Identifikasjon av det overdratte/realiserte

Hva er forskjellen mellom innholdet i de juridiske begrepene eneforhandler, kommisjonær og agent? Overgangen mellom de forskjellige formene er i praksis flytende. I del 1 ble forskjellene i lønnsomheten illustrert med en figur. En forenklet funksjons- og risiko analyse fremgår av figur 1. Endringene i funksjoner, eiendeler og risiko vil kunne si noe om det foreligger overdragelse av funksjoner, eiendeler og risiko. Videre vil en sammenligning av inntekter og kostnader før og etter omdannelsen indikere om det er overdratt verdier som kan gi grunnlag for fastsettelse av et engangsvederlag.

Figur 1

En limited risk-distributør («strippet» distributør, kommisjonær eller agent) har ofte, i motsetning til et salgsselskap, verken varelager eller debitorer, og dermed verken ukuransrisiko, valutarisiko eller risiko for tap på debitorer. Denne risikoen er overført til prinsipalselskapet. Med utgangspunkt i en funksjons- og risikoanalyse før og etter restruktureringen, er det mulig å se endringer i funksjoner, risiko og eiendeler for både prinsipal og mellommann.

Når det er fastlagt om det har skjedd en overdragelse av funksjoner, risiko og/eller eiendeler herunder immaterielle verdier, må det vurderes om overføringen har medført en inntektsreduksjon. Vurderingen bør omfatte alle partene i «transaksjonen». Spørsmålet er om en uavhengig kjøper ville ha betalt for de overførte verdiene samt om uavhengig virksomhet ville realisert verdiene. Det vil være en armlengdevurdering om det skal fastsettes et engangsvederlag samt evt. hvor stort engangsvederlaget skal være.

Kan det fastsettes et engangsvederlag?

For å fastsette et engangsvederlag må det foreligge en overdragelse eller en oppgivelse av en forretningsmulighet. Det finnes utallige varianter av overdragelser, fra overdragelse av enkeltdriftsmidler over enkelte virksomhetsområder (f.eks. salg eller produksjon) til hele virksomheter. Overdras funksjoner og eiendeler som kan anses som en virksomhet* Virksomhetsbegrepet i norsk skatterett, Magnus Aarbakke, OSLO 1967, gir ingen direkte veiledning vedrørende spørsmålet. , kan det samlede vederlag også inneholde betaling for goodwill. Beregningen må ta utgangspunkt i det inntektspotensial som er overdratt, dvs. en vanlig verdsettelse. Utgjør derimot «overdragelsen» kun en virksomhetsinnskrenkning som f.eks. en oppgivelse av en forretningsmulighet, er det spørsmålet i hvilket omfang det kan fastsettes et engangsvederlag, se punkt nedenfor «Kan sivilrettslige avgjørelser gi oss veiledning».

I en vurdering bør det inngå om den restrukturerte enheten kan forvente fordeler av den nye avtalen. Er markedsutsiktene usikre og resultatene over tid har gått tilbake, kan det være hensiktmessig å inngå en avtale som skjermer mellommannen for en del av markedsrisikoen for å sikre fortsatt drift.

Videre kan det være nyttig å identifisere virksomhetens verdidrivere for å se på hva som har foranlediget tidligere fortjeneste. Hvorvidt det er mulig å fastsette et vederlag for oppgivelse av forretningsmuligheter/inntektspotensial (profit potential), må henge sammen med en vurdering av hva uavhengige parter ville avtalt. Dersom det er foreligger salgsavtaler, innkjøpsavtaler, kundelister, markedsrettigheter, produksjonsrettigheter eller andre immaterielle verdier som den nye prinsipalen nå utnytter, kan det være et argument for fastsettelse et engangsvederlag.

I del 1 ble nevnt at et lokalt distributørselskap som ikke var juridisk eier av et varemerke, likevel vil kunne ha økonomiske rettigheter i sitt marked, fordi selskapet har bidratt til verdien av varemerket lokalt* The Transfer Pricing of Intangibles, Michelle Markham, Kluwer Law International, side 48.

