IFRS og god regnskapsskikk - enkelte sentrale forskjeller

Artikkelen tar for seg noen sentrale teoretiske forskjeller mellom norsk god regnskapsskikk og IFRS som potensielt kan gi store forskjeller i resultat- og balansestørrelsene. Temaet finansielle instrumenter berøres ikke i artikkelen.

Alle synspunkter i artikkelen er forfatterens egne, og representerer ikke nødvendigvis de offisielle standpunkter forfatterens arbeidsgivere Høgskolen i Bodø og Ernst & Young AS måtte ha.

Innføringen av internasjonale regnskapsstandarder (IFRS) har vært en omfattende og kostnadskrevende prosess for mange norske foretak, og vi ser at overgangen fra norske regnskapsregler til IFRS har ført til endringer i en rekke resultat- og balansestørrelser. Økt innslag av måling til virkelig verdi, balanseorienteringen i IFRS, samt diverse enkeltbestemmelser i regnskapsstandardene bidrar alle til å forklare deler av disse effektene. Det lar seg ikke gjøre innenfor rammen av en artikkel å gi en fullstendig redegjørelse for alle forskjeller mellom IFRS og god regnskapsskikk. Formålet med denne artikkelen er begrenset til å presentere noen sentrale teoretiske forskjeller mellom norsk god regnskapsskikk og IFRS som potensielt kan gi store forskjeller i resultat- og balansestørrelsene. Temaet finansielle instrumenter vil ikke bli berørt i artikkelen.

Økt innslag av virkelig verdi i IFRS

I norsk god regnskapsskikk er det lagt stor vekt på at det er de gjennomførte, reelle transaksjonene som kan (og skal) regnskapsføres, samt at disse skal måles til historisk kost. Med historisk kost menes anskaffelseskost; en størrelse som er verifiserbar og nøytral, og som derfor anses å ha stor grad av pålitelighet. Regnskapsloven åpner for bruk av virkelig verdi for markedsbaserte finansielle omløpsmidler, og bruk av dagskurs ved måling av pengeposter i utenlandsk valuta. Dette er svært likvide eiendeler som det finnes velfungerende markeder og noterte markedspriser for, og disse størrelsene vil dermed ha høy grad av pålitelighet.

IFRS åpner for, og til dels krever, økt bruk av virkelig verdi for måling av eiendeler og gjeldsposter, sammenlignet med det god regnskapsskikk gjør. I de internasjonale regnskapsstandardene har man valgt å benytte både historisk kost og virkelig verdi for måling av regnskapsstørrelser. Med virkelig verdi mener man normalt den verdi som fastsettes på armlengdes avstand i transaksjoner mellom frivillige, velinformerte parter. I praksis betyr dette markedsverdier for de eiendeler og gjeldsposter som det finnes effektive markeder for. For enkelte eiendeler og gjeldsposter stilles det også krav om (eller åpnes for) bruk av virkelig verdi også for eiendeler og forpliktelser selv om det ikke finnes observerbare markedspriser, og i slike tilfeller skal virkelig verdi beregnes. Hvilke substitutter og beregnede størrelser man da skal anvende, varierer noe fra standard til standard. IASB har lagt føringer for bruken av virkelig verdi ved å angi at virkelig verdi ikke kan benyttes dersom den ikke kan måles pålitelig. Det er imidlertid nyanser i begrensningen med hensyn til bruk av virkelig verdi. Et eksempel på dette er IAS 41 Landbruk hvor det er lagt til grunn at målingen av virkelig verdi må være klart upålitelig for at man skal kunne fravike kravet om å benytte virkelig verdi for biologiske eiendeler.

Virkelig verdi oppfattes ofte som mer relevant enn historisk kost, mens historisk kost anses å være mer pålitelig informasjon.

I enkelte standarder, så som IAS 2 Beholdninger, er det lagt til grunn at man skal måle eiendelene til historisk kost, mens IAS 41 Landbruk krever at måling skal skje til virkelig verdi. IAS 16 Varige driftsmidler, IAS 38 Immaterielle eiendeler og IAS 40 Investeringseiendommer er eksempler på standarder der det er åpnet for at man kan velge mellom historisk kost og virkelig verdi.

I artikkelen vil jeg spesielt fokusere på tilfeller der det er krav om, eller muligheter for, bruk av virkelig verdi ved måling i de «etterfølgende» perioder, det vil si de regnskapsperiodene som følger etter at eiendeler og gjeldsposter er innregnet i balansen første gang. Det er her IFRS i stor grad skiller seg fra god regnskapsskikk; bruk av virkelig verdi ved nedskrivning og ved første gangs balanseføring av eiendeler og gjeldsposter er like aktuelt under god regnskapsskikk som under IFRS.

