Virkeområde og definisjoner

Direktivforslagets saklige virkeområde er lovpålagt revisjon av årsregnskaper og konsernregnskaper, og skal regulere all revisjonsvirksomhet i EU-/EØS-området. Det faglige virkeområdet omfatter godkjenning, etterutdanning, registrering, etikk og uavhengighet, taushetsplikt, krav til revisjonsutførelsen, kvalitetskontroll, undersøkelser og sanksjoner, offentlig tilsyn og tilsynssamarbeid, oppnevnelse og oppsigelse, særkrav ved revisjon av foretak av allmenn interesse og internasjonale aspekter. Revisorloven og kredittilsynsloven dekker en del av disse temaene, men blant annet etikk, kvalitetskontroll og særkravene som nevnt, må inn som en del av det faglige virkeområdet i revisorloven.

Forslaget inneholder også en rekke definisjoner av begreper som benyttes i teksten. Enkelte av definisjonene vil måtte implementeres i norsk rett. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor.

Godkjenning av revisorer og revisjonsselskaper

De foreslåtte godkjenningskravene tilsvarer i all hovedsak kravene i det gjeldende åttende direktiv, som er implementert i revisorloven kapittel 3. Det vil således sannsynligvis ikke bli behov for særlige endringer i forhold til gjeldende rett. Ved bruk av komitologiprosedyre (se nedenfor) er EU-kommisjonen gitt hjemmel til å endre de teoretiske kravene som direktivforslaget fastsetter, ut fra utviklingen på revisjonsområdet og i revisjonsbransjen.

Registrering

I likhet med dagens direktiv krever direktivforslaget at relevant informasjon om revisorer og revisjonsselskaper skal inntas i et offentlig register. Direktivforslaget innebærer imidlertid krav til mer omfattende informasjon i registeret, særlig knyttet til revisjonsselskaper. Registeret skal videre være elektronisk, og offentligheten skal ha elektronisk tilgang til alle opplysningene i registeret.

Regler om revisorregister finnes i dag i revisorloven kapittel 10, som må endres på enkelte punkter som følge av de foreslåtte reglene.

Etikk og uavhengighet

Direktivforslaget krever at alle som utøver lovpålagt revisjon skal være underlagt etiske prinsipper. Dette er det ikke lovfestet krav om i dag, og revisorloven må således endres tilsvarende. Det sies imidlertid ikke noe om hvilke etiske prinsipper som skal implementeres og anvendes, utover at prinsippene må dekke revisors funksjon som offentlig tillitsmann, integritet og objektivitet, profesjonell kompetanse og aktsomhet. EU-kommisjonen er her, som på flere andre områder i direktivforslaget, gitt myndighet til gjennom komitologiprosedyre å fastsette ytterligere gjennomføringsbestemmelser for «å sikre tilliten til revisorfunksjonen og ensartet anvendelse» av kravet til etiske regler. I fortalen, som er en del av direktiv, og en viktig tolkningsfaktor for hvordan de enkelte artikler skal forstås, heter det at EU-kommisjonen kan vurdere å benytte reglene i IFAC Code of Ethics ved fastsettelse av slike gjennomføringsregler. Det er de nasjonale tilsynsmyndigheter (Kredittilsynet i Norge) som skal ha det overordnede ansvar for tilsyn med standardsettingen knyttet til etikk.

Den komitologi-prosess som direktivforslaget hjemler (i alle tilfeller hvor Kommisjonen er delegert myndighet i direktivforslaget), kalles reguleringsprosedyren. I grove trekk innebærer den at Kommisjonen utarbeider et forslag til gjennomføringsbestemmelser på det aktuelle området (eksempelvis etiske prinsipper), som den fremlegger for en komité sammensatt av sakkyndige representanter for medlemslandene, og ledet av Kommisjonen (Audit Regulatory Committee). Forutsetningen fra Rådet for å delegere lovgivende myndighet til Kommisjonen er at den assisteres av komiteer av sakkyndige. Komiteen vil da komme med en uttalelse med kvalifisert flertall. Hvis komiteen er enig, vedtas forslaget og gjennomføres straks. Hvis komiteen er uenig, skal Kommisjonen sende forslaget til Rådet, som vil fatte en endelig avgjørelse. Komiteen har under reguleringsprosedyren følgelig stor innflytelse.