Argumenter* SU 2004.84 side 163 om at det i forbindelse med nevnte restruktureringer ikke er snakk om overdragelse av virksomhet, men kun er snakk om outsourcing av funksjoner, kan vi ikke være enig i. Grunnlaget for outsourcing er normalt at virksomheten får andre til å utføre funksjoner for å oppnå en kostnadsbesparelse. Funksjonen og risikoen for funksjonen er ikke «fjernet». Virksomheten kan selv velge å utføre funksjonene hvis den ønskede kostnadsbesparelse ikke oppnåes. I forbindelse med innføring av TESCM-strukturer fjernes derimot funksjoner og risiko for å begrunne et lavere vederlag. Hvis et salgsselskap for eksempel endres til kommisjonær, avgir selskapet faktisk en del av sitt inntektspotensial (funksjoner, risiko og eiendeler) og dermed en del av sin virksomhet* I praksis betaler virksomheten som har blitt omdannet til kommisjonær, kun indirekte for de funksjoner som er «outsourcet», idet betalingen er innregnet i kommisjonsvederlaget. Det er således ikke mulig å vurdere direkte, om det betales et armlengdevederlag for den foretatte «outsourcing». og kan ikke velge å få tilbake funksjonene som ble fjernet. Det er således snakk om overdragelse av en del av virksomheten, hvilket kan begrunne et krav om kompensasjon eller fastsettelse av en overdragelsessum. Dette er i overensstemmelse med uttalelse fra det danske Skatteministerium* SU 2004.84 side 166 fra 2004 som vedrører en endring fra salgsselskap til kommittent. Skatteministeriet uttaler at «[i] det interne forhold mellom moder- og datterselskab er der imidlertid sket en ændring, der kan udløse en beskatning for overdragelse av goodwill. I det omfang der ikke udløses goodwillbeskatning ved ændringen af aktiviteterne, vil der fremover skulle betales vederlag til kommissionæren for benyttelse af dennes kundekreds.»

I noen tilfeller har vi konstatert at det hovedsakelig har skjedd en formell endring av risiko og eiendeler. Funksjonene blir fortsatt utført at det norske selskapet. I slike tilfeller er det ofte ikke et spørsmål om fastsettelse av et engangsvederlag fordi det antas at det må foreligge et effektivt skifte av funksjoner og risiko samt tilhørende eiendeler for at det kan fastsettes et engangsvederlag.

Verdsettelse av det overdratte/realiserte

Utgangspunktet for en evt. fastsettelse av et vederlag er ALP, dvs. hva ville to uavhengige parter ha avtalt i et tilsvarende tilfelle. Uavhengige parter anvender forskjellige verdsettelsesprinsipper som hovedsakelig tar utgangspunkt i forventede fremtidige kontantstrømmer, når de skal fastsette et vederlag i forbindelse med en overdragelse av virksomhet. Vi har ikke kommet over konkrete tilfeller der en uavhengig distributør har fått en ny avtale som mellommann (agent eller kommisjonær). Dette betyr at det ikke er mulig å benytte en direkte sammenligning med ukontrollerte transaksjoner for å evaluere selve restruktureringen og dennes vilkår. Punkt som omhandler tilsvarende oppgivelse av forretningsmulighet, sier noe om grunnlaget for fastsettelsen av engangsvederlaget.

Når vi skal forsøke å komme frem til hva uavhengige parter ville avtalt i tilsvarende situasjon, er det ofte vanskelig å ta utgangspunkt i en kapitalisering av virksomhetens verdier fordi f.eks. markeds- og produksjonsrelaterte immaterielle verdier ofte ikke er bokført, selv om verdienes eksistens kan påvises gjennom en funksjonsanalyse. Det må forsøkes satt en armlengdepris på hver enkelt eiendel eller rettighet som blir overført. Bokførte verdier og anskaffelsespris kan gi en indikasjon av hva markedsprisen er på materielle eiendeler som varelager og kundefordringer. Immaterielle verdier kan i noen tilfeller bli synlige i forbindelse med en forutgående overdragelse av selskapet eller selskapsandeler. Når det gjelder rettigheter som salgsavtaler eller innkjøpsavtaler, kan disse diskonteres over gjenværende løpetid for å gi en indikasjon av verdien. Når det gjelder verdier som know how, kundelister samt andre produksjonsmessige og markedsmessige immaterielle verdier som ikke er registrert, så vil markedsprisen i utgangspunktet være gjenanskaffelsesverdien. Verdiene kan være vanskelig å fastslå. Det er derfor at det i forbindelse med kjøp av virksomheter anvendes tommelfingerregler som anvendelse av diskonteringssatser på 10 til 15% av resultatet. Her forutsettes at fremtid er lik fortid, hvilket ikke alltid er tilfellet.

