Bakgrunnsinformasjon
Andreassen-utvalget ble nedsatt 14.9.2001 for å vurdere føringsprinsipper for statsregnskapet og statsbudsjettet, samt flerårig budsjettering i staten. Utvalget vurderte periodiseringsprinsippet som et nyttig verktøy og anbefalte at man tar dette i bruk i staten (Finansdepartementet, 2003a, NOU 2003: 6). Finansdepartementet og regjeringen presenterte deretter sitt syn i Gul Bok (Finansdepartementet, 2003b). De støttet utvalget i at periodiseringsprinsippet kan være fordelaktig, men presiserte at det bør baseres på en totalvurdering av tilhørende kostnader og nytte. De anbefalte bl.a. en utprøving av periodiseringsprinsippet i 10 (og senere 11) statlige pilotvirksomheter, men la også til grunn at det fortsatt bør gis en kontantbevilgning, samt at periodiseringsprinsippet ikke burde innebære en endring i styringsmessige rammebetingelser for statlige virksomheter. Finanskomiteen på Stortinget støttet denne vurderingen (Finanskomiteen, 2003). Forberedelsene til periodiseringsprosjektet startet opp i 2004, med utprøving av standarder i 2005, og med evaluering av erfaringene pr. første halvår 2006. I Gul Bok (Finansdepartementet, 2006) ble det anbefalt at man skulle fortsette utprøvingen ut 2008, med ny evaluering i 2009. En viktig del av denne erfaringsevalueringen og synliggjøringen av ulike synspunkter er å gjennomføre en høringsrunde.
Kort om regnskapsløsningene
Nedenfor følger en kort oversikt over sentrale elementer i de utviklede og utprøvde periodiserte regnskapsstandardene. Beskrivelsen er av plasshensyn ikke uttømmende eller fullt ut dekkende, men fokuserer på sentrale forhold og diskusjonsområder.
Sentrale målsettinger med utviklingen og utprøvingen av de periodiserte regnskapsløsningene har vært at dette skal bidra til mer effektiv ressursbruk (bl.a. via en bedre oversikt over kostnader), økt sammenlignbarhet (på tvers av sektorer og landegrenser), og en bedre oversikt over statens eiendeler.
Regnskapsløsningene kan forenklet sies å være lagt nær Regnskapslovens (rskl.) regnskapsløsninger, med unntak av tilpasninger for visse statsspesifikke forhold. Dette innebærer bl.a. at eiendelssiden i balansen er analog med rskl., mens gjeldsiden skiller seg ut bl.a. med virksomhetskapital i stedet for egenkapital, der førstnevnte er lite aktuell for statlige virksomheter, unntatt de med anledning til å opptjene virksomhetskapital (jf. nettobudsjetterte). Ellers inneholder gjeldssiden også avregning med statskassen og «Ikke inntektsført bevilgning knyttet til anleggsmidler» som særegne statlige poster. I tillegg foreligger ingen pensjonsforpliktelse. Tilknyttet åpningsbalansen, er omløpsmidler og gjeld (normalt) verdsatt iht. laveste verdis-prinsipp. Anleggsmidler verdsettes til bruksverdi basert på gjenanskaffelsesverdi, redusert for slit og elde.
Resultatregnskapet er innledningsvis temmelig likt oppstillingen i rskl., men skiller seg for eksempel litt ut ift. driftsinntektene (bl.a. ved at de inneholder statlige bevilgninger). Lenger ned i rapporten finner man både tilskuddsforvaltning og innkrevingsvirksomhet (som begge er kontantorienterte og resultatnøytrale), samt avregning med statskassen som særegne statsspesifikke poster. Sistnevnte medfører i praksis at resultatet nullstilles med unntak av virksomheter (jf. nettobudsjetterte) med særskilt fullmakt til å opptjene virksomhetskapital på eksternt finansierte aktiviteter.
Regnskapene til bruttobudsjetterte virksomheter inneholder flere kalkulatoriske poster, herunder forbundet med pensjon og tilhørende arbeidsgiveravgift, for å simulere effekten på virksomhetens regnskap dersom de hadde betalt for pensjonsordningen som de er en del av. For å unngå å påvirke resultatet, samt for å skape en enhetlig modell, gjennomføres det tilsvarende kalkulatoriske inntekter.
Andre sentrale begreper er motsatt sammenstillingsprinsippet (inntektene sammenstilles med kostnadene med utgangspunkt i når kostnadene pådras) og forpliktelsesmodellen. Sistnevnte knytter seg opp mot finansieringen av åpningsbalansen der «Ikke inntektsført bevilgning knyttet til anleggsmidler» skal motsvare summen av varige driftsmidler og immaterielle eiendeler. Forpliktelsesmodellen er resultatnøytral ved at endringer i en av forannevnte eiendelsgrupper medfører tilsvarende justering av den tilhørende balanseførte forpliktelsen, samt en korrigering av inntekt fra bevilgning. Et annet forhold som skiller seg ut fra rskl. er praksisen med å renteberegne kapitalen som relaterer seg til «Ikke inntektsført bevilgning knyttet til anleggsmidler» og fremvise dette beløpet i notene (intet føres i resultatregnskapet).
I tillegg inkluderer rapporteringspakken en kontantstrømanalyse (den direkte modellen er anbefalt), noter og ledelseskommentarer, samt statsregnskapsrapportering (iht. kontantprinsippet). Regnskapsløsningene er sendt på høring (Finansdepartementet, 2008) der en rekke høringsuttalelser nå foreligger, og er fritt tilgjengelig for alle på FINs hjemmesider.
