Kan fremtvinge nye momsregler i Norge
Norge ivaretar ikke grunnleggende nøytralitetsprinsipper ved å hindre egne virksomheters fradragsrett og opererer med uklare og prinsipielt for vidtgående uttaksregler, med den følge at bedriftene i altfor stor grad blir momsbeskattet.
Den 29. oktober 2004 lanserte EU-kommisjonen direktivet CO(2004) 728 final, som skal endre det 6. momsdirektiv (77/388/EEC) i forhold til tjenester over landegrensene i EU.
I første rekke dreier det seg om at de næringsdrivende som er merverdiavgiftspliktige i flere EU land blir tilbudt muligheten for å bruke ett registreringssted i EU, «one stop shop», og det er deres eget etableringssted. For en rekke norske næringsdrivende i EU vil dette også innebære en forenkling ved at det tilbys ett registreringssted for betaling av merverdiavgift i stedet for registrering i en rekke EU-land. Dessuten blir refusjonsordningen for momsbelastning i andre EU-land etter det åttende direktiv overflødig som følge av nyvinningen.
Den nye «one stop shop»-ordningen vil være tilgjengelig både for virksomheter som er hjemmehørende i EU, og virksomheter som er hjemmehørende utenfor EU men har virksomhet i EU. Dermed vil en lang rekke norske bedrifter oppnå forenklet merverdiavgiftsbehandling EU. De facto må dette «fri flyt»-skapende direktivet sies å være et direktiv med EØS-relevans, men offisielt er det (ennå) ikke tilfelle.
Direktivet tilbyr elektronisk innlevering av merverdiavgiftsoppgaven gjennom en internettside hos merverdiavgiftsmyndighetene i etableringslandet, det valgte registreringslandet. Denne informasjonen vil derfra bli levert automatisk til de medlemsland hvor forbruket skal anses å finne sted. Disse respektive landene vil ha krav på provenyet, og vil få betalingen av merverdiavgift tilsendt direkte. I neste omgang vil disse «forbruksmedlemslandene» ha retten til å utøve kontroll i forhold til de næringsdrivende.
Og ikke nok med det: Samtidig harmoniseres fradragsrettsreglene ved at det kun blir tillatt å begrense eller nekte fradragsrett for moms ved anskaffelse og drift av biler, båter og småfly, for reiser, overnatting, mat og drikke, luksus, fornøyelser og representasjon. Dette vil fremkomme i en ny artikkel 17a med presiseringer av begreper som «motoriserte kjøretøyer» og «forbruk relatert til motoriserte kjøretøyer». Det fremgår forøvrig klart at fradragsbegrensningen for «forbruk relatert til motoriserte kjøretøyer» ikke skal omfatte kjøretøy som er den næringsdrivendes driftsmiddel/«stock-in-trade» og varelager/«vehicles for sale in the exercise of his activity», til bruk som taxi, kjøreskolebil, samt utleie- og leasingbiler. Dette burde være verdt å merke seg, ettersom Norge er det landet med de mest omfattende fradragsbegrensningsregler som attpåtil vil øke den bedriftsbeskatningen fradragsnekt innebærer, ved å øke merverdiavgiften til maksimal tålegrense som er 25%.
En vel så viktig nyvinning er at ordningen med «anskaffelsesmoms», også kalt «snudd avregning», erstatter den næringsdrivendes plikt til å registrere seg for å betale merverdiavgift der hvor tjenesten fysisk blir levert i en rekke nye tilfeller, herunder leveranser hvor varer blir installert eller montert av eller på vegne av leverandøren, samt tjenester som gjelder fast eiendom. Anskaffelsesmoms innebærer at selger ikke beregner utgående avgift, men kjøper gjør det - og samtidig fradragsfører dersom fradragsrett foreligger. Også tjenester som gjelder arbeid på vare og tjenester i tilknytning til transport vil få denne svært praktiske ordningen. Videre vil «anskaffelsmoms» erstatte registreringsplikt på «utøvelsesstedet» for en rekke avgiftspliktige tjenester innenfor områdene kultur, sport, forskning, undervisning og underholdning.
Utover det nevnte, som gjennomgående har stor relevans for norske virksomheter, harmoniseres reglene for distansesalg i EU gjennom tiltak som «a global treshold», en felles omsetningsgrense for registrering i forbrukslandet, og den blir på 150.000.
Hva nå lille land?
De endringene som nå skjer i EU, har som direkte siktemål å øke handelen innenfor EU gjennom å fjerne unødvendige, teknisk foreldede og byråkratiske ordninger, samt å rydde opp i uoversiktlige fradragsbegrensninger som de facto gjør det svært kostbart å utøve tjenestevirksomhet over landegrensene innenfor EU. Endringene vil ha betydelig positiv innvirkning på EU-landenes økonomi gjennom at kostnadene ved samhandel reduseres ytterligere. Det eneste negative vil for enkelte land være det provenytap som fjerning av misforståtte momsfradragsbegrensninger innebærer.
For norsk økonomi er dette gode nyheter. Vi leser stadig at Norge selger tjenester til EU i økende omfang, og det er liten tvil om at norsk tjenestehandel vil ha stor glede av landevinningene, og at vår handel mot EU dermed kan komme til å øke ytterligere.