Videre kan en nedgang i verdien av virksomheten etter en restrukturering indikere en overdragelse av en del av virksomheten eller en oppgivelse av en forretningsmulighet. En beregning av verdinedgangen kan foretas med støtte av normalresultatmetoden med utgangspunkt i kontantstrømmen før og etter restruktureringen. Det må selvfølgelig også analyseres om verditapet kan ha andre årsaker enn restruktureringen, som f.eks. endrede markedsforhold, endringer i strategier mv.

Normalresultatmetoden* Se Verdsettelse i teori og praksis, Gunnar A. Dahl m.fl., Cappelen Akademisk Forlag 1997 side 29 ff. går i korte trekk ut på å verdsette en virksomhet på grunnlag av et antatt normalresultat som kapitaliseres med enten et realavkastningskrav eller et nominelt avkastningskrav, avhengig av om kontantstrømmen er korrigert for inflasjon. Anvendes normalresultatmetoden med evigvarende vekst i resultatet, må følgende estimeres:

• Normalresultatet som er et antatt normalt resultat i fremtiden basert på de ressurser selskapet i dag besitter og resultatpotensialet basert på en analyse av de siste års historiske resultat og nærmeste budsjetter, evt. korrigert med inflasjon, dersom det anvendes et realavkastningskrav

• Avkastningskravet (k_r),herunder estimering av forretningsmessig og finansiell risiko

• Evt. fremtidig vekst (g_r) i normalresultatet

Heretter anvendes Gordons formel:

Egenkapitalens avkastningsverdi = Normalresultat før ekstraordinære poster etter skatt / (k_r - g_r)

Dette betyr nødvendigvis ikke at det skal tas hensyn til alle verdiene som lå i selskapet før restruktureringen. Imidlertid antas det at differansen som oppstår mellom verdien før og etter restruktureringen, er en slag ytre ramme for de verdier som ikke lenger ligger i selskapet. Videre kan beregningen bidra til analyse av om det er overdratt materielle eller immaterielle eiendeler.

Kan sivilrettslige avgjørelser gi oss veiledning

Hovedmenn og mellommenn inngår normalt avtaler som regulerer mellommannsforholdet og blant annet inneholder bestemmelser om oppsigelsesfrister, sluttvederlag mv. Videre finnes det lovbestemmelser som regulerer enkelte forhold for mellommenn, blant annet for å ta hensyn til at kontraktspartene ikke har et balansert styrkeforhold. Spesielt kan nevnes at agenter innen EU/EØS ifølge EUs agentdirektiv blant annet har krav på avgangsvederlag og at Det Internasjonale Handelskammer (ICC) og Orgalime har utarbeidet standard agentavtaler.

Det har i de seneste årene vært forskjellige sivilrettslige tvister om oppsigelse av eneforhandleravtaler, handelsagentavtaler, kommisjonsavtaler mv. Spørsmålet som har vært reist i den forbindelse, er om det foreligger en rett til sluttoppgjør eller etterprovisjon i forbindelse med oppsigelse av avtalen etter kommisjonsloven § 68, jf. §§ 65 og 27 annet ledd* Av kommisjonsloven § 27 annet ledd fremgår at «[h]ar kommisjonæren varig oppdrag og det blir inngått avtale etter at kommisjonsforholdet opphørte, har kommisjonæren dessuten krav på provisjon (etterprovisjon) dersom avtalen kan anses å ha kommet i stand som følge av kommisjonærens virksomhet i den tid forholdet har bestått.» samt agenturloven § 28. Videre er det avgjort om det foreligger rett til godtgjørelse i forbindelse med investeringer i kontor og lager, jf. kommisjonsloven § 52.