IFRS og balanseorientering

Det har vært fokusert en del på at norsk regnskapslovgivning er resultatorientert, mens IFRS er balanseorientert. Resultatorienteringen i god regnskapsskikk fremkommer klart gjennom de grunnleggende regnskapsprinsipper i regnskapsloven, mens balanseorienteringen i IFRS følger av det konseptuelle rammeverket. Balanseorienteringen kan forklares som et regnskapsperspektiv hvor definisjonene av eiendeler og gjeld er gitt, og hvor disse definisjonene fungerer som et overstyrende kriterium for regnskapsføringen. Definisjonene må med andre ord være tilfredsstilt for at en eiendel eller en gjeldspost skal kunne balanseføres. Resultatstørrelsene fremkommer da som endringer i balansestørrelsene, noe som innebærer at eiendels- og gjeldsdefinisjonene styrer periodiseringen av inntekter og kostnader. Resultatorienteringen har motsatt utgangspunkt; periodiseringen av inntekter og kostnader blir avgjørende for hvilke balanseposter man får.

Forskjellen mellom resultat- og balanseorienteringen er ikke et spørsmål om hvilken regnskapsrapport (resultatregnskap eller balanse) som er viktigst, men derimot et spørsmål om hvordan man beregner periodens resultat. Når IASB har valgt å legge balanseorientering til grunn, så synes det å bero på en antakelse om at dette gir bedre og mer beslutningsnyttig informasjon for brukerne av regnskapene, enn det resultatorienteringen gir.

Selv om IFRS bygger på et balanseorientert rammeverk, så er det slik at vi vil se innslag av resultatorientering i enkelte regnskapsstandarder. IFRS er imidlertid ikke fullt ut tro mot den orienteringen som er lagt til grunn, noe som blant annet gir seg utslag i at de to regnskapsspråkene har sammenfallende bestemmelser på enkelte områder. Noen sentrale forskjeller mellom de regnskapsmessige løsninger som norsk god regnskapsskikk og IFRS krever, skyldes imidlertid at god regnskapsskikk er resultatorientert, mens IFRS er balanseorientert. I artikkelen vil jeg presentere noen av de forskjellene som oppstår som følge av at de to regnskapsspråkene har lagt forskjellig orientering til grunn.

Varige driftsmidler og investeringseiendommer

IFRS skiller mellom investeringseiendommer (IAS 40) og øvrige driftsmidler (IAS 16). Begrepet investeringseiendommer er definert slik (IAS 40.5): Investeringseiendom er eiendom (tomt eller bygning eller del av bygning, eller begge deler) som benyttes (av eieren eller av leietakeren i henhold til en finansiell leieavtale) for å opptjene leieinntekter eller for verdistigning på kapital eller begge deler, heller enn for

bruk i produksjon eller levering av varer eller tjenester eller for administrative formål, eller
for salg som del av ordinær virksomhet.

Eiendommer som ikke tilfredsstiller definisjonen på investeringseiendom, skal regnskapsføres i henhold til IAS 16 (og ikke IAS 40). Øvrige driftsmidler regnskapsføres i henhold til IAS 16. Driftsmidler som er holdt for salg regnskapsføres etter IFRS 5 Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet.

IASB har åpnet for bruk av virkelig verdi ved måling av driftsmidler. Virkelig verdi-modellene i IAS 16 og IAS 40 er forskjellige, og vil i det etterfølgende bli presentert hver for seg. Når det gjelder eiendommer, så blir grensedragningen mellom investeringseiendommer og andre eiendommer som ikke tilfredsstiller definisjonen på investeringseiendom viktig, fordi det får betydning for den regnskapsmessige behandlingen. Som et alternativ til anskaffelseskostmodellen kan investeringseiendommer regnskapsføres etter virkelig verdi modellen i IAS 40, mens man for øvrige eiendommer kan velge den såkalte verdireguleringsmodellen i IAS 16. Kombinerte bygg representerer en praktisk utfordring, og må vurderes særskilt i forhold til hvilken regnskapsstandard som skal benyttes.

Norsk regnskapslovgivning skiller ikke mellom de ulike Typene fysiske driftsmidler. Vi har heller ingen regnskapsstandard som regulerer regnskapsføringen av disse eiendelene, med unntak av NRS (F) Nedskrivning av anleggsmidler. Det er sammenstillingsprinsippet som legger føringer for hvordan varige driftsmidler skal regnskapsføres etter god regnskapsskikk. De driftsmidler som tilfredsstiller balanseføringskriteriene, føres opp i balansen til historisk kost (anskaffelseskost), og kostprisen fordeles så over økonomisk levetid. På anskaffelsestidspunktet vil dermed balanseført verdi være tilnærmet lik virkelig verdi; i alle øvrige regnskapsperioder vil balansen kun vise en restverdi (uavskrevet kostpris), med unntak av tilfeller der driftsmidlet er nedskrevet til gjenvinnbart beløp. Det er ikke anledning til å oppskrive balanseført verdi til virkelig verdi.

Dekomponering

Dekomponering innebærer at anskaffelseskost for driftsmidlene splittes, slik at betydelige enkeltdeler av driftsmidlene vurderes for seg med hensyn til avskrivninger. Betydelige enkeltdeler er enkeltdeler hvis anskaffelseskost er betydelig i forhold til enhetens samlede anskaffelseskost. IFRS krever dekomponering av driftsmidler som regnskapsføres i henhold til kostmodellen (IAS 16 og 40) eller verdireguleringsmodellen (IAS 16). Vi har tradisjonelt ikke dekomponert driftsmidler i norske regnskaper, men det bemerkes at det er tillatt å gjennomføre dekomponering også i regnskaper som avlegges etter god regnskapsskikk, jf NRS (V) Anvendelse av IFRS-løsninger innenfor god regnskapsskikk.

