Forslag om dokumentasjonskrav for internprising i Norge

Finansdepartementet har i et høringsutkast presentert forslag til oppgaveplikt og dokumentasjonskrav for konsernselskapers internprising. Forslaget omfatter både transaksjoner mellom norske selskaper og grenseoverskridende transaksjoner.

Oppgaveplikten i forbindelse med innsending av selvangivelsen skal sikre at ligningsmyndighetene kan identifisere skattytere som skal undersøkes nærmere, mens den mer omfattende dokumentasjonsplikten fastsetter hvordan skattyter skal begrunne og fremstille selskapets internprising.

1 Skattelovens §13-1 - OECDs retningslinjer får formell status i norsk rett

I høringsutkastet foreslås det å endre skatteloven § 13-1 gjennom å innta en direkte henvisning til OECDs retningslinjer for internprising for flernasjonale foretak og skattemyndigheter.

Etter skatteloven § 13-1 kan myndighetene fastsette inntekten ved skjønn hvis kravet om interessefellesskap, inntektsreduksjon og årsakssammenheng er oppfylt. Avgjørende ved vurderingen er om det foreligger en reduksjon av skattyters samlede inntekt som avviker i negativ retning fra hva som ville blitt resultatet av en transaksjon mellom uavhengige parter (armlengdeprinsippet). Lovteksten forutsetter at inntekten skal fastsettes som om «interessefellesskapet ikke hadde foreligget», men loven gir i dag ingen direkte anvisning på hvordan dette skal skje.

Høyesterett uttalte i den såkalte Agip-dommen* Rt. 2001 s. 1265, Utv. 2001. s.1446 at OECDs retningslinjer skal tillegges vekt ved anvendelsen av § 13-1. Retningslinjene gir ifølge dommen et mer presist uttrykk for innholdet i § 13-1 enn de kortfattede uttrykkene om armlengdeprinsippet som til da var kommet i lovforarbeider og rettspraksis.

Det foreslås et nytt fjerde ledd i § 13-1 hvoretter det skal tas hensyn til OECD-retningslinjene ved vurdering av om skattyters formue eller inntekt er redusert etter skatteloven § 13-1 første ledd og ved den skjønnsmessige fastsettelsen av formuen eller inntekten etter tredje ledd.

Det presiseres at reglene både vil gjelde for transaksjoner mellom norske selskaper og ved grenseoverskridende transaksjoner. Den senere tiden har flere land foreslått dokumentasjonskrav for transaksjoner der begge partene er hjemmehørende i samme land. Både Danmark og Storbritannia har lagt seg på en tilsvarende løsning. I Finland og Sverige, hvor forslag nylig er lagt frem, omfattes derimot ikke slike interne transaksjoner. Finansdepartementet begrunner forslaget med at EØS-retten tilsier at Norge ikke kan innføre dokumentasjonskrav som er mer tyngende for utenlandske selskaper enn for norske selskaper. All den tid Finland og Sverige, i tillegg til flere EU-land, har valgt en annen løsning, kan det anføres at dette argumentet ikke nødvendigvis har særlig vekt. Særlig fordi disse transaksjonene i mindre grad gir mulighet til slik skattetilpasning som dokumentasjonskravene har til formål å forhindre. Kun der hvor ett av selskapene er fritatt for skatt, har lavere skattesats eller det er undergitt særlige regler, vil det norske skattegrunnlaget kunne reduseres.

Som det pekes på i forslaget, vil dette klargjøre og styrke retningslinjenes status ved at det etableres en rettslig overbygning til norsk rett. Videre er det viktig at skatteloven nå viser til et utfyllende sett av retningslinjer for praktiseringen av armlengdeprinsippet som blir direkte anvendelig i norsk rett. Imidlertid kunne departementet med fordel tatt opp den debatten som i dag pågår blant praktikere innen OECD-området. Dagens retningslinjer tar ikke tar høyde for hvordan internasjonale virksomheter er organisert, og at bl.a. prioriteringen av ulike metoder ikke er i tråd med hva som er praktisk mulig. Det ligger imidlertid utenfor omfanget av denne artikkelen å gå nærmere inn på denne debatten.

