Bakgrunn - hva er «forbigående» verdifall?

De vanskelige økonomiske tidene («100-årskrisen») innebærer at det i mange bransjer er høyaktuelt å vurdere om anleggsmidlene i et foretak skal nedskrives i årsregnskapet for 2008. Regnskapsreglene om nedskrivninger er krevende og dessuten relativt nye (2002), og for mange selskaper og deres revisorer kan det være aktuelt å ta regelverket i bruk for aller første gang. Situasjonen skaper store utfordringer som må tas på alvor.

Denne korte artikkelen gjennomgår ikke nedskrivningsreglene i detalj. Hovedambisjonen er i stedet å søke å klargjøre regnskapslovens krav til nedskrivninger slik at færre faller for fristelsen til å gjennomføre en overfladisk vurdering av nedskrivningsbehovet. Mitt inntrykk er at enkelte kan ha misforstått betydningen av lovkravet. Regnskapslovens § 5-3 tredje ledd første punktum lyder:

«Anleggsmidler skal nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes ikke å være forbigående».

Vi har i Norge hatt denne «betingede» nedskrivningsplikten i mange år. Mitt inntrykk er at bestemmelsen tidligere har vært fortolket slik at nedskrivning sjelden har vært foretatt. Markedssvingninger på anleggsmidler har vært ansett som kortsiktige av natur, og mange mente derfor at nedskrivninger på anleggsmidler normalt ikke var nødvendig.

Dagens aktuelle standard, NRS (F) Nedskrivninger av anleggsmidler (2002), klargjør i pkt. 2.1 at nedskrivningssystemet i standarden ivaretar innholdet til «forbigående» i rskl. § 5-3. Det er derfor ingen adgang til først å følge standarden og fastsette et behov for nedskrivning, og deretter å unnlate å nedskrive under henvisning til at verdifallet er «forbigående». «Forbigående» er i standarden direkte hensyntatt gjennom plikten til å måle «gjenvinnbart beløp» på grunnlag av de fastsatte fremtidige kontantstrømmene, og ved å fastsette diskonteringsrenten i et langsiktig perspektiv.

Det er all grunn til å støtte synet til NRS (Norsk RegnskapsStiftelse) i dette regnskapsrettslige spørsmålet. Regnskapslovens EU-rettslige forbilde er EUs 4. selskapsrettsdirektiv fra 1978. Ifølge direktivet kan nedskrivninger unnlates dersom verdifallet ikke anses som «permanent». Forholdet mellom direktivet og de internasjonale regnskapsreglene IAS 36 (forbildet til NRS (F) Nedskrivninger) har vært drøftet innen EU, og konklusjonen er den samme som stiftelsens: «Permanens»-bestemmelsene i 4. direktiv gir ikke anledning til å sløyfe nedskrivninger som kreves etter IAS 36.

I en artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 3/2008 hevdes på s. 24 at uttrykket «forbigående» i regnskapslovens § 5-3 tilsier at terskelen antas å være noe lavere etter IFRS sammenlignet med norsk regnskapslov. Som nevnt ovenfor kan en slik betraktningsmåte ikke være riktig, og må derfor frarådes.