I de tilfeller der forskjellene i avskrivningstid for de ulike enkeltdelene er store, vil dekomponering kunne gi betydelige virkninger på resultat- og balansestørrelsene. Virkningene fremkommer hovedsakelig gjennom påvirkningen på størrelsen av de årlige avskrivninger.

Måling av eiendom, anlegg og utstyr - IAS 16

Ved første gangs innregning (dvs. ved anskaffelse) skal driftsmidlene regnskapsføres til anskaffelseskost. I de etterfølgende regnskapsperioder kan selskapet selv velge om det skal benytte anskaffelseskostmodellen eller verdireguleringsmodellen. På dette punktet skiller IFRS seg fra god regnskapsskikk ved at det åpnes for bruk av en alternativ regnskapsføringsmetode (verdiregulering). Anskaffelseskostmodellen tilsvarer i all hovedsak historisk kost-modellen vi benytter innenfor god regnskapsskikk. Det er imidlertid noen mindre forskjeller som blant annet refererer seg til fastsetting av avskrivningstid og estimering av restverdi ved aktivering av driftsmidlet. Disse forskjellene utdypes ikke nærmere i artikkelen.

Anskaffelseskostmodellen og verdireguleringsmodellen er i prinsippet likestilte, og selskapet kan derfor velge fritt mellom disse to. Det er imidlertid stilt som betingelse for valg av verdireguleringsmodellen at virkelig verdi kan måles på en pålitelig måte. I de tilfeller der pålitelighetskravet ikke er tilfredsstilt, kan verdireguleringsmodellen med andre ord ikke benyttes og man plikter å anvende anskaffelseskostmodellen. Dersom verdireguleringsmodellen velges for et driftsmiddel, krever standarden at alle eiendeler som inngår i samme klasse også blir gjort gjenstand for verdiregulering. Det er anledning til å velge ulike modeller for de ulike klassene av eiendeler, noe som betyr at man eksempelvis kan velge verdireguleringsmodellen for måling av selskapet biler, mens kontorutstyret kan måles i henhold til anskaffelseskostmetoden. Pålitelighetskravet gjelder imidlertid for alle eiendeler som inngår i samme klasse. Er ikke pålitelighetskravet oppfylt for ett enkelt driftsmiddel, vil hele klassen av driftsmidler være avskåret fra muligheten til å benytte verdijusteringsmetoden.

Bruk av verdireguleringsmodellen innebærer at det skal gjøres en justering av balanseført verdi slik at denne er i samsvar med virkelig verdi på justeringstidspunktet. Slik justering skal gjennomføres når avviket mellom balanseført verdi av eiendelen og virkelig verdi er vesentlig. Det er med andre ord ingen konkrete krav til hvor hyppig slik verdijustering skal gjøres. Selskapet må selv vurdere hva som skal anses som et vesentlig avvik, og derigjennom hvor hyppig verdijusteringen skal skje. Tanken med modellen er at man på verdijusteringstidspunktet skal ha en balanseført verdi som er lik virkelig verdi. I perioden mellom justeringstidspunktene vil man ha en balanseført verdi som ikke nødvendigvis er lik virkelig verdi, men som likevel ikke avviker vesentlig fra eiendelens virkelige verdi.

Det synes å være klart at IASB har lagt vekt på at det er markedspriser i aktive markeder som først og fremst skal benyttes ved måling til virkelig verdi. Vi ser dette eksempelvis i IAS 16, hvor virkelig verdi er definert å være «det beløp en eiendel kan omsettes for i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte, frivillige parter» (IAS 16.6). I de tilfeller der virkelig verdi må beregnes, skal markedsinformasjon hensyntas i den grad slik informasjon finnes tilgjengelig. Dette gjelder i de tilfeller der det ikke finnes kvoterte priser i aktive markeder. IAS 16 angir at tomter og bygninger, anlegg og utstyr bør gjøres gjenstand for en taksering, og at markedsverdien som blir beregnet ved takseringen skal anses som eiendelens virkelige verdi. En verdsettelse utført av en uavhengig tredjepart vil normalt øke påliteligheten til størrelsen. Det er imidlertid verdt å merke seg at det ikke er noe krav om uavhengig verdsettelse, og at selskapet kan velge å benytte egne ansatte til dette arbeidet. Dersom selskapet ønsker å bruke verdireguleringsmetoden for eiendeler som det ikke finnes markedsbasert informasjon for, eksempelvis på grunn av manglende omsetning av slike eiendeler (unntatt som del av en igangværende virksomhet), kan virkelig verdi beregnes på bakgrunn av en resultatmetode eller med utgangspunkt i en avskrevet gjenanskaffelseskost. Det gis ingen nærmere anvisning på hvilken resultatmetode som kan anvendes, og man kan tenke seg flere alternative løsninger her.

Det skal gjennomføres avskrivninger av driftsmidler som måles i henhold til verdijusteringsmodellen. Dette innebærer at det også etter regulering av eiendelens balanseførte verdi (slik at denne er i samsvar med virkelig verdi) skal gjennomføres avskrivninger over driftsmidlets utnyttbare levetid.