I de tilfeller transaksjonen er grenseoverskridende, og det er «grunn til å anta at formuen eller inntekten er redusert», pålegger skatteloven § 13-1 annet ledd skattyter å sannsynliggjøre det motsatte. Det er omstridt hvilken betydning denne «omvendte bevisbyrden» har i praksis. Under alle omstendigheter foreslår departementet å endre bestemmelsen slik at den kun skal gjelde ved transaksjoner med parter hjemmehørende i land der Norge ikke kan kreve opplysninger om skattyters inntekts og formuesforhold. I de fleste skatteavtalene Norge er part i, er det inntatt bestemmelser om rett til å kreve opplysninger om utenlandske skattyteres inntekts- og formuesforhold. I den grad det kan sies å være et særlig beviskrav, vil dette i fremtiden kun gjelde ved transaksjoner med parter hjemmehørende i land hvor Norge ikke har adgang til å kreve slike opplysninger. Dette vil typisk omfatte skatteparadiser.

2 Forslag om innføring av oppgaveplikt

2.1 Forslag til nye regler om oppgaveplikt

Departementet foreslår at det skal innføres et nytt ligningsskjema hvor det summarisk skal gis opplysninger om partene, og eierforholdet mellom disse, hva transaksjonen gjelder og mellomværendet. Departementet understreker at hensikten er å gi bedre grunnlag i forhold til å bestemme hvilke skattytere som skal undergis nærmere kontroll.

I dag gis det i liten ustrekning opplysninger om transaksjoner med relaterte parter ved levering av selvangivelsen. Av de skandinaviske landene er det kun Danmark som, etter det artikkelforfatterne er kjent med, har valgt å innføre tilsvarende regler.

2.1.1 Hvem omfattes av forslaget

I høringsutkastet foreslås det at selskaper og andre juridiske personer (inkludert fond, truster, stiftelser og pensjonskasser) får plikt til å opplyse om transaksjoner med nærstående parter allerede ved levering av selvangivelse. Departementet foreslår at fysiske personer ikke skal omfattes.

Det er som nevnt viktig å merke seg at også transaksjoner mellom norske selskaper foreslås omfattet av de nye reglene.

I høringsutkastet diskuteres det hvorvidt oppgaveplikten også skal gjelde for fast driftssted. Problemstillingen reiser seg fordi faste driftssteder ikke er selvstendige rettssubjekter. Som departementet peker på, er en betydelig del av den utenlandske virksomheten i Norge organisert gjennom faste driftssteder, og det foreslås at oppgaveplikten også bør omfatte norske selskaper eller innretninger med fast driftssted i utlandet og utenlandske selskaper med fast driftssted i Norge. Fast driftssted er imidlertid ikke definert i norsk intern rett. Det legges derfor til grunn at definisjonen i den aktuelle skatteavtale vil være avgjørende da skatteavtalen også vil være bestemmende for skatteplikten til det andre landet. I tilfeller hvor det ikke eksisterer noen skatteavtale mellom Norge og det annet land, legger departementet til grunn at definisjonen i OECDs mønsteravtale artikkel 5 kommer til anvendelse.

I forhold til hvor stor eierandelen må være før regler knyttet til internprising kommer til anvendelse, synes kravet internasjonalt å variere noe. Kina, Russland og Tyskland synes å skille seg ut ved at direkte og indirekte kontroll ned til 25% av aksjene regnes som interessefellesskap som omfattes av reglene om internprising. I de fleste land avgrenses reglene for internprising til de tilfeller hvor et selskap direkte eller indirekte kontrollerer 50% eller mer av aksjene i et annet selskap.

Finansdepartementet foreslår da også at skattyter som alene eller sammen med nærstående, eier eller kontrollerer mer enn 50 prosent av et annet selskap mv. omfattes av oppgaveplikten. Både direkte og indirekte eierskap eller kontroll omfattes.

Det foreslås videre at alle transaksjoner som er gjennomført mens kravene til eierandel eller kontroll er oppfylt, skal omfattes av oppgave- og dokumentasjonsplikten. Det gjøres unntak fra oppgaveplikten for transaksjoner som utgjør mindre enn 10 millioner kroner. Dette vil bli nærmere behandlet nedenfor.

2.1.2 Hva innebærer forslaget om oppgaveplikt

Departementet legger ikke skjul på at hensikten med å innføre en særskilt oppgaveplikt er å gi ligningsmyndighetene en oversikt over de kontrollerte transaksjonene og et grunnlag for utvelgelse av de skattyterne de ønsker å kontrollere grundigere i forbindelse med ligningen.