Uavhengighetsreglene i direktivforslaget bygger på den prinsippbaserte analysemodellen («The Framework Approach») i IFAC Code of Ethics og EUs rekommandasjon om revisors uavhengighet av 2002*Kommisjonsrekommandasjon 2002/590/EF av 16. mai 2002 Revisorers uavhengighet i Den europeiske union: Grunnleggende prinsipper. . Disse reglene kombinerer generelle prinsipper med relevant veiledning, begrensninger og (i praksis) forbud. EU-rekommandasjonen om revisors uavhengighet er tatt inn i EØS-avtalen, men ikke implementert i revisorloven. Kredittilsynet har imidlertid uttalt at anbefalingen vil bli benyttet som tolkningsfaktor innenfor rammen av loven, og vil bli lagt til grunn i den grad loven ikke gir noe klar løsning.

Kort sagt skal revisor etter direktivforslaget (og analysemodellen) ikke revidere dersom det direkte eller indirekte eksisterer finansielle, forretningsmessige, ansettelsesmessige eller andre forhold mellom revisor og klient som en objektiv og vel informert tredjeperson ville anse som uavhengighetsberøvende. Dersom revisor avdekker uavhengighetstrusler i form av ek-sempelvis egenkontroll, egeninteresse, partiskhet, fortrolighet eller tillit, eller press, skal revisor anvende forholdsregler for å fjerne trusselen eller bringe den ned på et akseptabelt nivå. Det er i tillegg foreslått en særbestemmelse om å avstå fra revisjon av foretak av allmenn interesse ved trusler om egenkontroll og egeninteresse for å sikre tilstrekkelig uavhengighet. Fortalen uttaler i denne forbindelse at utføring av tilleggstjenester og honoraruavhengighet kan være en direkte eller indirekte trussel mot uavhengigheten. Det sies videre at revisor skal avstå fra tilleggstjenester som svekker uavhengigheten, og at revisors nettverk må tas i betraktning når uavhengighetsvurderingen foretas. Begrepet «nettverk» er definert innledningsvis i direktivforslaget, og er forholdsvis omfattende. Begrepet dekker en større struktur av samarbeidende selskaper som en revisor eller et revisjonsselskap tilhører, og som klart har til formål å dele fortjeneste og kostnader, eller som har felles eiere, eller er under felles kontroll eller ledelse, har felles kvalitetssikringspolicy- og prosedyrer, felles forretningsstrategi, eller som bruker felles navn, eller deler betydelige, felles faglige ressurser.

Revisorloven kapittel 4 skiller ikke mellom ulike uavhengighetstrusler, og gir ikke anledning til (i alle fall ikke eksplisitt) bruk av forholdsregler. Utover de konkrete forbud ved habilitetskonflikter, samt at det ikke må foreligge tilknytning eller forhold som kan svekke uavhengigheten eller være egnet til å svekke tilliten, gir loven liten veiledning til revisor i sin uavhengighetsvurdering.

Et viktig hensyn og utgangspunkt i implementeringsprosessen bør etter mitt syn uansett være at revisorlovens uavhengighetsbestemmelser, i betydelig større grad enn i dag, må gi praktisk veiledning og gode vurderingskriterier til bruk for revisor i sin kontinuerlige uavhengighetsvurdering. Prinsippet om en mest mulig klar og forutsigbar rettsstilling bør gjelde også her.

Også på uavhengighetsområdet er Kommisjonen gjennom bruk av komitologi, og ut fra de samme hensyn som ved de etiske prinsippene, gitt myndighet til å gi ytterligere gjennomføringsbestemmelser. Myndigheten gjelder konkret regler knyttet til trusler og forholdsregler, hvilke situasjoner der uavhengighetstrusler ikke kan «repareres» med forholdsregler, og situasjoner med egenkontrolltrusler og egeninteressetrusler ved revisjon av foretak av allmenn interesse. I fortalen er det sagt at Kommisjonen kan vurdere prinsippene i EU-rekommandasjonen om revisors uavhengighet fra 2002 ved vedtakelse av ytterligere bestemmelser. Jeg ser det som sannsynlig at Kommisjonen vil benytte anbefalingen som grunnlag ved utarbeidelse av slike regler.

