NOKUS-beskatning og forholdet til skatteavtaler
Ett av flere vilkår for norsk NOKUS-beskatning av deltaker i selskap hjemmehørende i et lavskatteland som Norge har inngått skatteavtale med er at selskapets inntekter hovedsakelig er av passiv karakter, jf. sktl. § 10-64. Problemstillingen i vedtaket var om det i denne vurderingen skulle tas hensyn til den del av selskapets inntekter som måtte tilskrives selskapets filial i et tredjeland.
Ligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter vurderte dette spørsmålet i et vedtak av 18. juni 2007 og konkluderte i tråd med kontorets innstilling med at filialinntektene var en del av selskapets inntekter i relasjon til sktl. § 10-64. Nemndas konklusjon innebærer en reversering av kontorets veiledende uttalelse fra februar 2006 (2006-604SFS). Vedtaket er endelig.
Nærmere om sktl. § 10-64*
Norske skattesubjekter som eier eller kontrollerer minst halvparten av typisk aksjeselskaper som er hjemmehørende i lavskatteland, er skattepliktige til Norge for sin forholdsmessige andel av selskapets resultat, jf. sktl. §§ 10-60 flg. og § 2-4. Vilkårene for NOKUS-beskatning er mange og til dels kompliserte. Dersom selskapet er omfattet av en skatteavtale Norge har inngått med det aktuelle lavskattelandet, oppstiller sktl. § 10-64 ytterligere vilkår for NOKUS-beskatning:
«Dersom selskapet eller innretningen er omfattet av avtale Norge har inngått med annen stat til unngåelse av dobbeltbeskatning, skal skattlegging etter reglene i §§ 10-61 til 10-68 ikke foretas med mindre selskapets eller innretningens inntekter hovedsakelig er av passiv karakter.»
Bakgrunnen for en slik begrensning av norsk beskatningsrett er at man ved å foreta NOKUS-beskatning i et tilfelle hvor det aktuelle NOKUS-selskapets inntekter ikke var av passiv karakter, reelt sett ville skattlegge inntekter som Norge gjennom skatteavtalene har frasagt seg beskatningsretten til. Hovedregelen etter skatteavtalene er at selskapets inntekter skal komme til beskatning i det landet hvor selskapet er hjemmehørende (altså i lavskattelandet i nærværende tilfelle). Det typiske unntaket for dette gjelder for den del av selskapets inntekter som kan tilskrives selskapets faste driftssted i den annen stat. Når NOKUS-selskapet i foreliggende tilfelle ikke hadde noe fast driftssted i Norge, tilsier skattavtalens hovedregel og utgangspunkt at det er NOKUS-landet som har beskatningsretten. Når Norge likevel legger til grunn at skatteavtalen ikke er til hinder for NOKUS-beskatning av selskapets passive inntekter i slike tilfeller, har det først og fremst sammenheng med reglenes formål om å hindre skattemotiverte investeringer og kapitalplasseringer i lavskatteland, jf. Ot.prp. nr. 16 (1991-92) avsnitt 6.7. En slik forståelse av forholdet mellom NOKUS-regler og skatteavtalene har også god støtte i OECD-kommentarene til mønsteravtalen, se særlig para. 23 og 26 i kommentarene til artikkel 1 og para. 37 og 39 i kommentarene til artikkel 10.
%20(1).png)