Departementet foreslår at skattyter er unntatt fra oppgaveplikten dersom de kontrollerte transaksjonene ikke overstiger 10 millioner kroner. Ved beregningen av om grensen er overskredet skal både konserninterne transaksjoner og mellomværende, for eksempel konserninterne fordringer eller gjeld, regnes med. Imidlertid presiseres det at dersom skattyter har gjennomført transaksjoner uten vederlag, vil dette falle inn under oppgaveplikten. Dette kan for eksempel være tilfellet hvis skattyter lar beslektede selskaper få tilgang til forsknings- og utviklingsresultater, varemerker eiet av skattyter mv. uten å ta betalt for det. Hvorvidt det vil være korrekt med en belastning i et slikt tilfelle, avhenger av de faktiske omstendigheter.

I de land som har opplysningsplikt ved levering av selvangivelse, varierer det hvilke opplysninger som må gis. Departementet foreslår en mellomløsning der selskapet for det første skal opplyse om det kontrollerer, eller er kontrollert av, en annen juridisk person eller et fast driftssted. Dette skal gjøres ved avkryssing.

Videre foreslås det at det må oppgis hvor mange enheter skattyter har kontrollerte transaksjoner med. Departementet foreslår også at det må gis opplysninger om den endelige konsernspissen i det konsernet eller gruppen av selskaper som skattyter inngår i, samt hvor konsernspissen er hjemmehørende. Dersom et større konsern består av flere mindre konsern, er det konsernspissen i hovedkonsernet som det skal opplyses om. Departementet foreslår også at det skal opplyses om hvorvidt skattyter eies eller eier mer enn 90% av et relatert selskap. Sistnevnte kan ha betydning som utvelgelseskriterium for skattemyndighetene ved handel mellom norske selskaper, da konsernbidrag ikke kan ytes hvis eierandelen er under 90%.

Etter departementets mening vil det i forhold til utvelgelse for nærmere kontroll også være av betydning å få oversikt over hvor de relaterte parter er hjemmehørende. Det foreslås derfor at skattyter skal opplyse om skattyter kontrollerer eller kontrolleres av selskap mv. hjemmehørende i Norge, annet EØS-land eller øvrige land. Dersom skattyter krysser av for øvrige land, skal skattyter også oppgi hvilket eller hvilke land.

For kontrollformål vil det også være av interesse å få opplysninger om transaksjonenes art og omfang. Det foreslås at det skal gis opplysninger om at transaksjonene eksempelvis gjelder varer, anleggseiendeler, tjenester, immaterielle eiendeler, finansiering eller annet. Også her foreslås det å bruke avkryssing gjennom å krysse av for «ja» eller «nei» på spørsmål om det er gjennomført transaksjoner innenfor de ulike gruppene.

Når det gjelder transaksjonenes omfang, foreslås det å oppgi hvorvidt de befinner seg innenfor visse beløpsmessige intervaller. Departementet ser for seg at det kan være tre intervaller, for eksempel 0-10 millioner, 10-50 millioner og mer enn 50 millioner kroner. Skattyter bør også opplyse om andelen av de kontrollerte transaksjonene overstiger en viss andel, for eksempel 25 eller 50 prosent, av den samlede omsetningen.

2.1.3 Når skal oppgaven leveres

Departementet foreslår at opplysningsskjemaet må leveres samtidig med selvangivelsen fordi opplysningene blant annet har betydning for hva ligningsmyndighetene vil kontrollere nærmere ved ligningsbehandlingen.

2.2 Forslag om innføring av dokumentasjonsplikt

2.2.1 Bakgrunnen for regler om dokumentasjonsplikt

Skattyters opplysningsplikt reguleres av ligningslovens kapittel 4. Etter samme lov § 4-3 er opplysningsplikten begrenset til å gjelde forhold av «betydning for gjennomføring av ligningen». Etter § 4-10 kan ligningsmyndighetene kreve fremlagt diverse dokumenter «av betydning for hans ligning og kontrollen av denne». Det har således aldri vært tvilsomt at skattemyndighetene kan kreve fremlagt dokumentasjon på internprising. Spørsmålet har mer vært hvor omfattende dokumentasjon som kan kreves fremlagt, og det nærmere innholdet i denne.

