Selskapsforpliktelse med hjemmel i lov

Indre selskap er et pliktsubjekt overfor myndighetene selv om de ifølge sel. § 2-1 (2) som alminnelig regel ikke har rettigheter, plikter og partsstilling overfor domstoler og andre offentlige myndigheter. Indre selskap må sende inn selskapsoppgave (lignl. § 4-9), har regnskapsplikt (rskl. 1998 § 1-2, 1. ledd nr. 4) og har revisjonsplikt på lik linje med andre regnskapspliktige (revl. § 2-1).

Det kan ikke være tvilsomt at indre selskap kan ha selskapsforpliktelser i kraft av lov.* Ot.prp. nr. 47 (1984-85) s. 38. Dette er særlig aktuelt for skatte- og avgiftsforpliktelser. Et eksempel på dette er sktbl. § 37 nr. 3 som slår fast at indre selskap har et subsidiært ansvar for skatt som følger av selskapsdeltagelsen, og som ikke kan kreves inn hos deltakerne.

Selskapsforpliktelse på annet grunnlag - Rt. 1961 s. 110

Det kan ifølge Aarbakke* Aarbakke: Ansvarlige selskaper og indre selskaper (4. utg.) s. 101. også tenkes tilfeller hvor grunnlaget for selskapsforpliktelsen er et selskapsanliggende. Aarbakke trekker frem Rt. 1961 s. 110 om ansvar for omsetningsavgift som et eksempel på dette. Spørsmålet er da om dette også kan gjelde indre selskaper.

I Rt. 1961 s. 110 ble Johan Freberg gjort ansvarlig for et firmas etterberegnede omsetningsavgift, og etter skattefogdens begjæring ble hans bo tatt under konkursbehandling. Grunnlaget for begjæringen var krav om etterberegnet omsetningsavgift til staten for årene 1949 til 1956 med i alt kr. 112 308 + renter og omkostninger. Avgiften gjaldt omsetning i firmaet Ingrid Torgersen, Rådhusgaten 5, Oslo. Det ble fra statens side fremholdt at Johan Freberg og Ingrid Torgersen var solidarisk ansvarlige for avgiftsbeløpet. Ved skifterettens kjennelse av 28. april 1959 ble begjæringen tatt til følge, slik at Johan Frebergs bo ble tatt under konkursbehandling.

Freberg gjorde forgjeves gjeldende at han ikke var medinnehaver av firmaet, men bare lønnet funksjonær.

Fra statens og konkursboets side ble det fremholdt at Freberg i realiteten hadde vært kompanjong i firmaet i den tiden som det her dreier seg om, og at han derfor er medansvarlig for det etterberegnede avgiftsbeløp.

Førstvoterende uttalte:

«Det er riktignok så at Ingrid Torgersen i handelsregisteret sto som eneinnehaver av forretningen. Heller ikke var det i melding til skatteinspektøren om omsetningsavgiften gitt noen opplysning om at Freberg var medinnehaver av firmaet. Jeg kan imidlertid ikke se at dette kan tillegges noen betydning i denne saken. Heller ikke legger jeg noen vekt på opplysningene i de fremlagte selvangivelser, idet disse var satt opp i samsvar med forretningens bøker som var ført på en uriktig måte. Under de omstendigheter som foreligger i dette tilfelle, må Freberg etter min mening være medansvarlig for at omsetningsavgift i den tiden han var kompanjong i firmaet, ikke ble betalt etter reglene om beregning og oppkrevning av omsetningsavgift m.v. Også Freberg har i relasjon til disse reglene omsatt varer for egen regning, og er dermed ansvarlig for at omsetningsavgift ikke ble betalt til statskassen i samsvar med reglene».

Dommen er fra tiden før selskapsloven ble vedtatt. Rettsreglene på dette området før selskapsloven var utviklet gjennom kontrakts- og rettspraksis samt selskapsrettslig teori. Ut over at dommen konkluderer med at både Freberg og Torgersen har et ubegrenset solidarisk ansvar for omsetningsavgiften, angir ikke dommen uttrykkelig om det fremkom utad at Freberg var medinnehaver av firmaet og at man dermed stod overfor et ansvarlig selskap etter någjeldende selskapslov.