Verdijusteringsmodellen medfører nødvendigvis at det med jevne mellomrom gjennomføres en regulering av de balanseførte størrelsene. I de tilfeller der driftsmidlets balanseførte verdi økes gjennom verdijusteringen, skal justeringsbeløpet føres direkte mot selskapets egenkapital. Standarden krever at dette skal føres opp som verdireguleringsreserve, men i norske IFRS-regnskaper vil dette fremkomme som fond for urealiserte gevinster. I de tilfeller der balanseført verdi reduseres som følge av verdijusteringen, skal justeringsbeløpet resultatføres. Dersom verdijusteringen innebærer en reversering av en tidligere gjennomført økning (reduksjon), skal justeringen først tilbakeføre den tidligere gjennomførte egenkapitalføringen (resultatføringen). Verdijusteringen er for øvrig en ren regnskapsmessig post, noe som innebærer at det må avsettes for utsatt skatt på den midlertidige forskjellen som oppstår.

De regnskapsmessige effektene av verdireguleringsalternativet er flere. På det tidspunktet verdijusteringen gjennomføres vil man se en endring av balansestørrelsen på det aktuelle driftsmidlet / klassen av driftsmidler. Som nevnt ovenfor så vil nedjustering av balanseført verdi kunne gi negative resultateffekter. Størrelsen på egenkapitalen vil endres som følge av de verdijusteringer som er gjennomført i året, enten ved direkte postering mot egenkapitalen eller gjennom virkningen på resultatet. I de etterfølgende perioder vil man videre se at regnskapsmessige avskrivninger er endret sammenlignet med det opprinnelige avskrivningsbeløpet, noe som skyldes at det skal gjennomføres avskrivninger av det verdijusterte beløpet. For tilfeller der eiendelens balanseførte verdi er økt gjennom verdijusteringen, vil dette medføre økte avskrivninger og dermed reduserte resultater. Utsatt skattforpliktelse øker (reduseres) når verdireguleringen fører til en økning (reduksjon) i balanseført verdi på eiendelen.

Måling av investeringseiendommer - IAS 40

Første gangs innregning av investeringseiendommer skjer på samme måte som etter god regnskapsskikk, ved at driftsmidlet regnskapsføres til anskaffelseskost. I de etterfølgende perioder kan selskapet velge om de ønsker å benytte anskaffelseskostmodellen eller virkelig verdi modellen. Virkelig verdi-modellen i IAS 40 avviker noe fra verdireguleringsmodellen i IAS 16, og kan i korte trekk oppsummeres slik: Balanseført verdi justeres slik at balansen viser investeringseiendommens virkelige verdi på balansedatoen. Dersom denne modellen velges, må alle investeringseiendommer måles til virkelig verdi. Virkelig verdi antas å kunne måles pålitelig, med mindre annet klart kan påvises. I tilfeller hvor verdien av en investeringseiendom ikke kan måles pålitelig, og dette kan dokumenteres, skal anskaffelseskostmodellen i IAS 16 benyttes for den aktuelle eiendommen. Justeringen til virkelig verdi skal gjennomføres ved hver balansedato, og verdijusteringen føres over resultatet. Det bemerkes videre at det ikke skal gjennomføres avskrivninger på bygget.

IAS 40 angir at det beste estimatet på virkelig verdi er gjeldende priser i et aktivt marked for tilsvarende eiendom på samme sted, i samme stand, underlagt tilsvarende leieavtaler og andre kontrakter. Det er videre slått fast i standarden at det må tas hensyn til ulikheter i eiendommens art, plassering eller tilstand, kontraktsmessige vilkår mv. Alternative beregningsmetoder er angitt i standarden, og disse kan benyttes i de tilfeller der det ikke finnes markedspriser. I slike tilfeller skal informasjon fra en rekke kilder hensyntas (se IAS 40.46). Når informasjon fra de ulike kildene fører til ulike estimater på virkelig verdi, skal virksomheten legge til grunn det mest pålitelige estimatet.

Det er verdt å merke seg at dersom et selskap har valgt å bruke virkelig verdi modellen for en investeringseiendom må selskapet fortsette å måle eiendommen til virkelig verdi. Dette gjelder selv om mulighetene for pålitelig måling av virkelig verdi blir dårligere på grunn av endringer i markedet (mindre aktivt marked og mindre tilgjengelige markedspriser). Måling til virkelig verdi skal da fortsette inntil investeringseiendommen avhendes eller omklassifiseres til en eierbenyttet eiendom som skal regnskapsføres etter IAS 16.

Immaterielle eiendeler

Måling og bruk av virkelig verdi

Den regnskapsmessige behandlingen av immaterielle eiendeler er i all hovedsak lik de reglene vi finner i IAS 16 Eiendom, anlegg og utstyr. Ved første gangs innregning regnskapsføres eiendelen til anskaffelseskost, og for de etterfølgende perioder kan foretaket velge mellom anskaffelseskostmodellen og verdireguleringsmodellen. Bruk av verdireguleringsmodellen betinger at virkelig verdi kan fastsettes med henvisning til et aktivt marked. Immaterielle eiendelers spesielle natur, samt de krav som er stilt i IAS 38 vedrørende begrepet «aktive markeder» gjør at det i svært mange tilfeller ikke vil være mulig å benytte verdireguleringsmodellen. Anskaffelseskostmodellen fremstår dermed som det mest aktuelle alternativet, noe som innebærer at den regnskapsmessige behandlingen vil være tilnærmet lik løsningen i god regnskapsskikk.

