Bakgrunn og oppsummering

De som leser denne faste spalten har fått med seg at IASB og FASB den siste tiden har rettet søkelyset mot mange av de mer overordnede og konseptuelle spørsmålene. I mars kom et nytt bevis på at IASB har ambisiøse målsetninger. I diskusjonsnotatet «Reducing Complexity in Reporting Financial Instruments» retter IASB fokus mot kompleksiteten i IAS 39 Finansielle instrumenter - innregning og måling. Tittelen på notatet tilsier kanskje at det er form, struktur og volum som er IASBs agenda. Det er for så vidt riktig, men IASB mener at den eneste realistiske løsningen på problemet er å innføre virkelig verdi som måleattributt for alle finansielle instrumenter, og i så måte foregriper IASB på mange måter debatten om måling som er annonsert som del av rammeverksprosjektet. IASB har tidligere antydet at konklusjonen i rammeverksprosjektet allerede er trukket, jf. diskusjonsnotatet om målsetninger og kvalitetskrav («Preliminary Views», 2006), men har likevel vært rimelig nøye med å holde alle muligheter åpne. Diskusjonsnotatet om virkelig verdi fra 2006 omhandlet for eksempel ikke annet enn hvordan virkelig verdi skal måles når virkelig verdi er relevant, og intet om når virkelig verdi skal gjøres. I diskusjonsnotatet om kompleksitet konkluderer IASB med at virkelig verdi er den eneste relevante måleattributt, i hvert fall for finansielle instrumenter. Det er imidlertid ingenting i argumentasjonsrekken som leder frem til denne konklusjonen som tilsier at denne kun gjelder finansielle instrumenter.

Diskusjonsnotatet er en respons til kritikken IASB (og tidligere IASC) har vært utsatt for helt siden gjeldende standarder om finansielle instrumenter ble vedtatt på slutten av nittitallet. Gjennom samarbeidsavtalen med FASB hadde IASB forpliktet seg til å adressere denne kritikken, og FASB vil vurdere å sende diskusjonsnotatet på høring i USA. Formann i IASB, Sir David Tweedie, introduserte diskusjonsnotatet på følgende måte: «IAS 39, which the IASB inherited from its predecessor body, is far too complex. We are determined to simplify and improve IAS 39 by creating a principle-based standard. Those who believe in reducing complexity in accounting standards have now the opportunity to shape the way ahead» (IASB pressemelding 19. mars 2008).

Med dette utgangspunktet ville mange forventet at diskusjonsnotatet først og fremst dreide seg om å reparere kjente kompliserende formregler uten å ta stilling til de mer underliggende konseptuelle spørsmålene om regnskapsføring. Det er for eksempel en kjent sak at de formalistiske avgrensningene av standardenes virkeområder bidrar til unødvendig kompleksitet. Det samme har alle veiledningene en tendens til å gjøre («Guidance on Implementing», «Application Guidance» og «Illustrative Examples»), samt at kravene til noteopplysninger generelt er ansett å være så omfattende og detaljrike at de unødig kompliserer den finansielle rapporteringen. Diskusjonsnotatet dreier seg imidlertid ikke om dette. Tvert i mot, presentasjon (IAS 32 Finansielle instrumenter - presentasjon) og noter (IFRS 7 Finansielle instrumenter - opplysninger) er eksplisitt holdt utenfor diskusjonen i notatet. I stedet er altså diskusjonsnotatet i realiteten om regnskapsføring.

Virkelig verdi er mest relevant i henhold til IASB

IASB definerer kompleksitet som graden av støy introdusert av regnskapsreglene som bidrar til å kamuflere den underliggende økonomiske substansen. Når IAS 39 har et uttall av regnskapsføringsregler for like og ulike finansielle instrumenter, så er det ingen tvil om at regnskapsføringsreglene bidrar til kompleksitet. Løsningen på kompleksitetsproblemet er således å innføre en felles måleattributt for alle finansielle instrumenter og virkelig verdi er mest relevant i henhold til IASB. For å kunne trekke denne konklusjonen legger IASB som premiss at målsetningen med regnskapet er å produsere finansiell informasjon egnet for beslutningsformål (verdsettelsesformål). I lys av den kritikk IASB og FASB har måttet tåle i forhold til nedtoningen av kontrollformål (stewardship) i 2006-notatet om målsetning og kvalitetskrav («Preliminary Views»), er det noe underlig at kontrollformål ikke vektlegges mer i dette diskusjonsnotatet. Når beslutningsformålet er utgangspunktet, så er informasjon om fremtidige kontantstrømmer det mest relevante og virkelig verdi er således løsningen, hevdes det. Virkelig verdi er en eller annen form for salgspris i henhold til diskusjonsnotatet. Dette gjelder også selv om selskapet ikke har intensjoner om å selge instrumentet. Resonnementet som leder til at salgspriser er mest relevante selv om salg ikke er aktuelt er noe tungt tilgjengelig, men det vises blant annet til at salg ofte besluttes som følge av forhold som er utenfor ledelsens kontroll, og således er kanskje ikke ledelsens intensjon om ikke å selge særlig relevant, i henhold til IASB.