Men hva gjør vi i Norge? Tar vi til oss at Norge stadig opprettholder regler som gjør det tungvint og kostbart å kjøpe tjenester fra EU, og er Norge villig til å ta det provenytap som fjerning av misforståtte momsfradragsbegrensninger innebærer? Slikt finnes det flust av i vårt foreldede regelverk. For å ta det siste først; det er liten tvil om at en momsøkning til 25% vil ramme næringslivet som følge av de unormalt omfattende og misforståtte momsfradragsbegrensningene vi har i Norge. De overdrevne fradragsbegrensningene er en økonomisk sanksjon mot eget næringsliv. Å sammenligne den norske listen med hvilket som helst EU-land er lite hyggelig lesning med tanke på merkostnadene ved å drive virksomhet i dette landet. At Finansdepartementet i løpet av de fire år som er gått siden generell merverdiavgift på tjenester ble introdusert i 2001-budsjettet, ikke har klart å komme opp med uttaksregler som er tilpasset et moderne system med merverdiavgift på tjenester, gjør at norske næringsdrivende har et mørklagt felt med uviss merverdiavgiftsplikt preget av skjønnsutøvelse og feilaktige prinsipper. Der andre land har relativt greie regler som stort sett begrenser eller tar tilbake fradragsretten når varer og tjenester utnyttes privat og til rene gaver, bygger vår rettstilstand på en fiksjon om at tjenester har en objektiv verdi og at det alltid foreligger en verdiskapning som skal beskattes. Vi har også en merkelig regel om at «utdeling i reklameøyemed» utløser moms uansett om det foreligger gavehensikt eller ikke, og dermed trosses det grunnleggende fradragsprinsipp som også her er at «utgift til inntekt ervervelse» alltid skal være fradragsberettiget. Alt dette er forhold vi fremdeles må leve med som følge av at momsen i 1972 ble «frosset for fremtiden». Eller må vi det?
Utenlandske næringsdrivende i Norge slipper ikke unna med at kjøperen har «anskaffelsesmoms», bortsett for immaterielle tjenester der vi i 2001 fikk en noenlunde tilsvarende ordning. Mens andre land har klart angitt hvilke tjenester som omfattes av en slik ordning, har vi vårt eget begrep «tjenester som kan fjernleveres», og kan undre oss over hva det innebærer? Jo, noenlunde det samme som tilsvarende ordning for immaterielle tjenester i andre land, men dersom det viser seg at «tjenester som kan fjernleveres» faktisk ikke blir fjernlevert, kan det skje saker og ting. Enhver utenlandsk næringsdrivende som opererer i Norge kunne trenge en momsspesialist på heltid. Utenlandske næringsdrivende er i utgangspunktet avgiftspliktige på lik linje med norske næringsdrivende. Her er hva merverdiavgiftsloven, og dens forskrift nr. 71, pålegger utenlandske næringsdrivende: En utenlandsk næringsdrivende som ikke har forretningssted eller hjemsted i Norge, skal registreres i avgiftsmanntallet med representant. Alle fakturaer skal sendes gjennom representanten. Representanten skal påføre salgsdokumentet sitt eget navn og adresse og den utenlandske næringsdrivendes organisasjonsnummer etterfulgt av bokstavene MVA, han skal dessuten påføre merverdiavgift av vederlaget på hver eneste faktura, og fakturaen skal utstedes i tre eksemplarer hvorav det ene skal oppbevares av representanten. Dersom en virksomhet i utlandet årlig utsteder flere tusen fakturaer til kunder i Norge, kan representanten få nok å gjøre; men det er ikke alltid at detaljreglene her etterleves så nøye. Den særnorske representantordningen blir dessuten sannsynligvis totalt oversett i en rekke tilfeller som eksempelvis hvor en utenlandsk næringsdrivende leier ut en gjenstand i Norge til en næringsdrivende, da andre land allerede har «anskaffelsesmoms» for slike tilfeller, og man vanskelig kan forstå hensikten med den tungvinte representantordningen. Den utenlandske næringsdrivende og hans representant er for øvrig solidarisk ansvarlige for at avgift blir beregnet og betalt. Dette gjør også sitt til at representanten tar seg meget godt betalt. Det kan nevnes at EU for flere år siden droppet tilsvarende krav mot norske næringsdrivende på bakgrunn av en multilateral innfordringsavtale som også omfatter Norge. Det kan dessuten sidebemerkes at enkelte av de store revisjonsfirmaene finner det opportunt å være merverdiavgiftsrepresentant for sine internasjonale revisjonskunder i Norge, og således er delvis regnskapsfører og dessuten solidarisk ansvarlig for til dels betydelige momskrav overfor den norske stat, hvilket neppe er særlig i overensstemmelse med kravet til uavhengighet i revisorloven. Uansett er den åpenbart teknisk foreldede og unødvendig byråkratiserende og fordyrende representantordningen først og fremst til hinder for samhandel. Regningen skyves over på norsk næringsliv når det kjøpes tjenester fra utlandet.
