Avtalebaserte utgifter knyttet til leteaktiviteter i petroleumsvirksomhet
Skatteklagenemnda tilknyttet Sentralskattekontoret for storbedrifter har behandlet en sak vedrørende skattemessig behandling av utgifter knyttet til petroleumsvirksomhet. Utgiftene stammer fra virksomhet utenfor virkeområdet til petroleumskatteloven* Virkeområdet til petroleumsskatteloven er begrenset til, i grove trekk, norsk kontinentalsokkel og norsk territorium, jf. petrsktl. § 1..
I saken var det spørsmål om avskrivningstiden for en såkalt signaturbonus, samt hvorvidt utgifter til leteaktiviteter skulle aktiveres eller utgiftsføres direkte* Behandlingen etter IFRS av utgifter til leteaktivitet er behandlet bl.a. av Ståle Christensen og Mads Hermansen i to artikler i Revisjon og regnskap, nr. 6 og 7/07, med videre henvisninger.. Nemnda kom til at signaturbonusen skulle avskrives over hele den potensielle levetiden til lete- og utvinningsrettigheten. Nemnda kom videre til at leteutgiftene skulle aktiveres, med enkelte unntak.
Den aktuelle petroleumsvirksomheten ble drevet på bakgrunn av en såkalt PSA - Production Sharing Agreement. Petroleumsutvinningen i de fleste land som benytter seg av PSA eller lignende avtaler, er organisert slik at staten tildeler rettigheter til å lete etter og utvinne petroleum til et helkontrollert statlig selskap (statsoljeselskapet). Dette selskapet inviterer så nasjonale og internasjonale aktører (operatørselskapene/skattyter) til å kjøpe seg inn i lete- og utvinningsrettighetene, gjennom produksjonsdelingsavtalen. Avtalen gir så selskapene enerett til å lete etter petroleum i et bestemt geografisk område i en gitt periode. Eventuelle funn avgrenses til egne utbyggingsområder, og selskapene får rett til å bygge ut disse utbyggingsområdene og utvinne petroleum fra disse områdene i en påfølgende utvinningsperiode. Produksjonen deles så mellom rettighetshaver (statsoljeselskapet) og avtalemotpartene (operatørselskapene). Operatørselskapene mister sine rettigheter til de områdene som ved leteperiodens slutt ikke er avgrenset som egne utbyggingsområder. Det typiske er at operatørselskapene dekker alle utgifter i leteperioden, mot at de får dekket disse utgiftene fra produksjonen i en eventuell senere utvinningsfase. Hvis det ikke gjøres kommersielle funn* Vurderingen av letebrønner, herunder om det er hydrokarboner til stede, kvaliteten og kostnadene ved utbygging og markedstilgang er svært komplekse vurderinger. Letebrønnene kan ikke uten videre deles inn i kun kategoriene «tørre» og «kommersielle». I denne artikkelen er det derimot foretatt en slik inndeling, for å få frem poengene i nemndas vedtak. innenfor rettighetsområdet i løpet av leteperioden, blir det ikke avgrenset egne utbyggingsområder, og hele leteområdet tilbakeføres i sin helhet til statsoljeselskapet. Leteutgiftene vil da forbli udekket. Signaturbonusen refunderes uansett ikke.
Signaturbonus
For skatteklagenemnda* Ligningsnemndas vedtak er omtalt blant annet i Sentralskattekontoret for storbedrifters artikkel i Utv. 2008 s. 218 flg., pkt. 2.2.10. Ligningsnemndas vedtak ble i resultat fastholdt. var det enighet om at signaturbonusen skulle aktiveres som anskaffelseskostnad for det immaterielle driftsmiddelet som PSA’en utgjorde. Det var også enighet om at det immaterielle driftsmiddelet var tidsbegrenset, og derfor skulle avskrives lineært, etter sktl. § 14-50. Uenigheten vedrørende signaturbonusen var over hvor mange år den tidsbegrensede rettigheten kunne sies å vare.
