Tap ved transaksjoner mellom nærstående

AS Sjøfart er et privat holdingselskap med formål å drive handel, administrasjon, konsulentvirksomhet, erverv av fast eiendom og deltakelse i andre selskaper.

Selskapets aksjekapital var fordelt på to aksjeklasser. Pappa var styreformann og datteren var styremedlem. Aksjene fordelte seg med 74 % til Pappa og resten på de to barna. Det ble avholdt bokettersyn i AS Sjøfart. Under bokettersynet ble det klart at Pappa hadde kjøpt en seilbåt som først ble overdratt til selskapet og deretter tilbake til Pappa. Transaksjonene ga selskapet et samlet tap på flere titalls millioner kroner.

Det viste seg at Pappa personlig hadde inngått en avtale med et skipsverft om bygging av en seilbåt. Byggetiden var avtalt til 36 måneder.

Under bokettersynet ble det funnet et notat fra administrerende direktør i AS Sjøfart til Pappa. Av notatet fremgikk det at Pappa burde vurdere hvorvidt det var smart at seilbåten i lange tider ville ligge uvirksom når familien ikke hadde tid til å benytte den. Han foreslo derfor at seilbåten ble forberedt for utleie. I så fall burde kontrakten overføres fra Pappa til AS Sjøfart slik at den kunne benyttes i kommersiell drift.

Vedlagt notatet fulgte en vurdering av inntekter og kostnader ved å leie ut båten. Av vedlegget fremgikk det at utleien ville gi skattemessig underskudd de første årene pga. høye skattemessige avskrivninger. Det ble forutsatt at Pappa skulle leie båten på ordinære vilkår 22 uker i året og at den ble leid ut i ytterligere 22 uker til andre. Avslutningsvis i notatet ble det foreslått at kontrakten ble transportert fra Pappa til AS Sjøfart. Dette ble gjort etter et par dager.

Kjøpesummen var basert på to forskjellige takster som var utarbeidet av anerkjente takstmenn i bransjen.

Skipsverftet ble vesentlig forsinket med ferdigstillelsen.

I memorandum til styret i AS Sjøfart to år etter byggestart fremgikk det at seilbåten var blitt vesentlig dyrere enn planlagt. På grunn av utgifter til klassifisering og økte krav til teknisk stand var prisen nesten fordoblet. Rammebetingelsene for å drive seilbåten kommersielt var derfor vesentlig forverret. Administrerende direktør hadde ikke funnet egnede markeder å leie ut seilbåten i. Det var derfor uaktuelt for AS Sjøfart å drive utleie med denne seilbåten.

Kontrakten ble deretter ført tilbake til Pappa før levering av båten. Prisen var basert på takster utarbeidet av anerkjente takstmenn i bransjen og var om lag den samme som Pappa solgte for to år tidligere.

De kostnadene som AS Sjøfart hadde hatt til klassifisering, økt teknisk standard, advokater og konsulenter beløp seg til flere titalls millioner kroner. Disse ble fradragsført i næringsoppgaven som tap ved realisasjon av anleggsmiddel. Fradrag for tapet ble innrømmet ved ligningen.

Selskapet ble varslet om at skattekontoret vurderte å ta opp ligningen til ny behandling.

Etter ligningsloven § 8-1 nr. 1 er det ligningsmyndighetene som avgjør hvilket faktisk forhold som skal legges til grunn for ligningen av den enkelte skattyter etter en prøving av de opplysninger han har gitt, og de øvrige opplysninger som foreligger. Hvis ligningsmyndighetene finner at skattyterens oppgaver er uriktige eller ufullstendige, kan de endre, utelate eller tilføye poster. Fastsettelsen av det faktiske grunnlaget for ligningen foretas etter en fri bevisbedømmelse av alle faktiske opplysninger som foreligger.

Skatteloven § 13-1 stiller som vilkår for å fastsette skattyters formue eller inntekt ved skjønn at det foreligger et interessefellesskap, at skattepliktig formue eller inntekt er blitt redusert, og at årsaken til denne reduksjonen skyldes interessefellesskapet.

Det var ikke tvilsomt at det forelå et interessefellesskap.

Etter skattyters vurdering var ikke inntekten redusert samlet sett og dette skyldtes i alle fall ikke interessefellesskapet.

Avviket mellom budsjettert og faktisk byggekostnad hadde med sertifisering av seilbåten å gjøre. Denne viste seg å bli betydelig dyrere enn opprinnelig planlagt. Det anføres at verftet påtok seg en større og mer komplisert oppgave enn de var i stand til å utføre på en rasjonell måte. Kontrakten var ikke en fastpriskontrakt, men selskapet måtte betale for medgåtte arbeidstimer. Dette medførte derfor vesentlig høyere kostnader enn antatt. Selve klassifiseringen ble utelukkende gjennomført for å benytte seilbåten i kommersiell virksomhet. Alle disse utgiftene var meningsløse dersom båten kun skulle benyttes til privat bruk.

Videre ble det anført at loven ikke oppstiller krav om at kostnaden eller tapet faktisk må ha resultert i skattepliktig inntekt. Også kostnader ved mislykkede prosjekter er derfor fradragsberettigede, jf. lagmannsrettsdom i Utv. 2007 side 589 og Høyesterettsdom inntatt i Utv. 1981 side 256 (Bjerke Pedersen).