2.2.2 Hva innebærer forslaget om dokumentasjonsplikt

Den norske oversettelsen av OECDs retningslinjer er på 217 sider. EUs «Code of Conduct»* Se artikkel i Revisjon & Regnskap nr. 3 2006 på internprisingsområdet er også omfattende. Departementet synes derfor å ha god dekning når det legger til grunn at det er umulig å oppstille eksakte krav til hvilken dokumentasjon som bør utarbeides. Det synes derfor også fornuftig at departementet foreslår at selve dokumentasjonsplikten hjemles i lov og at en detaljert veiledning om dokumentasjonskravets innhold utarbeides av Skattedirektoratet, med eventuelt supplerende vedtekter.

Selv om de nærmere kravene vil komme senere, legger departementet i høringsutkastet visse rammer for hvilken dokumentasjon som kan kreves fremlagt. Departementets skisse tilsvarer i all hovedsak den standard som har utviklet seg innenfor OECD-området. Det legges også til grunn at norske skattemyndigheter bør ta hensyn til internasjonal praksis. Dette innebærer at dokumentasjon som oppfyller EUs «Code of Conduct», vil tilfredsstille norske krav.

Departementet legger til grunn at dokumentasjonen bør inneholde følgende elementer:

1) Beskrivelse av organisasjonen, foretaket og virksomheten

Dokumentasjonen bør inneholde en helhetlig og overordnet oversikt over hver av partenes virksomhet, konsernet og deres posisjon i markedet. Poenget i denne delen er å redegjøre for kjerneaktivitetene og hvilke markeder skattyter opererer i. Dersom noen av partene har spesielle aktiva eller kompetanse av betydning for transaksjonen, bør dette også beskrives. Dokumentasjonen bør inneholde en beskrivelse av gruppens organisatoriske, juridiske og driftsmessige struktur i tillegg til en generell beskrivelse av bransjen og markedene som skattyteren eller det nærstående foretaket opererer i.

2) Beskrivelse av art og omfang av kontrollerte transaksjoner

Mens det første punktet skal gi informasjon om partene i transaksjonen, er hensikten nå å redegjøre for de kontrollerte transaksjoner som skattyteren har hatt med nærstående foretak. Skattyterens dokumentasjon bør ifølge departementet beskrive:

hva som er overdratt, beskrivelse av egenskapene ved produktet, tjenesten, aktiva, immaterielle eiendeler mv.
hvem som er parter i transaksjonen
hvor mye som er overdratt, dvs. mengde/omfang
avtalevilkår
hvordan betalingsbetingelsene er utformet, herunder valutaforhold
hvordan transaksjonene står i sammenheng med andre kontrollerte transaksjoner

3) Funksjonsanalyse

Dokumentasjonen bør videre inneholde en funksjonsanalyse. Funksjonsanalysen skal beskrive hvilke funksjoner partene utfører, hvilke eiendeler de tilfører (materielle og immaterielle) og hvilke risikoer de bærer. Hovedformålet med en funksjonsanalyse er etter vår oppfatning todelt. For det første skal den gi grunnlag for å vurdere hvorvidt de interne transaksjonene er sammenlignbare med transaksjoner mellom uavhengige. Som departementet fremhever, er dette særlig viktig i de tilfeller hvor man utarbeider en sammenlignbarhetsanalyse som beskrevet nedenfor. I tillegg er det vår oppfatning et viktig formål ved funksjonsanalysen at den illustrerer sammenhengen mellom risiko og fortjeneste. Et selskap med få funksjoner, få eiendeler og liten risiko skal normalt verken ha høy fortjeneste eller risiko for store tap. Motsatt vil normalt gjelde for selskaper med den motsatt profil.

4) Sammenlignbarhetsanalyse

Som også departementet fremhever, er kjernen i armlengdeprinsippet at transaksjoner mellom avhengige parter skal sammenlignes med transaksjoner mellom uavhengige parter. Grunnlaget for å hevde at prisingen i et konsern er «armlengdes» er at tilsvarende priser, vilkår og øvrige betingelser er observert mellom uavhengige. I den grad tilsvarende transaksjoner ikke er observert, må skattyter uansett begrunne hvorfor vilkårene tilsvarer det uavhengige parter ville akseptert. Hvorvidt en avhengig og en uavhengig transaksjon er «sammenlignbar», vil bero på en vurdering av det faktum som fremkommer i punktene 1, 2 og 3 ovenfor.

