Rett til tapsfradrag ved svindel
Når skattyter har forsøkt å gjøre investeringer hvor eventuelle inntekter/gevinster ville vært skattepliktige, foreligger det rett til tapsfradrag, selv om han aldri ble eier av investeringsobjektet som følge av svindel fra selgers side. Det foreligger heller ingen krav om at tapet har tilknytning til næringsvirksomhet.
Staten hevdet inntil Høyesteretts avgjørelse av 21.12.07 vedrørende DSC at tap utenfor virksomhet var uttømmende regulert i skatteloven § 6-2. Staten stilte opp et krav om at objektet måtte være realisert på skattyters hånd for at tapsfradrag kunne innrømmes. I den forbindelse ble det lagt til grunn at slik realisasjon ikke hadde funnet sted når skattyter hadde blitt svindlet, og selger aldri hadde overført objektet til kjøper.
I nevnte sak hevdet staten forgjeves sitt syn, og Høyesterett la enstemmig til grunn at tap i forbindelse med forsøk på å oppnå skattepliktige inntekter/gevinster gir rett til tapsfradrag etter skatteloven § 6-1. Det foreligger altså ikke noe krav om at objektet skal være realisert på skattyters hånd for at tapsfradrag skal innrømmes. DSC ble derfor innrømmet tapsfradrag for aksjene selskapet trodde var ervervet, men som aldri ble overført til selskapet.
Forutsetningen for tapsfradrag er at de alminnelige krav om oppofrelse og tilknytning etter § 6-1 er oppfylt. Den store hovedregel her vil imidlertid være at disse vilkårene er oppfylt, når formålet med investeringen var å oppnå inntekter/gevinster som ville vært skattepliktige. Høyesterett har i den forbindelse uttalt at når formålet er på det rene, kan det bare i unntakstilfeller bli tale om å nekte fradrag fordi utgiften objektivt sett ikke var formålstjenlig.