IASB tilkjennegir at virkelig verdi måling er forbundet med enkelte utfordringer. Blant annet øker virkelig verdi volatiliteten i regnskapene. Ettersom volatilitet er et økonomisk fenomen, er imidlertid ikke IASB overbevist om at det er et reelt problem. Tvert i mot, IASB fremholder at asymmetriske regnskapsregler, slik som gjeldende IAS 39 til dels er, skaper kunstig volatilitet, altså volatilitet som ikke har en underliggende økonomisk forklaring, og at denne formen for volatilitet er et problem. Det som ofte er hovedinnvendingen med måling av virkelig verdi måling, nemlig påliteligheten i målingen, er IASB langt mindre opptatt av. Nedtoningen av pålitelighet er for øvrig ikke særlig overraskende gitt at IASB i 2006-notatet faktisk foreslo å fjerne pålitelighetskravet fra det konseptuelle rammeverket. Ettersom kost er irrelevant i henhold til IASB, så er det liten grunn til å erstatte et upålitelig estimat på virkelig verdi med anskaffelseskost.

Midlertidig løsning

Før virkelig verdi måling kan innføres som et generelt krav, må enkelte problemstillinger gis mer oppmerksomhet. Det gjelder presentasjon, tilleggsopplysninger, innholdet i virkelig verdi, og avgrensningen mot eiendeler som ikke skal omfattes av kravet. Ettersom presentasjon i finansregnskapet og innholdet i virkelig verdi begge er aktive prosjekter i IASBs regi, og tilleggsopplysninger nylig har vært gjenstand for en omfattende utredning som leder frem til IFRS 7, er det litt underlig at IASB på den angitte bakgrunnen finner å måtte foreslå foreløpige løsninger (altså løsninger på kompleksitetsproblemet frem til virkelig verdi måling kan innføres som generelt prinsipp).

I påvente av at primærløsningen kan innføres foreslår IASB tre alternative «quick fixes», som eventuelt kan kombineres:

1. Endring i gjeldende måleregler.

2. Erstatning av gjeldende måleregler med et krav om virkelig verdi måling med enkelte unntaksadganger.

3. Forenkling av reglene om sikringsvurdering

Det første alternativet vil innebære at antall regnskapsføringskategorier i IAS 39 reduseres, ved at for eksempel tilgjenglig for salg eller hold til forfall kategoriene fjernes. IASB er imidlertid skeptiske til denne varianten ettersom «(...), experience has shown that amending the existing measurement requirements can take considerable time and resources, and the benefits are not always significant» (pkt. 2.14).

Det andre alternativet kan tilsynelatende fremstå som sammenfallende med langtidsløsningen. Forskjellen er imidlertid at denne kortsiktige varianten vil gi rom for unntak fra verdimålingskravet. IASB synes å være tilhenger av denne løsningen.

Det tredje alternativet er litt mer kronglete og IASB synes ikke å ha funnet veldige gode løsninger innenfor denne varianten. I dette alternativet nevnes forenklinger i dokumentasjonskravene og utpekingskravene, men uten at disse fremgangsmåtene synes å være uproblematiske. Fjerning av sikringsvurdering som et alternativ til fordel for en utvidet virkelig verdi opsjon nevnes også.

Til tross for at IASB opererer med en langsiktig primærløsning (generelt krav til virkelig verdi uten unntak) og flere alternativer til en kortsiktig sekundærløsning, gis det ingen indikasjoner i diskusjonsnotatet om hvilke tidshorisonter det er tale om. For mange vil selv de kortsiktige sekundærløsningene fortone seg som rimelig langsiktige. At en eller flere av disse kan bli gjort gjeldende før 2011 er urealistisk.