Hvilken betydning har de sivilrettslige avgjørelsene for restruktureringstilfellene?

Begrunnelsen for vederlaget er den tidsmessige forskyvning mellom distributørens innsats og virkning av innsatsen. Det vil si at distributøren gjennom et sluttvederlag skal ha betaling for ettervirkningene av sin innsats eller såkalt etterprovisjon. Videre skal distributøren ha et sluttvederlag hvis denne har et spesielt vernebehov, som blant annet kan oppstå hvis distributøren har forpliktet seg til ikke å selge eller produsere konkurrerende produkter, altså hvis det foreligger eksklusivitet.

Det har i den nevnte danske artikkelen* SU 2004.84 vært fokusert på om kundelistene kan sies å være overdratt, mens det sivilrettslig er fokusert på retten til sluttvederlag, herunder ettervirkningene av salgsinnsatsen samt vernebehovet.

Det kan diskuteres om det er grunnlag for å trekke en parallell til de situasjoner hvor f.eks. et salgsselskap blir restrukturert til en mellommann.

Vi har nevnt tidligere at overgangen i praksis er flytende mellom de forskjellige formene for distributører innen konsernforhold. Det foreligger heller ikke alltid skriftlige avtaler som regulerer forholdet mellom den norske mellommannen og den utenlandske prinsipalen. Det gjennomgående trekk er dog at distributørene nesten utelukkende distribuerer FNFets varer og produsentene produserer FNFets varer. Det foreligger et eksklusivt forhold selv om dette ikke er avtalefestet eller det tvert imot er innrømmet en rett til å selge andre enn konsernets produkter, hvis selskapet i praksis kun selger konsernets produkter. Det kan derfor forligge et vernebehov for konserninterne distributører eller produsenter.

Neste spørsmål blir om ettervirkninger av salgsinnsatsen som virksomheten ikke har mulighet for å utnytte på grunn av en restrukturering fra salgsselskap/eneforhandler til kommisjonær eller agent, skal medføre et krav på et engangsvederlag. Det må undersøkes i hvert tilfelle.

Utmålingen av vederlaget i de nevnte sivilrettslige avgjørelsene tar utgangspunkt i et inntektstap. Det er ikke eksempler på sluttvederlag som inneholder en kompensasjon for aksept av eksklusivitet. Videre er det kun eksempler på kompensasjon i forbindelse med avtalebortfall og ikke på endring av avtaleforholdet. Vi har således ikke funnet en sammenlignbar ukontrollert transaksjon.

Spørsmålet blir hvorledes en kompensasjon skal fastsettes ved f.eks. endring fra eneforhandler til kommisjonær. Eneforhandleren har i utgangspunktet en større inntjening enn en kommisjonær, fordi eneforhandleren må bære en større risiko enn kommisjonæren. Det vil si at eneforhandlerselskapet, alt annet like, vil ha en større verdi enn kommisjonærselskapet. Differansen i verdien er et uttrykk for den delvirksomhet som selskapet har avgitt ved endringen. Det må selvfølgelig foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, herunder foretas en funksjons- og risikoanalyse før og etter restruktureringen.

Inntektsreduksjon

I den foreliggende sak har et tidligere joint venture-selskap fått tilført verdier i form av avtalefestede rettigheter av partnerne ved oppstart av fellesvirksomheten. Disse verdier er utviklet over tid. En endring fra egenproduksjon til leieproduksjon medfører i dette tilfelle kun få endringer i funksjoner. Derimot medfører omleggingen at selskapet, som leieprodusent, ikke lenger utnytter de rettigheter som det var eier av.

Retten konkluderer i dommens pkt. 3.3.3.6 med at selskapet har hatt eierskap til driftsmidler i form av teknologirettigheter, kundebase og varemerker før omorganiseringen, samt goodwill. «Etter en vurdering av omstendighetene rundt omorganiseringen er retten kommet til at disse eiendelskategorier, som omfatter de sentrale driftsmidlene ... er overført til [prinsipalen] ved virksomhetsomleggingen, samtidig som utviklingen i driftsresultatet også tilsier at avkastningen av virksomheten er overført fra [det norske selskapet] til [prinsipalen].»

