Saksforholdet

Selskapet inngikk i september 2000 avtale med et utenlandsk selskap om utleie av et skip. Leieavtalen hadde i utgangspunktet ett års varighet, men avtalen ble i september 2001 forlenget til fem år. De årlige leieinntektene utgjorde USD 12 000 000, fordelt på månedlige innbetalinger. For å eliminere valutarisiko knyttet til leieinntektene fra skipet i USD, ble selskapets langsiktige lån i NOK i februar 2001 konvertert til USD. Lånets størrelse var på USD 19 000 000, og skulle ifølge nedbetalingsplanen tilbakebetales med USD 2 000 000 hvert år, med unntak av siste avdrag som utgjorde USD 9 000 000. Lånet ble nedbetalt med to årlige avdrag, og siste avdrag hadde forfall i juli 2005.

Overligningsnemndas bemerkninger

Det første spørsmålet saken reiste var om realisert valutagevinst knyttet til langsiktig lån i USD kunne behandles integrert med driftsinntektene i USD, og dermed ikke inngå i beregningen av skattepliktig finansinntekt etter sktl. § 8-15 annet ledd.

Ligningsnemnda konkluderte med at realisert valutagevinst skulle inngå i beregningen av skattepliktig finansinntekt etter sktl. § 8-15 annet ledd.

Overligningsnemnda viste innledningsvis til at selskapets driftsinntekter er skattefrie etter sktl. § 8-15 første ledd, mens netto realisert valutagevinst er skattepliktig som finansinntekt etter sktl. § 8-15 annet ledd første og annet punktum. Nemnda viste videre til at realisert valutagevinst skal tidfestes etter regnskapsprinsippet, jf. sktl. § 14-4 annet ledd. På denne bakgrunn la overligningsnemnda til grunn at ettersom gevinsten regnskapsmessig var tatt til inntekt i 2002, skulle den dermed også tas til inntekt skattemessig samme år.

Selskapet hadde imidlertid anført at det var så nær tilknytning mellom det langsiktige lånet i USD og driftsinntektene i USD at netto realisert valutagevinst knyttet til lånet ut fra et sikringssynspunkt skulle føres mot driftsinntektene.

Overligningsnemnda bemerket at det skattemessige sikringsinstituttet kun representerte et ulovfestet unntak fra de lovfestede reglene om tidfesting. Den foreliggende ligningspraksis om skattemessig sikring kunne etter nemndas syn ikke gi grunnlag for å omklassifisere den ellers skattepliktige finansinntekten til en skattefri driftsinntekt innenfor rederiregimet slik selskapets anførsel om integrert beskatning syntes å gå ut på.

Det ble likevel stilt spørsmål ved om skattemessig sikring i foreliggende tilfelle - gitt at vilkårene var oppfylt - kunne innebære at den realiserte valutagevinsten skulle tidfestes samtidig med driftsinntektene, og således først komme til beskatning når selskapet trådte ut av ordningen eller eventuelt delte ut ubeskattet kapital.

Overligningsnemnda fant imidlertid ikke grunn til å ta endelig standpunkt til dette spørsmålet ettersom vilkårene for skattemessig sikring uansett ikke kunne anses oppfylt i foreliggende tilfelle. Det ble vist til sak 2001-009OLN (Utv. 2004 s. 402) hvor følgende ble uttalt om kravet til korrelasjon mellom sikringsinstrument og sikringsobjekt:

«På tross av at den valgte sikringsmetoden gir en god korrelasjon mellom sikringsobjekter og sikringsinstrumentene totalt sett, er overligningsnemnda av den oppfatning at vilkårene for skattemessig sikring må praktiseres strengt, og legger til grunn at det må foreligge en fullstendig og direkte tilknytning mellom sikringsinstrumentet og sikringsobjektet. Overligningsnemnda finner at det ikke er grunnlag for av praktiske, økonomiske eller rimelighetshensyn å lempe på kravene til skattemessig sikring. Det vises i denne forbindelse til sitatet ovenfor fra 1997312OLN [Utv. 2000 s. 629], samt til det forhold at sikringsinstituttet representerer et unntak fra lovfestede skattemessige tidfestingsregler.»

