Avgiftsforvaltningens fragmenterte bruk av EF-domstolens praksis
Det har i den senere tid blitt gitt en rekke bindende forhåndsuttalelser vedrørende spørsmålet om en tjeneste skal anses som unntatt formidling av en finansiell tjeneste eller om det er en avgiftspliktig tjeneste. Uttalelsene er som regel gått i innsenders disfavør.
Når jeg leser uttalelsene, sitter jeg igjen med en oppfatning av at avgiftsmyndighetene tolker avgjørelser fra EF-domstolen feilaktig. Videre at de bruker dommer som egentlig omhandler andre situasjoner enn det som innsender har spurt om.
I denne artikkelen ønsker jeg å sette søkelyset på noen av de vurderingene som avgiftsmyndighetene har lagt til grunn ved sin fortolkning av unntaket. Jeg vil ta utgangspunkt i en bindende forhåndsuttalelse som ble publisert 30. juni 2008 (BFU 19/08). Saken gjaldt en vareselgers formidling av lån til forbrukere.
.gif)