Departementet understreker at dokumentasjonen forventes å inneholde en drøftelse av såkalt interne sammenlignbare data. Dette foreligger der skattyter har sammenlignbare transaksjoner både med avhengige og uavhengige parter. Vilkårene som avtales i den uavhengige transaksjonen vil dermed (så fremt øvrige vilkår, volum etc. er sammenlignbare) også kunne legges til grunn ved salg til avhengige parter. I praksis er det ofte svært vanskelig å finne slike interne sammenlignbare data da det ofte vil være betydelige forskjeller i volum, markeder mv.

Alternativet til interne sammenlignbare transaksjoner, er eksterne sammenlignbare data. Dette er ofte det eneste reelle alternativ. Slike data finner man gjennom databasesøk i offentlig tilgjenglige regnskapsdatabaser. Resultatet vil ofte være en sammenligning av driftsmarginer i uavhengige selskaper innen samme bransje, og med tilsvarende funksjons- og risikoprofil.

For ordens skyld nevnes at de særlige forhold som reises ved bruk av «overskuddsfordelingsmetoden» blir for omfattende til å kunne berøres i denne artikkelen. Dog er det viktig å understreke at overskuddsdelingsmetoden er aktuell særlig i tilfeller hvor begge de relaterte partene eier immaterielle verdier.

Departementet er, etter artikkelforfatternes oppfatning, utydelige i forhold til behovet for en sammenlignbarhetsanalyse når skattyter må gjøre databasesøk. Departementet foreslår ikke krav om slik analyse, men mener skattyter selv må vurdere behovet for en slik analyse. Imidlertid presiseres det at dokumentasjonen bør gi begrunnelse hvis en sammenlignbarhetsanalyse ikke er gjennomført og at det uansett skal redegjøres for de økonomiske analyser som ligger til grunn for prisfastsettelsen.

En problemstilling som ikke berøres, er forholdet til bruk av utenlandske sammenlignbare selskaper. Internasjonal praksis varierer på dette området. Frankrike har lagt seg på en streng fortolkning der franske sammenlignbare selskaper er foretrukket. I Storbritannia og Tyskland synes myndighetene derimot i større grad å åpne for bruk av utenlandske sammenlignbare selskaper. Norske skattemyndigheter synes i enkelte saker å ha lagt seg på samme linje som franske myndigheter, men det finnes ingen enhetlig praksis. Det mest naturlige synes å være den tilnærmingen amerikanske myndigheter har valgt. Her legges det til grunn at man skal se på sammenlignbare selskaper som opererer i samme geografiske område som det selskapet man sammenligner. Deloitte har i undersøkelsen, «Europe as One Market: A Transfer Pricing Economic Analysis of Pan-European Comparables Sets», dokumentert at det ikke kan påvises statistiske forskjeller mellom nasjonale nettomarginer og paneuropeiske nettomarginer innenfor et 95% konfidensintervall.* For mer informasjon om undersøkelsen kan artikkelforfatterne kontaktes I EUs «Code of Conduct» legges det opp til at paneuropeiske søk kan benyttes. All den tid departementet legger opp til at norske regler i størst mulig grad bør utformes på lik linje med internasjonale krav, er det artikkelforfatternes oppfatning at norske skattemyndigheter må akseptere utenlandske sammenlignbare selskaper.

5) Redegjørelse og begrunnelse for valg av metode for armlengdes vilkår

Retningslinjene inneholder en beskrivelse av ulike metoder som kan benyttes ved dokumentasjon av selskapets internprising (kost pluss, videresalgsmetoden, overskuddsdelingsmetoden osv.).

Dokumentasjonen bør inneholde en redegjørelse for hvilken metode som er benyttet i dokumentasjonen, og begrunne hvorfor den aktuelle metoden er valgt. Internasjonalt er det en viss debatt knyttet til hvorvidt skattyter også bør redegjøre for hvorfor andre prissettingsmetoder ikke er valgt, en løsning man bl.a. har valgt i USA, såkalt «best method». Departementet legger imidlertid til grunn at det som hovedregel ikke skal være nødvendig med en slik systematisk gjenomgang av de ulike metodene.

