det vil si spørsmålet om IFRS skal godkjennes som grunnlag for rapporteringen til SEC, på visse betingelser. Dette reiser en enda mer dramatisk problemstilling. Når nå først noen kan rapportere i IFRS, burde det ikke da åpnes for dette for alle som ønsker det?

Spørsmålet om IFRS-rapportering til SEC, uten avstemming i forhold til US GAAP, ble våren 2005 gjennomgått på en utdypende måte av SECs hovedansvarlige for regnskap Donald T. Nicolaisen (Chief Accountant sept. 2003 til okt. 2005). Analysen er meget omfattende, og tar opp mye av det som finnes av spørsmål vedrørende IFRS og US GAAP. Analysen, som ikke uten videre står for SECs offisielle syn, men utrykker forfatterens synspunkter, er akademisk i sin form og ble også gitt en akademisk publisering, jf. Nicolaisen (2005). Nicolaisen er ikke helt spesifikk når det gjelder tiltakene, og om adgangen til å rapportere i henhold til IFRS tenker han seg at dette kommer et stykke frem i tid. Veien fremover omtales som et veikart.

Med Christopher Cox (28. Chairman fra aug. 2005 til jan. 2009) fikk SEC en ny leder, som skulle vise seg å være både initiativrik og pågående. Han hadde en mangeårig tung bakgrunn som republikansk politiker og presidentrådgiver (Reagan). I det meste av funksjonsperioden til Cox var funksjonen som SECs hovedansvarlige for regnskap dekket av Conrad W. Hewitt (Chief Accountant aug. 2006 til jan. 2009), som imidlertid synes å ha spilt en mindre fremtredende rolle. I november 2007 blir kravet om den omtalte avstemming med US GAAP frafalt for SEC-rapporteringspliktige med regnskap avgitt i henhold til IFRS som godkjent av IASB. Samtidig annonseres det at en umiddelbart også vil gå videre og se på andre sider av spørsmålene omkring IFRS.