Skattyter anførte at det immaterielle driftsmiddelet kun kunne sies å vare til utløpet av den første, obligatoriske leteperioden. Muligheten for en forlengelse av leteperioden var betinget av at operatørselskapene utøvde sin opsjon på forlengelse, og kunne ikke regnes med så lenge opsjonen ikke var utøvd. Den senere utvinningsperioden var på sin side betinget av at det ble gjort kommersielle funn innenfor rettighetsområdet.
Skatteklagenemnda viste innledningsvis til at den tidligere overligningsnemnda ved SFS hadde behandlet spørsmålet om avskrivningstiden for signaturbonus i en lignende sak. I sak 2002-048OLN* Blant annet omtalt i «Bedriftsbeskatning i praksis», 3. utg., Almvik m.fl. s. 774 flg. kom overligningsnemnda frem til at signaturbonusen skulle avskrives over både lete- og utvinningsperioden. Fra bemerkningene i sak 2002-048OLN siterte skatteklagenemnda blant annet følgende:
«Kontrakten er langsiktig, og regulerer rettigheter og plikter i både lete- og utvinningsperioden. Betalingen av signaturbonusen må etter nemndas syn anses å være en nødvendig forutsetning for inngåelsen av denne avtalen, og for dermed å kunne lete, men også for senere å kunne utvinne det som eventuelt blir funnet. Bonusens betegnelse - «signature bonus» - taler for at bonusen refererer seg til hele den perioden som den inngåtte avtalen gjelder for, og det omfatter også produksjonsperioden»
Skatteklagenemnda bemerket at tilsvarende vurderinger gjorde seg gjeldende også i foreliggende sak. Nemnda viste videre til Høyesteretts uttalelser i den såkalte Hafslund Nett-saken, Rt. 2008 s. 343 (Utv. 2008 s. 811) om hva som utgjør immaterielle driftsmidler. I Hafslund Nett knyttet Høyesterett det skattemessige begrepet immaterielle driftsmidler opp mot det regnskapsmessige, slik at immaterielle driftsmidler er identifiserbare eiendeler, som kontrolleres av foretaket slik at de representerer fremtidige økonomiske fordeler som forventes å tilflyte foretaket. Slik skattyter fremla spørsmålet, skulle signaturbonusen være vederlag for eneretten til å lete i det aktuelle området. Nemnda pekte på at leteaktiviteten isolert sett kun ville føre til kostnader, og fant at avtalen var utformet slik at signaturbonusen var et vederlag først og fremst for eneretten til, og dermed kontrollen over, en forventet fremtidig utvinning. Vederlaget for PSA’en skulle derfor avskrives over både lete- og utvinningsperioden. I den grad det ikke ble noen utvinning, ville avskrivningen kunne forseres som et åpenbart verdifall på det immaterielle driftsmiddelet, jf. sktl. § 14-50.
Skatteklagenemnda måtte så fastslå lengden på lete- og utvinningsperioden. På grunn av avtalens utforming, der operatørselskapene hadde en opsjon på å forlenge leteperioden, var det ikke entydig hvor lang leteperioden ville være. Skattyter anførte at det måtte legges til grunn den formelle rettighetsperioden, fremfor å vurdere i hvilken grad det var sannsynlig at leteperioden vil bli utvidet.
Skatteklagenemnda kom til at den kunne vurdere sannsynligheten for at leteperioden ville bli forlenget. Å fastslå avskrivningsperioden var en del av det faktum som måtte fastlegges ved ligningen av selskapet, og vurderingen var derfor hva som var det mest sannsynlige faktum, jf. ligningsloven § 8-1* Nemnda viste også i denne sammenheng til Hafslund Nett-saken, der Høyesterett i avsnitt 51 behandler ligningsloven § 8-1.. Etter en vurdering av den konkrete avtalen og det konkrete rettighetsområdet, kom nemnda frem til at det var mest sannsynlig at skattyter ville benytte seg av sin opsjon til å forlenge leteperioden.
%20(1).png)
