Kredittilsynets regnskapskontroll
På bakgrunn av Erlend Kvaals artikkel om Kredittilsynets kontroll med de børsnoterte foretakene i denne utgaven av Revisjon og Regnskap, finner jeg det nødvendig å formidle noen faktaopplysninger om hvordan vi i Kredittilsynet arbeider på dette området, samt om forholdet til offentlighetsloven.
For å styrke tilliten til avlagte regnskaper ble det bestemt at det i 2005 skulle opprettes nasjonale håndhevingsorganer i hele EØS-området for kontroll av foretakenes anvendelse av IFRS. Et viktig premiss var at organet skulle være uavhengig av markedsaktørene. Stortinget vedtok i samsvar med regjeringens forslag at denne regnskapskontrollen skulle foretas av Kredittilsynet. Det ble blant annet vist til Kredittilsynets rolle som en uavhengig, utøvende kontrollinstans. Tilsynet med børsnoterte foretaks overholdelse av regnskapsforskriftene skiller seg i utgangspunktet ikke fra for eksempel Kredittilsynets tilsyn med selskapenes overholdelse av lov og forskriftskrav som gjelder løpende informasjonsplikt eller tilsyn med bankenes kapitaldekning.
Regnskapskontrollen skal gjennomføres etter de samme standardene i hele EØS-området og har som målsetting blant annet å gi investorene sammenlignbare regnskaper og økt sikkerhet. Det er et mål at tilsynsmyndighetene i EØS-området skal ha lik tolkningspraksis. Dette ivaretas blant annet gjennom EECS (European Enforcer Coordination Session), som består av representanter fra alle «regnskapstilsyn» i EØS. EECS er et diskusjonsforum hvor den enkelte tilsynsmyndighet kan få andre lands synspunkter i forkant og/eller i etterkant av sine avgjørelser. Avgjørelser som har vært diskutert, legges i en database hvor enkelte saker er offentlig tilgjengelige.
I håndhevingen av regnskapsregelverket må Kredittilsynet, i likhet med håndheving på andre tilsynsområder, anvende rettsregler på ulike fakta. De færreste rettsregler er dessverre slik at det er åpenbart hvordan de skal anvendes på en konkret sak med et komplisert faktum. Der hvor det ikke er åpenbart hvordan rettsreglene skal anvendes, vil Kredittilsynet gå via IAS 8 eller «Basis for conclusions» som ledd i vurderingen. Det går selvfølgelig en grense for hvor langt Kredittilsynet kan foreta en tolkning av rettsreglene. Dette vurderer vi nøye i hvert enkelt tilfelle. Mener vi at rettskildene ikke gir et entydig svar i den aktuelle sak, forholder vi oss til dette og lar forholdet ligge til det eventuelt kommer en avklaring fra IFRIC* International Financial Reporting Interpretations Committee. Vi driver ikke generell fortolking av standarder, men vi må nødvendigvis anvende standardene ved vurdering av enkeltsakene. Jeg minner i denne forbindelse om at de internasjonale regnskapsstandardene er vedtatt som norske forskrifter. De årlige rundskrivene som oppsummerer våre observasjoner er ikke, og skal ikke oppfattes som, generell fortolking av standarder.
Ekspertutvalget
Kredittilsynet ber alltid ekspertutvalget om råd i viktige og i spesielt kompliserte saker. Ekspertutvalget ble opprettet i forbindelse med at Kredittilsynet ble utpekt til å foreta kontrollen med den finansielle rapporteringen. Medlemmene i Ekspertutvalget er utnevnt av Finansdepartementet. De utgjør et fagutvalg bestående av åtte personer, hvorav tre varamedlemmer, med høy regnskapsfaglig kompetanse fra ulike regnskapsfaglige miljøer, herunder de største revisjonsselskapene og en utenlandsk regnskapsekspert. Ekspertutvalget gjøres kjent med partenes uttalelser i en sak og utvalget kan også be Kredittilsynet om supplerende informasjon. Av den grunn blir sakene ofte behandlet i flere runder i ekspertutvalget. Alle viktige avgjørelser Kredittilsynet foretar, blir forelagt ekspertutvalget, og som oftest også diskutert i EECS. På denne bakgrunn mener jeg vi har en solid faglig forankring for våre vurderinger i de avgjørelser vi tar.
Offentlighetsloven
Når det gjelder offentlighet, er Kredittilsynet som andre forvaltningsorganer underlagt offentlighetsloven. Forvaltningens saksdokumenter er offentlige så langt det ikke er gjort unntak i lov eller i medhold av lov. Det betyr at det er visse vilkår som må være oppfylt for at opplysninger skal kunne unntas. Kredittilsynet er forpliktet til å overholde regelverket og kan således som regel ikke unnta avsluttende brev fra offentlighet. Når det gjelder avsluttende brev, som også publiseres på hjemmesidene våre, ber vi det aktuelle foretaket om innspill til om det er forhold i brevet foretaket mener skal unntas etter offentlighetsloven fordi det for eksempel er forretningshemmeligheter. Vi gjør en nøye vurdering i forhold til offentlighet for hvert eneste brev som sendes til/fra Kredittilsynet. Det er et faktum at offentlighetsloven i Norge gir allmennheten rett til bedre innsyn i forvaltningen enn i mange andre land. Det må vi alle forholde oss til. Offentliggjøring gir transparens og mulighet for alle til å se hvilket faktum og hvilke vurderinger som ligger til grunn for reaksjoner fra Kredittilsynet, men det er også slik at det må utvises stor grad av varsomhet av hensyn til blant annet den saken gjelder. Vår praksis på dette området vurderes kontinuerlig.
Oppfølging av saker
Kredittilsynet har en utfordring på alle tilsynsområder med hensyn til hvilke saker som skal prioriteres og følges opp. Hvilke forhold som skal følges opp, er derfor gjenstand for løpende vurdering, men rent generelt har vi valgt å prioritere saker som vi mener har betydning for selskapenes finansielle informasjon og investorenes vurderinger i så henseende. Innregning og måling er og blir temaer som vi vil sette høyt på dagsorden. At noen oppfatter Kredittilsynets utvalg av saker som vilkårlig, har den enkle forklaring at vi av ressurshensyn kun har kapasitet til å kontrollere enkelte selskaper/temaer etter en nærmere risikovurdering.
I artikkelen kommenteres tre konkrete saker hvor Kredittilsynet har foretatt en kontroll av regnskapene. Vi kan ikke annet enn å ta til etterretning at Kvaal i stor utstrekning er uenig i de faglige vurderingene Kredittilsynet har gjort. Jeg viser i denne forbindelse til at hovedproblemstillingene i alle tre saker ble forelagt ekspertutvalget. I tillegg ble deler av sakskomplekset i to av sakene diskutert i EECS. Kredittilsynets avgjørelse i sakene ble tatt med støtte både i ekspertutvalget og EECS.
For øvrig bemerkes at alle vedtak Kredittilsynet fatter, kan påklages til Finansdepartementet. Hittil er det kun gjort i én sak, der resultatet ble at Finansdepartementet opprettholdt Kredittilsynets vedtak med en mindre justering. Jeg ser det heller ikke som hensiktsmessig å kommentere enkeltforhold i forbindelse med disse sakene. Alle avsluttende brev er lagt ut på våre nettsider og er fyldestgjørende når det gjelder faktum og de vurderinger som er foretatt. Vi har derfor ikke mer å bemerke til disse sakene.