Utgifter til egen forskning og utvikling

Ved utvikling av norske regnskapsregler er resultatorientering lagt til grunn, og de grunnleggende regnskapsprinsipper blir således viktige for periodiseringen av inntekter og kostnader i regnskaper utarbeidet i henhold til god regnskapsskikk. Sammenstillingsprinsippet legger føringer for når utgifter skal resultatføres, og når de må plasseres i balansen. Dette gjelder også utgifter som påløper i forbindelse med anskaffelse av immaterielle verdier. En spesialregel i regnskapsloven §5-6 åpner for at regnskapspliktige fritt kan velge å kostnadsføre utgifter til egen forskning og utvikling, selv om kravene til balanseføring er tilfredsstilt. Dette representerer et brudd på sammenstillingsprinsippet. NRS (F) Immaterielle eiendeler modererer bestemmelsen noe ved at det presiseres at denne valgadgangen generelt ikke bør benyttes av andre enn små foretak.

IFRS bygger på et balanseorientert rammeverk hvor utgangspunktet er at definisjonene av eiendeler og gjeld må være tilfredsstilt for at en post skal kunne føres opp i balansen. Utgifter til egen forskning skal alltid kostnadsføres i et IFRS-regnskap. Dette skyldes manglende oppfyllelse av eiendelsdefinisjonen, og har sin begrunnelse i at det på dette tidspunktet anses å være for lav sannsynlighet for at selskapet vil generere fremtidige økonomiske fordeler som følge av de påløpte utgifter. Dette betyr med andre ord at utgifter til egen forskning alltid skal kostnadsføres i et IFRS-regnskap. Utgifter til utvikling skal balanseføres, forutsatt at nærmere angitte kriterier er dokumentert oppfylt. Disse kriteriene fremkommer i IAS 38.57 og er knyttet til foretakets hensikt med den immaterielle eiendelen og evne til å ta den i bruk eller selge den, vurdering av sannsynligheten for at fremtidige inntekter kan genereres, tekniske forutsetninger og tilgjengelighet av tekniske, finansielle og andre ressurser for å fullføre utviklingen, samt foretakets evne til å måle henførbare utgifter på en pålitelig måte. Det er krav om at foretaket dokumenterer at alle de nevnte punktene er oppfylte.

De ulike løsningene som god regnskapsskikk og IFRS legger opp til vedrørende utgifter til egen forskning og utvikling, kan føre til ulike resultat- og balansestørrelser. Den norske løsningen med muligheter for løpende kostnadsføring av egne FoU-utgifter kan føre til dårligere resultater i FoU-fasen enn det man vil se i IFRS-regnskapene. I praksis fremskyndes med andre ord kostnadsføringen i den norske løsningen sammenlignet med det IFRS-løsningen angir.

Nedskrivninger

Nedskrivning av varige driftsmidler og immaterielle eiendeler er et tema vi er godt kjent med innen norsk regnskapslovgivning. Vi har i tillegg til en foreløpig norsk regnskapsstandard om nedskrivning regler i regnskapsloven som regulerer dette. Internasjonale regnskapsstandarder har nedskrivningsregler som i stor grad er sammenfallende med de norske reglene. Reglene finner vi i IAS 36 Verdifall på eiendeler. Den viktigste forskjellen mellom reglene i henholdsvis god regnskapsskikk og IFRS er at norske regnskapsregler krever at verdifallet er av «ikke-forbigående karakter» for at det skal gjennomføres nedskrivning. IAS 36 har ikke et tilsvarende krav; det er tilstrekkelig at det er indikasjoner på at det foreligger et verdifall. Terskelen for å gjennomføre nedskrivninger antas derfor å være noe lavere i IFRS enn det som er tilfellet etter god regnskapsskikk, og vi vil trolig se at nedskrivninger gjennomføres oftere i IFRS-regnskapene enn det vi har sett i norske regnskaper.

Virksomhetssammenslutninger

Goodwill

Hverken norske regnskapsregler eller IFRS tillater balanseføring av egenutviklet goodwill. Adgangen til å aktivere goodwill er dermed begrenset til kjøpt goodwill, hvilket betyr goodwill som erverves i forbindelse med virksomhetssammenslutninger. I norsk regnskapslovgivning reguleres oppkjøp av en virksomhet av to regnskapsstandarder; NRS (F) Konsernregnskap og NRS 9 Fusjon. For IFRS-regnskaper er det IFRS 3 Virksomhetssammenslutning som regulerer regnskapsføringen av oppkjøp.

Norske regnskapsregler angir at balanseført goodwill blir gjort gjenstand for årlige avskrivninger. Dette fremgår direkte av regnskapslovens bestemmelser, og innebærer at anskaffelseskost skal fordeles over økonomisk levetid. Goodwill skal videre testes for nedskrivning i de tilfeller der det finnes indikasjoner på at det foreligger et verdifall.