Valutasikringen i foreliggende sak var gjennomført ved at gjeld var konvertert til samme valuta som inntektene fra leieavtalen. Nemnda viste til at det ikke var noen direkte tilknytning mellom lånets løpetid og leieavtalens lengde, da lånet hadde kortere løpetid enn leieavtalen. Nemnda viste videre til at det heller ikke forelå en direkte tilknytning mellom kontantstrømmene knyttet til leieavtalen og kontantstrømmene knyttet til lånet, verken når det gjaldt beløp eller tidspunkt for inn- og utbetalinger. Kravene til korrelasjon kunne dermed ikke anses oppfylt.

Overligningsnemnda kom etter dette til at realisert valutagevinst knyttet til lånet i USD skulle tas til inntekt i inntektsåret 2002, jf. sktl. § 8-15 annet ledd.

Saken reiste videre et spørsmål om selskapets regnskapsmessige behandling av realisert valutagevinst og -tap knyttet til kortsiktige poster, var bindende for den skattemessige behandlingen, jf. sktl. § 14-4 annet ledd.

Selskapet hevdet at også netto realisert valutagevinst knyttet til kortsiktige poster skulle behandles som en skattefri driftsinntekt. Selskapets begrunnelse var at en slik behandling var i tråd med god regnskapsskikk, og at den regnskapsmessige behandlingen var avgjørende også skattemessig, jf. sktl. § 14-4 annet ledd. Det ble vist til NRS (HU) «Transaksjoner og regnskap i utenlandsk valuta» punkt 66 hvor det fremgår at valutagevinster og -tap knyttet til kortsiktige poster kan føres som driftsinntekter eller driftskostnader:

«Valutagevinster og -tap skal som hovedregel rapporteres som finansposter. Det er likevel tillatt å rapportere valutagevinster og -tap knyttet til poster som inngår i varekretsløpet, for eksempel valutagevinster og -tap knyttet til kundefordringer og leverandørgjeld, som henholdsvis driftsinntekter og driftskostnader i perioden.»

Ligningsnemnda konkluderte med at realisert valutagevinst knyttet til kortsiktige poster skulle inngå i beregningen av skattepliktig finansinntekt etter sktl § 8-15 annet ledd.

Overligningsnemnda viste til sktl. § 14-4 annet ledd hvor det fremgår at den skattepliktiges årsoppgjør danner utgangspunktet for den skattemessige tidfestingen, om ikke annet er særskilt bestemt i skattelovgivningen.

Etter nemndas oppfatning fikk den aktuelle regnskapsstandarden ikke betydning for den regnskapsmessige og dermed heller ikke den skattemessige tidfestingen av valutagevinsten. Det ble i den forbindelse vist til at regnskapsstandarden regulerte om valutagevinster og -tap knyttet til kortsiktige poster regnskapsmessig skulle rapporteres som en finanspost eller som en driftspost, og regulerte dermed ikke tidspunktet for den regnskapsmessige inntektsføringen. Netto valutagevinst knyttet til de kortsiktige postene var regnskapsmessig inntektsført i 2002, og dette måtte etter nemndas syn være avgjørende for den skattemessige tidfestingen uavhengig av om gevinsten skulle rapporteres som en finans- eller driftspost. Overligningsnemnda kom dermed til at også netto valutagevinst på kortsiktige poster skulle inngå i beregningen av skattepliktig finansinntekt, jf. sktl. § 8-15 annet ledd.

Oppsummering

I omtalte vedtak legger overligningsnemnda til grunn at skattemessig sikring, gitt at vilkårene er oppfylt, kun innebærer tidfesting av inntekt og utgift på samme tidspunkt. De regler som gjelder for skatteplikt endres ikke selv om sikringsinstrumentet inngår i en sikringstransaksjon, og det er således ikke aktuelt på basis av sikringsinstituttet å foreta en omklassifisering av sikringsinstrumentet. Overligningsnemnda forutsetter i dette og flere vedtak at det foreligger et skattemessig sikringsinstitutt. I en dom av 2. november 2004 behandler Oslo tingrett for første gang spørsmål i relasjon til det skattemessige sikringsinstituttet. Retten stiller for sin del spørsmål ved om det i det hele tatt eksisterer et slikt sikringsinstitutt. Dommen er rettskraftig.