Når klienten smisker
Revisor kan være utsatt for alle slags mulige kommunikasjonsknep for å gjøre ting på bestemte måter - ikke minst smisking. Hvordan skal revisor og revisjonsselskapet forholde seg til slike tendenser hos en klient? * Under arbeidet med denne artikkelen har jeg fått gode kommentarer fra Ragna Matea Jensen og Alf Asklund.
Arne er i tvil om den regnskapsmessige løsningen som en klient foretrekker, er innenfor loven. Klienten merker at tvilen er der, og setter i gang med en offensiv for å få den fjernet. Det begynner med en gang Arne kommer inn døren foran det avgjørende møtet. Da får han komplimenter for skjorten sin. Klienten har aldri sett maken til stilig klesplagg, og vil gjerne vite hvor han har kjøpt den, for å skaffe seg en selv. Så har han fått med seg at favorittklubben til Arne gjør det bra på fotballbanen for tiden, og ramser opp spillere fra denne klubben som burde inn på landslaget. Klienten kan også fortelle at han nettopp har anbefalt en bekjent å bruke Arne som revisor. «Jeg sa til ham at du er den aller beste, den perfekte revisor». Klienten smiler fra øre til øre og klapper Arne vennlig på skulderen. Inne på møterommet venter en oppdekning med det klienten vet er Arnes favorittkake. Her er det ikke spart på noe.
Arne er utsatt for et smiskeforsøk fra klienten sin. Planen er at all den positive oppmerksomheten skal gjøre ham velvillig innstilt til den regnskapsmessige løsningen som klienten er ute etter. Spørsmålet er om det virker, eller om Arne klarer å holde hodet kaldt selv etter å ha blitt traktert på denne måten. Kan forsøket slå tilbake på klienten, slik at Arne faktisk blir mer kritisk og årvåken enn han ellers ville vært? Den hjertelige oppmerksomheten er god å oppleve, men kan også få varsellampene til å blinke.
Fra behag til handling
Det siste året har jeg som omreisende filosof vært i kontakt med svært mange revisorer, over hele landet. Et av temaene jeg har drøftet med dem har vært smisking, det vil si falsk og overdreven positiv oppmerksomhet for å påvirke en persons beslutninger. * Anledningen var kurs i etikk på Oppdateringsprogrammet til Den norske Revisorforening. Grunnen til at jeg tok opp temaet smisking var at jeg hadde fått så fabelaktig mye respons på en kronikk om emnet i Aftenposten 19.05.06. Samtalene med revisorer bekreftet også at de var berørt av dette. Hvor utbredt er det i relasjonen mellom revisor og klient? Er det i så fall lett å gjennomskue? Inntrykket jeg sitter igjen med er at revisor kan være utsatt for all mulig slags utspekulerte kommunikasjonsknep for å gjøre ting på bestemte måter.
Den som smisker forsøker å gi den andre personen en behagelig opplevelse som igjen skal føre til at vedkommende utfører en handling som er til fordel for smiskeren. Et motstykke til en slik kommunikasjonsmåte er å være aggressiv og truende. Da er hensikten å gi den andre personen en ubehagelig opplevelse som igjen skal føre til at vedkommende utfører en handling som er til fordel for trueren. En revisor kan utsettes for begge deler, på mer eller mindre fordekte og sofistikerte måter. Dette stiller store krav til revisors evne til å tolke andres utsagn og handlemåter. Relasjonene er ikke så likeframme og faktaorienterte som revisor kanskje skulle ønske seg.
Revisor kan også bli vitne til intern smisking hos klienten. Økonomidirektøren har bestemt seg for en versjon av hvordan et saksforløp har vært, og blir ikke motsagt av medarbeiderne rundt seg, selv om de sitter med annen informasjon. De nikker samtykkende til direktørens fortelling, og gir ham dermed den positive tilbakemeldingen som de tror vil styrke deres egen posisjon i selskapet.* Arne Selvik ved AFF har skrevet en god og interessant bok om løgn som foregår rundt toppene i en organisasjon. Omgitt av løgnere (Fagbokforlaget 2005) tar for seg hvordan ledere ofte kan streve med å få tilgang på relevant informasjon, fordi personene rundt dem er redd for å ødelegge karrieren sin ved å være ærlige. Jeg mener han går for langt i å avmoralisere løgnen, se min kronikk i Aftenposten 25.01.07.
Enkelte organisasjoner kan ha rene smiskekulturer i ledersjiktet sitt. Slike skapes gjerne av toppledere som, bevisst eller ubevisst, signaliserer at de liker å få bekreftet sine egne oppfatninger, og ikke setter pris på kritikk. For revisor kan dette føre til at vesentlig informasjon ikke kommer på bordet.
Hvordan bør revisor forholde seg til slike tendenser hos en klient? Smisking er et krevende fenomen å adressere. En ting er forsøk på å påvirke revisors egne handlinger. Her er det mulig å distansere seg og forbli saklig. Noe annet er å oppdage at medarbeidere hos klienten er tilbakeholdne med relevant informasjon, eller til og med løgnaktige, av hensyn til egen karriere. Da vil oppdraget være ytterst risikabelt, siden det da er sannsynlig at revisors helhetsbilde er mangelfullt.