IFRS tillater ikke avskrivning av goodwill. Det skal i stedet gjøres en årlig test av verdifall, og eventuell nedskrivning skal så gjennomføres. I tillegg til en slik årlig test er det krav om testing av verdifall dersom det foreligger indikasjoner på at enheten har falt i verdi. Denne forskjellen mellom god regnskapsskikk og IFRS representerer et vesentlig avvik mellom regnskapsspråkene, og påvirker alle virksomheter som har balanseført goodwill og som endrer regnskapsspråk fra god regnskapsskikk til IFRS.

Kjøpt goodwill er en restpost som oppstår i forbindelse med oppkjøp, og genererer ikke inntekter uavhengig av andre eiendeler. Dette innebærer at test av verdifall ikke kan gjennomføres på goodwillposten alene. Test av et eventuelt nedskrivningsbehov må derfor gjøres for en kontantstrømgenererende enhet, eventuelt en gruppe av kontantstrømgenererende enheter dersom det er på dette nivået ledelsen følger opp virksomheten (for interne formål). Hvis det foreligger et nedskrivningsbehov for den kontantstrømgenererende enheten, er utgangspunktet at goodwill nedskrives først, deretter nedskrives øvrige eiendeler i enheten. Det kan imidlertid oppstå situasjoner hvor nedskrivning skal gjennomføres på de identifiserbare eiendeler først.

Immaterielle eiendeler som har ubegrenset økonomisk levetid er underlagt samme regler som goodwill, noe som innebærer at det jevnlig skal gjennomføres test for verdifall også for slike eiendeler, og at de ikke skal gjøres gjenstand for avskrivninger.

Negativ goodwill

I oppkjøpssituasjoner kan det oppstå en såkalt negativ goodwill («badwill»). God regnskapsskikk og IFRS har fundamentalt forskjellige regler for behandling av denne negative goodwillen. God regnskapsskikk angir at i den grad negativ goodwill kan relateres til forventede fremtidige utgifter eller tap, så skal negativ goodwill inntektsføres i samsvar med disse utgifter eller tap. I øvrige tilfeller skal negativ goodwill inntektsføres over en periode som tilsvarer veid gjennomsnittlig gjenværende levetid for avskrivbare eiendeler. Inntekten skal da presenteres som en kostnadsreduksjon. Det er sterkt fokus på sammenstilling i de norske reglene, og vi ser at resultatorienteringen legger føringer for den regnskapsmessige behandlingen av negativ goodwill.

Begrepet «negativ goodwill» er i IFRS 3 erstattet med «overskytende av det overtakende foretakets andel av netto virkelig verdi av det overtatte foretakets identifiserbare eiendeler, forpliktelser og betingede forpliktelser i forhold til anskaffelseskost». Den regnskapsmessige behandlingen av dette «overskytende beløp», slik den fremkommer i IFRS 3, avviker klart fra den løsning som god regnskapsskikk angir. IFRS krever at foretaket på nytt gjennomgår identifikasjonen og målingen av virkelig verdi av de overtatte eiendeler og forpliktelser, samt målingen av anskaffelseskost. Når slik revurdering er gjort, vil et eventuelt gjenstående «overskytende beløp» måtte inntektsføres umiddelbart. IFRS’ løsning er klart balanseorientert da begrunnelsen for denne inntektsføringen av det overskytende beløp ligger i at en slik kreditpost ikke tilfredsstiller definisjonen av en forpliktelse, og derfor ikke kan oppføres i balansen.

Restruktureringskostnader

Balanseorienteringen som IASB har lagt til grunn, gir også føringer for den regnskapsmessige behandlingen av utgifter til restrukturering som oppstår som følge av et oppkjøp. IFRS 3 tillater bare at slike restruktureringsforpliktelser balanseføres i den grad de faktisk eksisterte på overtakelsesdagen. Det er med andre ord bare forpliktelser som kjøper overtar fra selger som kan balanseføres. Begrensningen i adgangen til å balanseføre restruktureringsforpliktelser som oppstår som følge av oppkjøpet begrunnes med at slike forpliktelser (som ikke eksisterte før kontrollovertakelsen) ikke tilfredsstiller definisjonen av en forpliktelse.

Foreløpig norsk regnskapsstandard om konsernregnskap inneholder en del retningslinjer for regnskapsmessig behandling av restruktureringsutgifter. Utgangspunktet i god regnskapsskikk er at det er anledning til å avsette for restruktureringsforpliktelser. Dette betinger imidlertid at nærmere angitte vilkår er oppfylte.

IFRS-løsningen medfører at alle utgifter til planlagte restruktureringstiltak må resultatføres løpende, noe som fører til svakere resultater enn det løsningen etter god regnskapsskikk ville gitt.