Krav til revisjonsutførelsen - bruk av internasjonale revisjonsstandarder

Direktivforslaget krever at alle revisjonsoppdrag skal utføres i samsvar med internasjonale revisjonsstandarder vedtatt av Kommisjonen i henhold til komitologiprosedyren som nevnt. Her gjelder med andre ord prinsippet om at «an audit is an audit». Et slikt krav må implementeres i revisorloven. Loven krever som kjent at revisjon skal utføres etter god revisjonsskikk. Kravet i direktivforslaget, kombinert med hvordan revisjonsstandardene sannsynligvis vil bli implementert, vil etter min oppfatning kunne få konsekvenser for begrepet «god revisjonsskikk», jf. nedenfor.

Direktivforslaget forutsetter at internasjonale revisjonsstandarder (ISA) (i praksis hver enkelt) skal godkjennes av EU-kommisjonen for bruk i EU-/EØS-området, og Kommisjonen skal i dette arbeidet assisteres av nevnte Audit Regulatory Committee, som skal vurdere standardenes egnethet, generelle utbredelse og øvrige krav som direktivforslaget stiller til standardene.

Hvilken EU-/EØS-rettslig status ISAene får, er ikke klart. Utgangspunktet er at Kommisjonen kan benytte hele spekteret av bindende rettsakter: Kommisjonsforordning, Kommisjonsdirektiv og Kommisjonsvedtak/beslutning. Hvilken type rettsakt som benyttes, avhenger hovedsakelig av hvor stor grad av harmonisering som rammedirektivet fastsetter/krever. På regnskapsområdet er det anvendt forordningsform for å kreve bruk av internasjonale regnskapsstandarder ved konsernregnskapsavleggelse for alle børsnoterte selskaper i EU-/EØS-området. Forordningen henviser, i likhet med forslaget til nytt åttende direktiv, til EU-kommisjonens forskriftsprosedyre for gjennomføring av IASene i EU-/EØS-regelverket. Gjennomføringsbestemmelsene/regnskapsstandardene er implementert som norske forskrifter ord for ord.

Når det gjelder forslaget til krav om bruk av ISAene for all revisjon, er det sannsynlig at Kommisjonen vil gi gjennomføringsbestemmelsene i forordningsform, ut fra formålet om størst mulig grad av harmonisering av revisjonsutøvelsen («maximum degree of harmonisation», jf. fortalen). ISAene vil da, som på regnskapsområdet, utgjøre norske forskrifter som gjennomfører de vedtatte standardene ord for ord. Spørsmålet er hvilke konsekvenser dette vil kunne få for norske revisorer og revisjonsselskaper. Etter mitt syn vil implementering av standardene i form av forskrifter ikke bare heve standardenes rettslige status, men også den faktiske status. Revisjonsutøvelsen vil da gå fra å være en virksomhet med utstrakt bruk av skjønn til å bli et yrke der forskrifter mer eller mindre i detalj bestemmer hvordan revisjonen skal gjennomføres. Den rettslige standarden «god revisjonsskikk», som gir uttrykk for den oppfatning som til enhver tid er alminnelig blant dyktige og samvittighetsfulle utøvere av revisjonsyrket, forutsetter bruk av skjønn innenfor revisjonsstandardenes rammer. Ved en situasjon der revisjonsstandarder har forskriftsstatus vil mye av denne skjønnsutøvelsen kunne forsvinne, og innholdet i «god revisjonsskikk» vil da på mange måter tilsvare det innhold standarden/forskriften gir uttrykk for. En annen viktig side av dette er at de internasjonale revisjonsstandardene på ingen måte er utarbeidet med tanke på at de skal ha forskriftsstatus, noe som vil kunne bli en utfordring i seg selv.

Et scenario som nevnt ovenfor vil etter min oppfatning skjerpe kravene til yrkesutøvelsen, og vil også måtte få konsekvenser for håndheving av yrkesutøvelsen gjennom tilsyn og kvalitetskontrollen, men også i rettsapparatet.

Det må understrekes at konsekvensanalysen ovenfor er et uttrykk for en personlig betraktning, og på ingen måte er noe fasitsvar på hvordan situasjonen etter nye åttende direktiv kommer til å bli. De nye kravene til revisjonsutførelsen vil imidlertid under enhver omstendighet bli ett av flere meget sentrale problemstillinger og diskusjonstemaer når direktivet er endelig vedtatt og implementeringsarbeidet starter.