AS Sjøfart bestred at det var grunnlag for tilsidesettelse. Selskapet foretok kommersielle vurderinger av investeringen og konkluderte med at kjøpet av båten ville gi god avkastning. Grunnen til at kjøpet resulterte i et tap var først og fremst at markedet fikk en negativ utvikling og at det oppsto ekstra problemer knyttet til bygging av båten. Selskapet måtte da revurdere sine planer. For å begrense tapet av investeringen ble båten solgt tilbake til Pappa. Verken kjøpet eller salget var skattemessig motivert.

Selskapet krevde fradrag for et tap på flere titalls millioner kroner. Etter skattekontorets vurdering var det derfor heller ikke tvilsomt at inntekten var redusert.

Selskapet valgte å kjøpe kontrakten av Pappa uten nevneverdige finansielle vurderinger. Det ble aldri vurdert å kjøpe andre seilbåter for utleie. Det forelå ingen analyser av markedssituasjonen eller av hvilke krav som stilles for seilbåter til bruk i utleiemarkedet. Det fremgikk av beregningene at inntekter og utgifter var inflasjonsjustert, mens investeringen/salgssummen ikke var det. Det fremgikk heller ikke om leieinntekter/resultat av utleien var før eller etter skatt. Valget av diskonteringsfaktor var ikke begrunnet. Det fremgikk heller ikke om det ble tatt hensyn til inflasjon ved fastsettelse av avkastningskravet.

Under bokettersynet ble det også funnet et notat stilet til AS Sjøfart hvor det fremgikk at selskapet allerede ved kontraktsinngåelsen var klar over at seilbåten var av en slik størrelse at den måtte klassifiseres hvis den skulle leies ut. I så fall ville det vært naturlig å få klassifiseringsutgiftene estimert.

AS Sjøfart hadde ikke som formål å drive utleie av båter. Det ble for øvrig opplyst at en av årsakene til kostnadsoverskridelsene i forbindelse med byggingen skyldtes liten bemanning i selskapet. Dersom chartertrafikk skulle være et nytt virksomhetsområde for selskapet i fremtiden, ville det vært naturlig å ansette flere til å følge opp dette. Likeledes ville det vært naturlig å foreta grundigere finansielle undersøkelser. Verftets angitte kostpris er lagt til grunn i den finansielle oversikten uten at det er tatt høyde for noen form for uforutsette kostnader.

Da Pappa lot selskapet overta investeringen, oppnådde han at selskapet fikk store kostnader som skulle vært belastet ham privat. I tillegg ble selskapet påført inntektsbortfall i form av tapt formuesavkastning.

AS Sjøfart hadde heller ikke innkalkulert utgifter til brygge, advokat eller konsulentbistand i forbindelse med registreringen. Ikke engang utgifter til bistand i forbindelse med byggingen ble innkalkulert i vurderingen. Dollarkursen varierte mellom kr 6,73 og kr 8,80 i byggeperioden og det ble ikke tatt høyde for noen kursendring.

Det hadde dessuten formodningen mot seg at Pappa og/eller familien faktisk ville ha leid båten i 22 uker pr. år.

Ut fra ovennevnte kom skattekontoret til at selskapet ikke seriøst hadde vurdert utleie av seilbåt som et nytt virksomhetsområde for selskapet før kontrakten ble overdratt fra Pappa.

Etter ligningsmyndighetenes vurdering ville ikke transaksjonene vært foretatt mellom uavhengige parter dersom man hadde lagt bedriftsøkonomiske hensyn til grunn nettopp fordi de finansielle kalkylene ville inkludert de kostnader som nå kom som en overraskelse og som dermed ikke inngikk i vurderingen. Kalkylene ville da vist at virksomheten vanskelig kunne gi overskudd.

De avgitte takstene hadde ligningsmyndighetene små muligheter for å overprøve. Begge takstene var avgitt samme dag, og konkluderte med samme pris. Det fremgikk imidlertid av den ene taksten at dersom båten «were to be put on the market for sale» kunne selger antas å oppnå en økning i prisen på 2 millioner euro. Denne uttalelsen kunne tyde på at det var opplyst at båten ikke skulle selges på det åpne markedet.

I den forbindelse anførte skattyter at det å annonsere en ny båt i media på et tidspunkt hvor markedet var svært dårlig, ble ansett som lite hensiktsmessig. Annonseringen kunne skape negativ omtale av båten og påvirke markedet negativt. Dette var også meglernes oppfatning. I tillegg kunne også selskapet, etter egen mening, få negativ omtale dersom båten hadde blitt annonsert i media.

Skattekontoret konkluderte med at interessefellesskapet var årsaken til at inntekten var redusert. Inntekten i AS Sjøfart ble deretter fastsatt som om interessefellesskapet ikke hadde foreligget. AS Sjøfart hadde dessuten dekket utgifter for Pappa. Beløpet ble ansett for å være utbytte til Pappa, jf. skatteloven § 10-11 annet ledd.

AS Sjøfart hadde ikke gitt noen opplysninger i selvangivelsen om at selskapet hadde tatt et tap på vegne av aksjonæren. Det var for øvrig heller ikke opplyst at seilbåten var overdratt fra aksjonæren - og senere tilbake til aksjonæren igjen.

Det ble derfor ilagt tilleggsskatt, jf. ligningsloven § 10-2 nr. 1. Selskapet påberopte seg at det må være unnskyldelig rettsvillfarelse at selskapet ikke forsto relevansen av at aksjonæren tidligere hadde stått som kontraktsinnehaver av båten. Etter skattekontorets vurdering kunne den påberopte rettsvillfarelsen ikke anses unnskyldelig. I den forbindelse viste skattekontoret til at det stilles større krav til aktsomhet hos en næringsdrivende enn til en personlig skattyter uten slik bakgrunn.

Ligningen er påklaget.