Biologiske eiendeler

IAS 41 Landbruk regulerer regnskapsføringen av biologiske eiendeler og landbruksprodukter. Biologiske eiendeler er definert som levende dyr eller levende planter, mens landbruksprodukter er de innhøstede produktene fra foretakets biologiske eiendeler. Regnskapsstandarden er aktuell for bransjer som eksempelvis skogbruk og fiskeoppdrett. Som hovedregel skal beholdningen av biologiske eiendeler og landbruksprodukter vurderes til virkelig verdi. Verdiendringene skal føres løpende over resultatregnskapet. Dette betyr at alle endringer i virkelig verdi vil påvirke periodens resultat, uavhengig av om endringene i virkelig verdi skyldes prisendringer eller tilvekst. IFRS-løsningen med måling til virkelig verdi avviker fra løsningen etter norsk god regnskapsskikk, hvor disse eiendelene har vært ansett som ordinært varelager og regnskapsført til anskaffelseskost, med en eventuell nedskrivning i henhold til laveste verdis prinsipp. Den norske løsningen innebærer at man utsetter resultatføringen av de biologiske eiendelenes verdiøkning inntil de blir solgt.

IAS 41 har vært en omdiskutert standard i Norge, og dette skyldes den uenighet som oppstod i 2005 mellom oppdrettsnæringen og Kredittilsynets regnskapstilsyn / Finansdepartementet vedrørende forståelsen av IAS 41. Regnskapstilsynet og Finansdepartementet har krevd bruk av virkelig verdi for levende laks, mens oppdrettsnæringen i utgangspunktet ønsket å vurdere ikke slaktemoden laks, dvs. fisk opp til 4 kg, til anskaffelseskost. Bruk av virkelig verdi for ikke slaktemoden fisk fører til økt innslag av verdijusteringsposter i resultatregnskapet, og dermed økt volatilitet i resultatene.

IAS 41 og virkelig verdi

Begrepet virkelig verdi er også i IAS 41 definert som det beløp en eiendel kan omsettes for i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte og frivillige parter. Fastsettingen av virkelig verdi skal gjøres basert på eiendelens aktuelle plassering og tilstand. Hvis det eksisterer et aktivt marked for en vare, er det den gjeldende prisen i det markedet som skal benyttes som grunnlag for verdsettelsen av en biologisk eiendel. Dette betyr at i de tilfeller der det finnes et aktivt marked for den aktuelle varen skal markedspris benyttes. Et aktivt marked er definert som et marked for omsetning av ensartede produkter, hvor det normalt finnes villige kjøpere og selgere til en hver tid, og hvor prisene er tilgjengelige for allmennheten. Samtlige krav må være til stede for at dette skal kunne klassifiseres som et aktivt marked. IAS 41 forutsetter videre at man benytter markedsprisen i det mest relevante markedet ved verdsettingen av laksen. Planlegger man å eksportere til Polen, skal man legge til grunn forventet markedspris for det aktuelle produktet (eksempelvis atlantisk laks) i Polen.

Dersom det ikke finnes aktive markeder, er utgangspunktet at man skal bruke én eller flere alternative metoder for fastsetting av virkelig verdi. Dette følger av det såkalte verdsettelseshierarkiet i IAS 41. Metodene som skal brukes er:

Den siste transaksjonsprisen som er observert i markedet. Metoden kan bare benyttes dersom det ikke har skjedd betydelige endringer i de økonomiske forholdene i perioden fra denne siste transaksjonen fant sted og til balansedagen. Dette alternativet er aktuelt i tilfeller hvor det faktisk omsettes denne typen produkter, men hvor kriteriene for å anse dette som et aktivt marked ikke er tilfredsstilt.
Markedspris for tilsvarende eiendeler. Det må i tilfelle gjennomføres justeringer for å gjenspeile de forskjellene som måtte eksistere.
Referansepriser innenfor bransjen, eksempelvis verdien av en frukthage uttrykt pr. kasse, liter eller hektar, og verdien av storfe uttrykt pr. kilo kjøtt.

I de tilfeller der det ikke finnes markedsbestemte priser eller verdier, skal nåverdien av forventede netto kontantstrømmer fra eiendelen benyttes for å fastsette virkelig verdi av den biologiske eiendelen.

Det er åpnet for bruk av anskaffelseskost ved regnskapsføring av biologiske eiendeler i noen få tilfeller. Dette gjelder først og fremst de tilfeller der anskaffelseskosten er tilnærmet lik virkelig verdi, enten fordi det har skjedd liten biologisk omdanning fra anskaffelsen til balansedagen, eller fordi den biologiske omdanningens påvirkning på verdien ikke forventes å være vesentlig. Anskaffelseskost skal også benyttes dersom det ikke finnes markedspriser og estimert virkelig verdi anses å være klart upålitelig. Det er videre stilt krav om at man må ha slått fast at virkelig verdi ikke kan måles pålitelig allerede på det tidspunkt eiendelen føres i regnskapet for aller første gang. Dette betyr med andre ord at dersom foretaket på et tidligere tidspunkt har regnskapsført eiendelen til virkelig verdi, kan den ikke senere føres opp til anskaffelseskost.

For oppdrettsnæringen har diskusjonen i hovedsak handlet om hvilken av de nevnte metoder som skal benyttes for måling av fisken. Biologiske eiendeler skal i utgangspunktet vurderes til den gjeldende prisen i et aktivt marked. Oppdrettsnæringen har vært av den oppfatning at det ikke eksisterer et aktivt marked for levende, umoden oppdrettslaks. En av de alternative verdsettelsesmetoder må derfor etter deres syn benyttes. Oppdrettsnæringen ønsket å bruke alternativet med fastsetting til anskaffelseskost, men Regnskapstilsynet og Finansdepartementet har kommet til at virkelig verdi må beregnes. Det ble slått fast at slaktet, umoden fisk er å betrakte som «tilsvarende eiendeler» som levende, umoden fisk. Konklusjonen i Finansdepartementets vedtak er at det ved beregning av virkelig verdi av umoden, levende fisk skal tas utgangspunkt i markedsprisen på umoden, slaktet laks, og at det skal gjøres nødvendige justeringer slik at forskjeller mellom markedsprisen for umoden, slaktet oppdrettslaks og den hypotetiske markedsprisen for umoden, levende fisk, hensyntas.