Revisjon av konsernregnskaper

Direktivforslaget fastsetter at konsernrevisor har det hele og fulle ansvar for revisjonsberetningen knyttet til konsernet, noe som er gjeldende rett her i Norge, men som kanskje ikke kommer klart frem i loven. Videre krever direktivforslaget at konsernrevisor foretar en «review» av det arbeid som er utført av andre revisorer i konsernet, og beholder (tilstrekkelig) dokumentasjon av sitt arbeid i denne anledning. I de tilfeller ett eller flere datterselskap i konsernet revideres av en revisor i et tredjeland (utenfor EU-/EØS-området) som ikke har noe tilsynssamarbeid med «konsernlandet» (jf. nedenfor), har konsernrevisor ansvar for å sikre at tilsynsmyndighetene, på anmodning, har tilgang til dokumentasjon av det revisjonsarbeid tredjelandsrevisor har utført. For å sikre denne tilsynstilgangen, har konsernrevisor to muligheter: 1) beholde kopi av all dokumentasjon som nevnt selv, eller 2) sørge for at han/hun har ubegrenset tilgang på dokumentasjon hos tredjelandsrevisor. Direktivforslaget uttaler at dersom det er juridiske hindringer for utlevering av dokumentasjon i slike tilfeller, må konsernrevisor dokumentere disse hindringene samt at han/hun har gjort det som er mulig for å sikre seg dokumentasjonen.

I praksis vil nok det å skaffe tilstrekkelig tilgang på dokumentasjon på et akseptabelt språk for de anmodende tilsynsmyndigheter, bli den viktigste utfordringen i slike tilfeller.

Det er sannsynlig at dokumentasjonskravene som nevnt medfører behov for endringer i revisorloven.

Kvalitetskontroll

Direktivforslaget krever at alle revisorer og revisjonsselskaper skal være underlagt et system for kvalitetskontroll, som oppfyller visse minstekrav. Krav om kvalitetskontroll finnes i dag ikke i lovgivningen, men utføres som kjent gjennom DnRs kvalitetskontroll for foreningsmedlemmer, og gjennom Kredittilsynet for det begrensede antall revisorer som ikke er medlemmer i DnR. Grunnlaget for dagens system er EU-kommisjonens rekommandasjon av 2000 om kvalitetskontroll, og denne ligger til grunn for direktivforslaget på dette område. Kvalitetskontrollen må etter implementering av et nytt åttende direktiv forankres i revisorloven, og således utgjøre en del av lovens virkeområde. Det er naturlig nok uklart hvordan dette skal utformes, og hvordan kvalitetskontrollen skal utføres i praksis.

De minstekrav som direktivforslaget oppstiller, innebærer blant annet at kontrollen må være organisert og finansiert på en uavhengig måte i forhold til de kontrollerte, den må ha tilstrekkelige ressurser og kvalifiserte og uavhengige kontrollører osv. Det oppstilles krav til hva kontrollen må inneholde, og den generelle regelen er at kontrollen må gjennomføres minimum hvert sjette år. For revisorer som reviderer foretak av allmenn interesse er kontrollfrekvensen kortere, jf. nedenfor.

Tilsynsmyndighetene har det overordnede ansvaret for tilsynet med kvalitetskontrollsystemet.

EU-kommisjonen er også på dette området tillagt myndighet ved komitologiprosedyren til å fastsette ytterligere gjennomføringsbestemmelser, blant annet for å sikre ensartet oppfyllelse av de minstekrav som stilles til kvalitetskontrollsystemet.

Offentlig tilsyn, undersøkelser og sanksjoner

EU-/EØS-landene må etter direktivforslaget sørge for at det eksisterer effektive systemer for undersøkelser og sanksjoner for å avdekke, korrigere og forhindre mangelfull utøvelse av revisjonsvirksomhet. Sanksjonene må være effektive, forholdsmessige og virke preventivt. Tilbakekalling av godkjenning skal være en type sanksjon. Ilagte sanksjoner skal offentliggjøres for allmennheten på en passende måte.

Revisorloven og kredittilsynsloven inneholder sanksjonsbestemmelser som i all hovedsak oppfyller kravene i direktivforslaget.

Etter direktivforslaget skal det organiseres et nasjonalt system for offentlig tilsyn som alle revisorer og revisjonsselskaper skal være underlagt, basert på hjemlandskontroll. Direktivforslaget åpner for at praktiserende revisorer kan delta i styringen av tilsynet, men krever at ikke-praktiserende revisorer (et begrep som er definert i direktivet) med kompetanse på revisjonsrelevante områder, er i flertall. Et system der en minoritet av praktiserende revisorer deltar i styringen av det offentlige revisortilsynet, kan imidlertid vanskelig implementeres i norsk rett uten lovendringer, da kredittilsynsloven ikke tillater at noen under tilsyn kan delta i Kredittilsynets styre.