2.2.2.1 Hvem omfattes av forslaget?

Det foreslås å begrense dokumentasjonsplikten slik at den bare omfatter virksomheter som har

250 eller flere ansatte;
og som enten har omsetning på 400 millioner kroner eller mer, eller en balanse på 350 millioner kroner eller mer.

Det er viktig å merke seg at beregningen av antall ansatte, omsetning og balanse skal skje på konsolidert basis. Det vil dermed ikke være det enkelte selskaps størrelse som er avgjørende for om det foreligger dokumentasjonsplikt, men størrelsen på gruppen eller konsernet som selskapet inngår i. Dette vil bl.a. innebære at svært mange relativt små utenlandskeide selskaper i Norge vil omfattes av dokumentasjonsplikten til tross for at norsk omsetning er langt under terskelverdiene som antydes i høringsutkastet.

Departementet gjør det videre klart at man uansett må kunne dokumentere internprisingen dersom ligningsmyndighetene ber om det. Skattyter vil med andre ord ikke kunne vise til begrensningene i dokumentasjonsplikten som grunnlag for ikke å redegjøre for hvordan interprisingen er fastsatt.

2.2.3 Når skal dokumentasjonen leveres

Det foreslås at all internprisingsdokumentasjon skal være skriftlig. Den kan utarbeides på papir eller elektronisk og det legges til grunn at dokumentasjonen i utgangspunktet skal utarbeides på norsk, dansk, svensk eller engelsk.

Departementet forutsetter at skattyter gjennomfører nødvendige og fortløpende analyser for å sikre at vilkårene i de interne transaksjoner er i samsvar med armlengdeprinsippet. Imidlertid legges det til grunn at skattyter ikke til enhver tid behøver å ha utarbeidet komplett og heldekkende dokumentasjon - ei heller på tidspunktet for innlevering av selvangivelsen, slik enkelte land krever. Som det blir pekt på, har de fleste land frister på mellom 30 og 60 dager i forhold til å levere dokumentasjon. Eksempelvis har både Storbritannia og USA 30 dagers leveringsfrist. I Tyskland og Frankrike er fristen derimot henholdsvis 60 dager og to måneder. Finansdepartementet legger seg derfor på en mellomløsning når det foreslås en frist på 45 dager fra ligningsmyndighetene fremsetter skriftlig krav om å få dokumentasjonen utlevert.

Det foreslås videre at dokumentasjon skal oppbevares i ti år etter inntektsåret, og at dette skal gjelde i tillegg til de oppbevaringskravene som følger av bokføringsloven.

3 Forslag om sanksjoner ved brudd på oppgave- eller dokumentplikten

Departementet legger til grunn at reaksjonene ved brudd på oppgave- eller dokumentasjonsplikten vil følge hovedreglene om skjønnsligning og tilleggsskatt. Imidlertid er det særlig grunn til å merke seg at skattyter vil tape klageretten dersom oppgave- eller dokumentasjonsplikten ikke overholdes. Dette innebærer at ligningsmyndighetene kan foreta skjønnsligning som skattyter ikke kan påklage. I forhold til dokumentasjonsplikten bør det videre bemerkes at departementet legger til grunn et kvalitetskrav i forhold til den dokumentasjonen som utarbeides. Kvaliteten på dokumentasjonen vil således få betydning både i forhold til om dokumentasjonsplikten er overholdt og i forhold til om dokumentasjonen viser at armlengdeprinsippet er overholdt.

4 Veien videre

Høringsfristen for notatet er satt til 9. februar 2007. Departementet sier ikke noe om den videre behandlingen. Internprising er imidlertid fremhevet som et satsningsområde i tiltredelseserklæringen fra den sittende regjeringen. Samtidig har høringsnotatet blitt utsatt en rekke ganger. Det er derfor grunn til å forvente at departementet vil prioritere det videre arbeidet således at de foreslåtte lovendringene, med eventuelle tillegg som følge av høringsrunden, vil tre i kraft fra 1. januar 2008.

Det er samtidig grunn til å anta at skattemyndighetene i tiden fremover vil ha et økt fokus på internprising. Som nevnt i artikkelen er det allerede i dag et krav om at skattyter skal kunne fremlegge dokumentasjon. Bedrifter som vil bli omfattet av regelverket, antas derfor å gjøre klokt i å bruke 2007 til å gå gjennom de transaksjonene bedriften har med relaterte parter og starte arbeidet med å dokumentere disse.