Retten foretar med utgangspunkt i ligningsnemndsvedtaket en vurdering av hva som er overdratt ut fra en differansebetraktning og konkluderer følgende vedrørende skjønnsvilkårene:

• Teknologirettigheter, kundebase og varemerker var i det norske selskapet før restruktureringen som en verdi i egenproduksjonsvirksomheten

• Disse rettigheter er overdratt til prinsipalen som har overtatt egenproduksjonsrollen

• Overdragelse av risiko for egenproduksjonsvirksomheten indikerer at det er overdratt virksomhet

• Utviklingen i driftsresultatet tilsier at avkastning av virksomheten er overført

Retten konkluderer heretter at omleggingen må anses som en virksomhetsoverdragelse av den tidligere egenproduksjonsvirksomheten* Retten viser til Magnus Aarbakke: Skatt på inntekt (1990) side 143 og at det er sannsynliggjort at det har skjedd en inntektsforskyving ved at virksomhetsverdier er tatt ut av det norske selskapet uten vederlag.

Skjønnsutøvelsen

Etter at retten har konstatert at det er overført verdier, foretas en gjennomgang av ligningsnemndas skjønnsutøvelse. Ligningsnemnda har tatt utgangspunkt i avtalen om å kjøpe ut en av joint venture-partene samt verdsettelsen av materielle og immaterielle eiendeler i den forbindelse.

For å støtte denne verdien har ligningsnemnda foretatt en beregning av verdien av virksomheten før og etter restruktureringen med anvendelse av normalresultatmetoden, se punkt ovenfor «Verdsettelse av det overdratte/realiserte». Ligningsnemnda la til grunn at differansen eller verdireduksjonen gir et bilde på de immaterielle verdiene som nå blir utnyttet av andre som følge av restruktureringen til ordreprodusent.

Retten bemerket at «... rettens prøvelse begrenset til om skjønnet fremstår som forsvarlig, samt om resultatet fremstår som sterkt urimelig eller ikke». Retten har visse innsigelser mot hva som kan utledes av faktumet, men dette anses som en del av skjønnsutøvelsen, der retten har begrenset prøvingsrett.

Retten har etter en samlet vurdering kommet til at skjønnet uavhengig av om man hadde tatt utgangspunkt i verdien ved kjøpet av joint venture-andelen eller ikke, ikke kan anses som sterkt urimelig, hensyntatt de alternative regnestykkene som retten har funnet å anvende.» Retten har således ikke funnet grunnlag for å oppheve skjønnet.

Retten anvender alternative regnestykker som tar utgangspunkt i nedgangen i normalresultatet før skatt, og anvender forskjellige multiplikatorer for å komme frem til en verdi. Heretter beregnes diskonteringssatsen. Retten kommenterer anvendelsen av 11 som multiplikator, som tilsvarer ligningsnemndas skjønn, og mener at 11 som multiplikator er i høyeste laget. Likevel kommer retten til at en slik faktor kunne ha vært anvendt av uavhengige parter, fordi det foreligger en mulighet for å realisere synergien og at selskapet har en stabil kundekrets.

Sammendrag

Retten konstaterte at det forelå et grunnlag for fastsettelse av et vederlag i forbindelse med restrukturering fra egenprodusent til ordreprodusent. Begrunnelsen er at det har skjedd en overdragelse av virksomhet (funksjoner, risiko og eiendeler, herunder immaterielle verdier). Den beskrevne sak viser hvor vanskelig det er å identifisere hva som er overdratt og fastsette et forsvarlig skjønn. Retten kom i denne saken til at skjønnet ikke kunne anses som uforsvarlig eller sterkt urimelig. Retten bygger blant annet sin avgjørelse på at saksøkerne ikke har reist innsigelser mot skjønnets utgangspunkt og grunnlag før hovedforhandlingen. Dette viser at selskaper i slike saker bør ha dialog med ligningsmyndighetene om skjønnsutøvelsen for å unngå å komme i tilsvarende situasjon.