Tilsynet skal ha det overordnede ansvar for tilsyn med godkjenning og registrering av revisorer og revisjonsselskaper, etterutdanning, kvalitetskontroll og disiplinærsystem, og vedtakelse av standarder for revisjon, etikk, og intern-kontroll i revisjonsselskaper. Tilsynet skal være basert på åpenhet og innsyn, og i den forbindelse skal tilsynsmyndighetene årlig publisere arbeidsprogrammer og aktivitetsrapporter.

Revisors erstatningsansvar

Kommisjonen hadde ikke regulering av revisors erstatningsansvar med i sitt opprinnelige forslag til nytt åttende direktiv. Rådet, flere komiteer i Parlamentet og etter hvert også Kommisjonen, mente dette temaet burde adresseres i direktivet. Bakgrunnen er blant annet søksmål mot revisor i milliardklassen etter flere regnskapsskandaler, men også at erstatningssummene i andre saker mot revisor har antatt store høyder. Dette skaper utfordringer og problemer i forhold til forsikringer etc., og øker faren for konkurser i revisjonsmarkedet. Problemet var og er imidlertid at både den generelle og spesielle erstatningsretten tradisjonelt sett har vært et nasjonalt anliggende i EU, og det ble fra en rekke hold argumentert med at spørsmålet om fellesskapsregulering av revisors erstatningsansvar ikke bør vurderes før man har sett på konsekvensene av dagens regler i de ulike land.

Dette ble også løsningen i direktivforslaget. Kommisjonen skal innen utgangen av 2006 fremlegge en rapport om hvilken innvirkning gjeldende nasjonale regler om revisors erstatningsansvar har på revisjonsbransjen, og om forsikringsvilkårene for revisorene/revisjonsselskapene. Rapporten skal videre inkludere en analyse av (eventuelle) begrensninger i revisors erstatningsansvar. I den grad det anses nødvendig og hensiktsmessig, skal Kommisjonen foreta offentlige konsultasjoner i denne forbindelse. På bakgrunn av nevnte rapport skal Kommisjonen fremme anbefalinger til EU-/EØS-landene, hvis den finner det formålstjenlig.

Man legger med andre ord opp til en forsiktig tilnærming ved eventuell bruk av anbefalinger, som er ikke-bindende rettsakter, verken for EU- eller EØS-landene.

Revisorloven kapittel 8 hjemler som kjent solidarisk og (i prinsippet) ubegrenset ansvar for revisor og revisjonsselskap for den skade som revisor/revisjonsselskapet forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sitt oppdrag.

Valg og skifte av revisor

Valg av revisor skal etter direktivforslaget foretas av generalforsamlingen eller årsmøte i det revisjonspliktige foretak. Dette er som kjent gjeldende rett i Norge. Det kan tillates alternative systemer for valg av revisor såfremt systemene sikrer at revisor er uavhengig av ledelse og styret hos den revisjonspliktige.

Direktivforslaget fastsetter også at revisor ikke skal kunne avskjediges/sies opp uten at det foreligger en tilstrekkelig (særlig) grunn. Uenighet om regnskapsprinsipper eller revisjonsprosedyrer skal ikke anses å være en tilstrekkelig (særlig) grunn. Dersom revisor avskjediges/skiftes eller revisor fratrer, skal tilsynsmyndighetene varsles om dette og det skal gis en begrunnelse for avskjedigelsen/fratreden.

Revisorloven kapittel 7 inneholder regler om revisors plikt og rett til fratreden. Nye regler om avskjedigelse og notifisering til tilsynsmyndighetene krever endringer i norsk lovgivning.

Særlige krav ved revisjon av foretak av allmenn interesse

Direktivforslaget inneholder et eget kapittel med særbestemmelser som skal gjelde i tillegg til direktivforslagets øvrige bestemmelser ved revisjon av foretak av allmenn interesse (public interest entities). Det blir derfor nødvendig å definere i norsk lov hvilke selskaper som skal anses å være av «allmenn interesse». I direktivforslaget er public interest entities definert som børsnoterte selskaper, finansinstitusjoner og forsikringsselskaper. Det åpnes også for at EU-/EØS-landene kan bestemme at også andre foretak enn de nevnte skal betraktes å være av allmenn interesse, eksempelvis som følge av type virksomhet, størrelse eller antall ansatte. Videre kan EU-/EØS-landene på nasjonalt plan avgjøre at foretak av allmenn interesse og deres revisorer, med unntak av børsnoterte selskaper, ikke skal omfattes av ett eller flere av særkravene i direktivforslaget. Det er således kun ved revisjon av børsnoterte selskaper at alle særkravene gjelder fullt ut.