Høyesterett la i sin avgjørelse stor vekt på en selskapskontrakt mellom Freberg og Torgersen som bare var underskrevet av Torgersen. Førstvoterende uttalte blant annet følgende om avtalen:

«Det heter i kontrakten bl.a.: «Freberg inntrer som deltager i frk. Torgersens forretning i Rådhusgt. 5, Oslo. Freberg har arbeidet fast i forretningen siden 1. juni 1945. Nærværende kontrakt er en skriftlig bekreftelse med mer bestemte regler av det forhold som hittil har bestått. Forretningens overskudd har hittil vært delt likt, og ingen av partene har noe krav på den annen i anledning av den ordning som hittil har bestått. Den nåværende varebeholdning, samt det inventar og utstyr som forefinnes er opparbeidet ved felles innsats og tilhører oss med en halvpart på hver».

Ut fra saksforholdet og førstvoterendes begrunnelse kan det virke som om selskapsformen ikke fremstod utad (jeg har ikke funnet dommen kommentert andre steder enn hos Aarbakke). Etter min mening ligger den valgte selskapsformen svært nær et indre selskap etter nåværende definisjon. Jeg finner derfor å kunne bruke denne dommen som et moment i retning av at også deltakere i indre selskaper kan bli solidarisk ansvarlige for krav på skyldig avgift. Selv om selskapsloven ikke gjaldt på tidspunktet dommen omfatter, er det ikke tvilsomt at rettsregler som ble utviklet før selskapsloven, fortsatt vil ha gyldighet ved tolkningen av en rekke av selskapslovens bestemmelser. På mange punkter innebærer selskapsloven en kodifisering av gjeldende rett før loven. Det fremkommer også uttrykkelig av forarbeidene til selskapsloven* Ot.prp. nr. 47 (1984-1985) s. 40. at sel. § 2-4 (1) fastslår hovedregelen i selskapsretten før loven.

Oppsummering - Rt. 1961 s. 110 og andre forhold

Etter mitt syn er det naturlig å anse plikten til å innkreve avgift for avgiftsmyndighetene og innbetale denne til staten som et selskapsanliggende og dermed en selskapsforpliktelse i relasjon til sel. § 2-4. Jeg legger her vekt på Rt. 1961 s. 110 (se foran). Selskapets innkreving av merverdiavgift og innbetaling til staten er en direkte følge av en plikt som er pålagt virksomheten som igjen er drevet i fellesskap (sel. § 1-1 (1)). Avgiftsmyndighetenes krav på skyldig avgift er en direkte følge av denne plikten. Dette i motsetning til krav som oppstår overfor tredjemann som følge av inngåtte avtaler som hovedmannen har inngått på vegne av selskapet. Etter min mening er det i slike tilfeller mindre naturlig å kreve fordringen innbetalt fra deltakerne som ikke har opptrådt utad. Ut fra tredjemanns ståsted har han bare handlet med hovedmannen, og har således vært uvitende om det indre fellesskapet. Dessuten baseres her forpliktelsen på avtale, noe som neppe kan gi grunnlag for en selskapsforpliktelse etter sel. § 2-4 (1).* Sel. § 2-1 (2) og Ot.prp. nr. 47 (1984-85) s. 38.

Slik jeg ser det, er det naturlig å anse deltakeren medansvarlig for at oppkrevd merverdiavgift ikke blir betalt etter reglene om beregning og oppkrevning av avgift. Også deltakeren har etter min oppfatning omsatt varer eller tjenester for egen regning og risiko (sel. § 1-1 (1)), og er slik jeg ser det dermed ansvarlig for at avgift ikke ble betalt til statskassen i samsvar med reglene, jf. begrunnelsen i Rt. 1961 s. 110. Etter min mening kan det i denne sammenheng ikke være avgjørende at indre selskap ikke skal registreres i merverdiavgiftsmanntallet, men bare være registrert på hovedmannen.