Det har i perioder vært svært store svingninger i markedsprisene på slaktet oppdrettslaks. Konsekvensen av de føringer Finansdepartementet har gitt for beregning av virkelig verdi ved måling av levende, umoden fisk, vil være at balanseført verdi påvirkes av disse svingningene og at man dermed kan få store verdijusteringsposter i resultatregnskapene. Resultatene vil da kunne variere sterkt fra regnskapsperiode til regnskapsperiode.

Utbytte

Selskaper som avgir utbytte eller konsernbidrag, har etter god regnskapsskikk ført dette opp som kortsiktig gjeld på balansedagen. Denne løsningen er ikke tillatt innenfor IFRS, noe som begrunnes med at utbytte ikke kan anses som en forpliktelse for det avgivende foretak før det er endelig vedtatt på generalforsamlingen. IAS 1 Presentasjon av finansregnskap krever at det skal gis tilleggsopplysninger om styrets forslag til utbytte som ennå ikke er formelt godkjent av selskapets øverste organ. IFRS-løsningen innebærer at foreslått utbytte inngår som del av egenkapitalen i selskapet frem til det blir formelt vedtatt på generalforsamlingen.

Mulighetene for å tillate IFRS-løsningen i regnskaper som avlegges etter god regnskapsskikk har vært vurdert, jf. tidligere Høringsnotat om Anvendelse av IFRS-løsninger innenfor god regnskapsskikk, utgitt av Norsk RegnskapsStiftelse i november 2006. Etter høringsrundene kom regnskapsstiftelsen imidlertid til at man likevel ikke ønsket å åpne for IFRS-løsningen i regnskaper som avlegges etter norsk god regnskapsskikk. Det fremgår nå klart av NRS 3 Hendelser etter balansedagen, punkt 11 at «[s]tyrets forslag til utbytte skal klassifiseres som kortsiktig gjeld på balansedagen for det regnskapsåret som utbyttet er foreslått med bakgrunn i».

Avslutning

Overgangen til IFRS fører til at norske regler, hvor man legger stor vekt på pålitelighet og historisk kost, erstattes med et balanseorientert rammeverk, sterkere fokus på relevans og økt innslag av virkelig verdi. I denne artikkelen har jeg forsøkt å presentere noen forskjeller som potensielt kan gi store avvik mellom regnskapsstørrelser i regnskaper som avlegges etter henholdsvis god regnskapsskikk og IFRS. Norsk god regnskapsskikk og IFRS har ulik regnskapsteoretisk forankring, og dette forklarer enkelte av forskjellene mellom de to regnskapsspråkene, men på langt nær alle. Jeg har også vist til noen forskjeller som hverken kan tilskrives balanseorienteringen eller økt innslag av virkelig verdi. Et eksempel på dette er IFRS’ krav til nedskrivning selv om verdifallet ikke er av «ikke-forbigående» karakter.

IFRS åpner for bruk av virkelig verdi for en rekke regnskapsposter, og nettopp bruken av virkelig verdi kan forklare en rekke de av nevnte forskjellene. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at det er relativt få krav om bruk av virkelig verdi for måling av eiendeler og gjeldsposter i perioden etter første gangs innregning. For en rekke regnskapsposter er bruk av virkelig verdi valgfri. De valg man tar vil dermed kunne få betydning for de resultat- og balansestørrelser foretaket presenterer i sitt regnskap.

Det er ingen tvil om at implementering av IFRS har vært - og er - krevende. Det har ikke vært min hensikt å bagatellisere de utfordringer som overgangen til IFRS har medført. IFRS åpner for bruk av virkelig verdi også for eiendeler og gjeldsposter som ikke har effektive markeder med observerbare markedsverdier. I disse tilfellene må selskapet foreta en beregning av virkelig verdi - en beregning som vil kunne inneholde store innslag av skjønn. De praktiske implikasjoner av dette kan være omfattende. Det er imidlertid viktig å skille mellom forskjeller i regelverkene som sådan, og de praktiske konsekvensene av disse forskjellene. Det er sentrale teoretiske forskjeller i de to regelverkene som har vært tema for denne artikkelen.

Kilder:

Cairns, D. (2006). The Use of Fair Value in IFRS. Accounting in Europe, Vol. 3, 2006, 5-21

Ernst & Young AS (2007). IFRS i Norge. Tema- og bransjeartikler. Oslo: Ernst & Young

Gjesdal, F., Kvaal, E. og Kvifte, S.S.(red.) (2006). «Internasjonale regnskapsstandarder», Oslo: Cappelen Akademisk Forlag

Kvifte, S.S. (2004). Konseptuelle rammeverk for regnskap. Oslo: DnR forlaget