De særlige kravene retter seg både mot revisorer for slike selskaper, og mot selskapene selv.

Revisorer og revisjonsselskaper som reviderer denne type virksomheter må for det første på sine hjemmesider utarbeide en omfattende årlig åpenhets- og innsynsrapport om revisjonsvirksomheten. Rapporten skal minimum inneholde informasjon om eierskap og juridisk struktur, opplysninger om eventuelt nettverk som revisoren/revisjonsselskapet er en del av, en beskrivelse av styringsstrukturen og systemet for intern kvalitetssikring, indikasjoner på når siste kvalitetskontroll ble foretatt, en liste over foretak av allmenn interesse som revisor/ revisjonsselskapet reviderte, en erklæring om revisors/revisjonsselskapets uavhengighetspolicy med tilhørende bekreftelse på at denne følges, en uttalelse om revisors/revisjonsselskapets etterutdanningspolicy, økonomisk informasjon med oversikt over honorar fordelt på revisjon og andre tjenester, og informasjon om grunnlaget for partneravlønningen.

De revisjonspliktige foretak av allmenn interesse skal på sin side ha en revisjonskomité. Direktivforslaget gir EU-/EØS-landene anledning til å avgjøre om revisjonskomiteen skal settes sammen av styremedlemmer som ikke sitter i selskapets ledelse, medlemmer av selskapets kontrollkomité eller personer oppnevnt av selskapets generalforsamling. Minst ett medlem av revisjonskomiteen må være uavhengig og ha kompetanse i regnskap og/eller revisjon. I små og mellomstore foretak (definert i prospektdirektivet som foretak som oppfyller minst to av tre følgende vilkår: gjennomsnittlig antall ansatte på under 250, balansesum på maksimalt 43 millioner euro, og årlig omsetning på maksimalt 50 millioner euro), kan funksjonen som revisjonskomité ivaretas av styret som sådan, såfremt styreleder, hvis denne også sitter i selskapets ledelse, ikke er leder av revisjonskomiteen.

Revisjonskomiteen i selskapet skal blant annet ha ansvar for overvåking av finansiell rapportering, overvåking av selskapets intern-kontroll, internrevisjon (hvis aktuelt) og risikostyringssystemer, oppfølging av revisjonen av selskapets årsregnskap/konsernregnskap, vurdering og oppfølging av den valgte revisors uavhengighet, særlig knyttet til utføring av tilleggstjenester. Revisjonskomiteen skal også ha ansvaret for å fremme anbefaling til styret ved valg av ny revisor.

Revisor for slike foretak skal rapportere til revisjonskomiteen om sentrale forhold i relasjon til revisjonen av selskapet, særlig om vesentlige svakheter i intern-kontrollen knyttet til finansiell rapportering.

Direktivforslaget fastsetter at reglene om revisjonskomité ikke skal gjelde for foretak av allmenn interesse, som har et organ som tilsvarer en revisjonskomité i henhold til krav fastsatt i lov eller forskrift i det EU-/EØS-land det revisjonspliktige selskap er registrert. Dette spørsmålet var gjenstand for omfattende diskusjon i Parlamentet og mellom Parlamentet, Rådet og Kommisjonen. Enkelte av de land som allerede har regler om revisjonskomiteer, ga klart uttrykk for at de ikke ønsket et helt nytt regime, men ønsket å kunne benytte sitt eksisterende system. Legal Affairs Committee ble således enig med Rådet og Kommisjonen om et noe mer liberalisert kompromiss.

Særbestemmelsene innebærer også krav knyttet til revisors uavhengighet, som kommer i tillegg til de generelle uavhengighetskrav som det er redegjort for ovenfor.

For det første skal revisor i foretak av allmenn interesse årlig bekrefte sin uavhengighet overfor revisjonskomiteen. Videre skal revisor årlig overfor revisjonskomiteen redegjøre for samtlige tilleggstjenester som er utført for klienten, og diskutere med revisjonskomiteen eventuelle oppståtte trusler mot uavhengigheten og de forholdsregler som er anvendt i den forbindelse, jf. også de ovenfor nevnte dokumentasjonskrav som gjelder i slike tilfeller.

