Aksjelovens fisjonsdefinisjon passer dårlig ved utfisjonering av tomme selskap

Bestemmelsen i asl. § 14-2 hvor fisjonsbegrepet defineres, forutsetter deling av det fisjonerende selskaps eiendeler, rettigheter og forpliktelser. Ordlyden passer dårlig på selskapsdelinger hvor det overtakende selskaps eneste eiendel er en fisjonsfordring. Slike fordringer er ikke en del av det fisjonerende selskaps eiendeler og gjeld, men oppstår ved fisjonen.

I A-saken kom lagmannsretten til at fisjonsbegrepet i asl. § 14-2 måtte forstås slik at så lenge det overtakende selskap hadde eiendeler som kunne balanseføres etter asl. § 2-7, oppfylte man kravet til overdragelse av eiendeler, rettigheter og forpliktelser i asl. § 14-2. Konsekvensen av argumentasjonen er at fisjonsbegrepet i asl. § 14-2 utvides. Henvisningen til asl. kap. 2 er ikke helt treffende. Dersom det hadde vært lovgivers hensikt at fisjonsbegrepet skulle ha vært knyttet direkte opp mot asl. § 2-7, er det nærliggende å anta at en hadde vist til bestemmelsen når en angav fisjonsbegrepet i asl. § 14-2 første ledd. Reglene i kap. 2 har først og fremst til hensikt å ivareta kreditorhensyn ved at det stilles krav til aksjeinnskudd, mens bestemmelsen i asl. § 14-2 har til hensikt å avgrense fisjonsreglenes virkeområde. Lagmannsrettens tolkning bidrar ikke til å styrke kreditorenes stilling, bestemmelsen i asl. § 2-7 og kravene til kapitalinnskudd vil uansett gjelde. Etter min oppfatning gir lagmannsrettens ensidige vektlegging av hensynet til å beskytte kreditor et uheldig snevert perspektiv. Saken reiser en grunnleggende metodisk problemstilling: I hvilken grad kan en vektlegge rettskilder/argument fra andre rettsområder? Tolkningen av det selskapsrettslige fisjonsbegrepet får stor skatterettslig betydning. Hovedspørsmålet i A-saken er hvorvidt selskapsdelingen kunne gjennomføres skattefritt. Lagmannsretten avviste kategorisk at skatterettslige betraktninger hadde relevans. Dersom domstolene skulle være avskåret fra å se ulike felt i sammenheng, bortfaller argument og gjennomsnittsdommen får dårligere kvalitet. Selv om det kan være fristende å la være å løfte blikket, bør gjeldende rett etter min oppfatning forstås slik at rettsanvender ikke bare kan, men må, se ulike felt i sammenheng. Dette bør ikke være kontroversielt. Hvilken vekt argument fra andre felt får, må naturligvis vurderes konkret i hver enkelt sak. Når det mer spesifikt gjelder reglene om fusjon og fisjon, er de selskaps-, skatte-, og regnskapsrettslige reglene så tett sammenvevd at det er mer naturlig å se disse som ett enn tre ulike felt. Skattereglene om fisjon viser eksplisitt til og bygger direkte på de selskapsrettslige reglene om fisjon. Når lovgiver ser disse feltene i sammenheng, bør også rettsanvenderen gjøre dette. Det vil altså gi både kunstige og generelt dårligere resultater om en ikke kan se skatte- og selskaps- og regnskapsrett i sammenheng.