Hva med EØS-avtalen?
Den oppfatning at EØS-avtalen ikke omfatter «skatte- og avgiftspolitikk» slik det fremgår av St.prp. nr. 100 (1991-92) s. 45, og den «sannhet» at skatteområdet i sin helhet faller utenfor EØS-samarbeidet, jf. St. meld. nr. 12 (2000-2001) s. 103, er i det minste noe nyansert etter at det gjentatte ganger er blitt slått fast at brudd på «de fire friheter» kan tilsidesette nasjonal lovgivning også på områder som i utgangspunktet faller utenfor EØS-avtalen.
EØS-avtalen forpliktet EFTA-landene til å inkorporere EU-retten slik den var på avtaletidspunktet, stadig å inkorporere EU-rettens rettsakter innenfor EØS-avtalens områder, samt å ta tilbørlig hensyn til rettsakter på eksempelvis skatteområdet. Det følger av EU-domstolens rettspraksis at «visse foranstaltninger på skatte- og afgiftsområdet, der ikke er omfattet af et fællesskabsinstrument, dog kan være begrænsninger i strid med traktatens artikel 43 (etableringsretten) og 49 (den frie udveksling af tjenesteydelser), særlig fordi de virker diskriminerende». Videre fremgår følgende av «fortalen» til det nye tjenestedirektivet (COM (2004)2) som er EØS-relevant og dermed vil bli inkorporert i Norge: «Derfor er foranstaltninger på skatte- og afgiftsområdet, der ikke henhører under et fællesskabsinstrument, omfattet af det foreslåede direktivs artikel 14 (forbudte krav i forbindelse med etableringsfriheden) og 16 (oprindelseslandsprincippet i forbindelse med den frie udveksling af tjenesteydelser).»
I et høringssvar til Nærings- og handelsdepartementet av 16. april 2004, har Finansdepartementet blant annet bemerket følgende til EU-kommisjonens forslag til rammedirektiv for tjenester: «Et eksempel til illustrasjon kan være artikkel 16 nr. 3 bokstav c. Denne ser ut til å hindre Norge i å kreve at en tjenesteyter som er etablert i et annet EØS-land, for eksempel har en representant i Norge. Dette vil da være til hinder for dagens representantordning i merverdiavgiftsregelverket, som er en nødvendig del av dagens avgiftsforvaltning.» Det spørs om ikke Finansdepartementet her bør bøye av først som sist, til beste for landets næringsliv, økonomi og prestisje. Ett eksempel til etterfølgelse kan være følgende:
Look to Denmark
Danmark har noe til felles med Norge. Som følge av nærmest ikke-eksisterende bilindustri fra den gang man tenkte «beskyttelsestoll», er bilavgiftene skyhøye. Avskyelig høye.
Som direkte følge av at EU-domstolen (C-451/99), kom til at et forbud mot å anvende et leasingkjøretøy registrert i en annen medlemsstat utover en viss frist, er i strid med prinsippet om «fri flyt av tjenester» i artikkel 49, endret Danmark i mars 2003 litt på sin lov om registreringsavgift av motorkjøretøy, og loven om vektavgift. Danske statsborgere med fast bopel i Grønland eller på Færøyene kan dermed leie avgiftsfrie danske innregistrerte utleiekjøretøyer. For utenlandske leasingbiler er det gjennomført en ordning med forholdsmessig registreringsavgift for den tiden bilene befinner seg i landet, basert på at kjøretøyene registreres i Danmark og betaler vektårsavgift.
Finansdepartementet står nå overfor den situasjon at ESA har påpekt i brev av 9. august 2004 at Norge ikke oppfyller vilkårene i EØS-avtalen i tre tilfeller. ESA mener det strider mot flere artikler i EØS-avtalen (artikkel 2, 28 og 36) når det kreves forhåndsgodkjenning hver gang en norsk innbygger som arbeider i en annen EØS-stat, ønsker å bruke en firmabil som er registrert i det EØS-landet hvor arbeidsgiveren er etablert. Det er i tillegg blant annet påpekt at den rigide praksis med å kreve innpassering ved betjent tollsted og tillatelse fra tollstedet ved påtegning på leiekontrakten for rett til å føre en leiebil direkte til utleiers representant her, er i strid med EØS-avtalen. Det spørs nå om Finansdepartementet velger å stå imot, eller «tar en dansk» en ved å gi forholdsmessig fradrag for engangsavgiften og gi avgiftsfrihet for norske leiebiler til bruk for turister. Finansdepartementet er her gitt utsatt svarfrist til 1. desember 2004.
Som antydet i denne artikkelen, bør ikke Finansdepartementet vente med å tilrettelegge for dagens næringsliv til det blir tvunget av internasjonale forpliktelser basert på gjensidighet. Utviklingen i EU burde inspirere både til forenklet momsberegning, omlegging av en foreldet representantordning og andre nyvinninger for utenlandske næringsdrivende, og dessuten til å ivareta hensynet til konkurransenøytralitet for norske næringsdrivende. Ett er i alle fall sikkert. Vi vil få se at EØS-avtalen indirekte gjelder for indirekte skatter.