Det tredje særlige uavhengighetskravet knytter seg til rotasjon. Direktivforslaget pålegger ansvarlig partner(e) («key audit partners») på revisjonsoppdraget å fratre fra oppdraget for en periode av minst to år, senest syv år etter at han/hun/de ble utpekt som oppdragsansvarlig (såkalt intern rotasjon). Oppdragsansvarlig revisor/partner kan heller ikke tiltre en sentral lederstilling hos revisjonsklienten før det er gått minst to år fra han/hun fratrådte som oppdragsansvarlig revisor på det aktuelle revisjonsoppdraget. Det var lenge diskusjoner mellom Legal Affairs Committee, Rådet og Kommisjonen om direktivet også, alternativt til intern rotasjon, skulle hjemle ekstern rotasjon, det vil si at hele revisjonsselskapet må fratre oppdraget etter samme tidsintervall som for intern rotasjon. Argumentet fra Kommisjonen og Rådet var at dette kunne være nødvendig for å sikre tilstrekkelig uavhengighet. Revisjonsbransjen med flere advarte mot en slik løsning, da ekstern rotasjon blant annet kan medføre svekket revisjonskvalitet som følge av at det tar lang tid å opparbeide kompetanse på kompliserte revisjonsoppdrag, og at uavhengigheten kan ivaretas på andre måter. Det er nå inngått et kompromiss der EU-/EØS-landenes mulighet til å pålegge ekstern rotasjon ikke fremgår av selve direktivteksten, men av fortalen, der det åpnes for dette hvis nasjonalstaten(e) finner det nødvendig for å oppfylle formålet (sikre tilstrekkelig uavhengighet).

Internasjonale aspekter

Direktivforslaget inneholder en rekke bestemmelser om tilsynssamarbeid i EU-/EØS-området, og forholdet til og samarbeid med tilsynsmyndighetene i tredjeland, typisk USA. De foreslåtte regler om registrering av tredjelandsrevisorer/revisjonsselskaper og tilsynsmessige aspekter og tilsynssamarbeid i denne forbindelse, er på mange måter et svar på, og tilsvarer i all hovedsak, de regler som er fastsatt av Public Company Accounting Oversight Board (PCAOB) i USA. Det legges videre til rette for et langt mer omfattende og systematisk samarbeid mellom tilsynsmyndighetene i EU-/EØS-landene, enn det som er tilfelle i dag. Jeg vil imidlertid ikke her redegjøre ytterligere for denne delen av direktivforslaget.

Endring av fjerde og syvende selskapsdirektiv

Direktivforslaget inneholder også endringer i fjerde og syvende selskapsdirektiv* Fjerde Rådsdirektiv 78/660/EØF om årsregnskapene for visse selskapsformer, og syvende Rådsdirektiv 83/349/EØF om konsoliderte regnskaper, de såkalte regnskapsdirektivene. Den mest sentrale endringen innebærer at offentliggjøringen av revisors honorar i klientens årsregnskap og konsernregnskap skal mer detaljert deles opp i revisjonshonorar, honorar for andre attestasjonstjenester, honorar for skatterådgivning, og honorar for andre ikke-revisjonstjenester.

Veien videre

Det gjenstår fremdeles enkelte diskusjoner mellom Parlamentet, Rådet og Kommisjonen om den endelige direktivteksten, men dette er som nevnt på mindre prinsipielle områder. Det ser dermed ut til at direktivet kan fastsettes etter planen, det vil si innen utløpet av året. Direktivforslaget angir en implementeringsfrist på 24 måneder, noe som da innebærer at norske regler som implementerer direktivet må være på plass og trådt i kraft 1. januar 2008.

Generelt kan det nok sies at den norske lovgivningen på mange områder er godt rustet for den kommende implementeringsprosessen, mens det knyttet til noen meget sentrale spørsmål (etikk og uavhengighet, krav til revisjonsutførelsen - bruk av ISA, kvalitetskontroll og særkrav ved revisjon av foretak av allmenn interesse) vil måtte gjøres et mer omfattende arbeid for at norske regler skal oppfylle fellesskapskravene, og gi tilnærmet like rammebetingelser for norske revisorer og revisjonsselskaper som i de andre EU- og EØS-land.