Oppskrivning av varige driftsmidler
Den norske regnskapsloven forbyr oppskrivning av anleggsmidler. I NOU 2003: 23 Evaluering av regnskapsloven foreslås at oppskrivningsforbudet videreføres. Flertallet går imidlertid inn for at investeringseiendommer kan vurderes til virkelig verdi i samsvar med IAS 40. Oppskrivning av andre varige driftsmidler er tillatt etter IAS 16. I artikkelen drøftes ulike oppskrivningsmål og konsekvensen av oppskrivning for lønnsomhetsmålingen. Til slutt i artikkelen framføres argumenter for og mot oppskrivning. Konklusjonen er at oppskrivning medfører en unødvendig vilkårlighet i et historisk kost-regnskap.
Oppskrivningsmålet
For varige driftsmidler tillater IAS 16 bruk av såkalt regulert verdi som alternativ til historisk kost med av- og nedskrivning. Slik generell oppskrivning er for tiden ikke tillatt i Norge. I motsetning til det resultatorienterte norske rammeverket er IASBs rammeverk balanseorientert. Dersom alternativet med oppskrivning velges, krever IAS 16 at løpende regulering skal gjennomføres «with sufficient regularity such that the carrying amount does not differ materially from that which would be determined using fair value at the balance sheet date.»
F air value defineres slik:
«Fair value of an asset is the amount for which that asset could be exchanged between knowledgeable, willing parties in an arm’s length transaction.»
Den nye danske regnskapsloven er også verdibasert med oppskrivning av varige driftsmidler som et tillatt alternativ. I den danske loven er fair value oversatt med dagsverdi. I en kommentarutgave til loven (heretter kalt kommentarutgaven) beskrives tankegangen bak oppskrivning på følgende måte (Hasselager m.fl.):
«Oppskrivning til dagsværdi bygger på den filosofi, at balancen skal avspejle værdierne af virksomhedens reelle investeringer, dvs. de værdier som kunne have været oppnået, hvis virksomheden skilte sig af med aktiverne.» (s. 372)
Etter dansk lov estimeres dagsverdi ved oppskrivning på grunnlag av netto salgsverdi på balansedagen hvis det finnes et aktivt marked for anleggsmidlet. Ellers er det mulig å anvende gjenanskaffelsesverdi eller forventet netto realisasjonsverdi som estimat.
Deprival value
I den britiske regnskapsstandarden FRS 15 er oppskrivningsmålet value to the business, også kalt deprival value, dvs. hva som er maksimalt tap for foretaket dersom eiendelen skulle bli borte. Denne såkalte bortfallsverdien er den laveste verdi av eiendelens gjenanskaffelsekost og gjenvinnbart beløp. Med gjenvinnbart beløp menes det høyeste beløp av salgsverdi og bruksverdi, det siste definert som nåverdi av estimerte kontantstrømmer ved fortsatt bruk. Tankegangen er nærmere forklart bl.a. i Drange (2003). I de tilfellene hvor gjenanskaffelseskost er lavere enn nåverdi ved fortsatt bruk og/eller salgsverdi, lønner det seg å gjenanskaffe eiendelen ved bortfall. Gjenanskaffelseskost blir da bortfallsverdien. Dersom gjenanskaffelseskost er høyest av alle tre verdialternativ, er maksimalt tap ved bortfall den høyeste av salgsverdi og bruksverdi. Det er rimelig å anta at maskiner, inventar og andre varige driftsmidler ofte kan ha en nåverdi ved fortsatt bruk som er høyere enn gjenanskaffelseskost. Verdien ved salg av slike eiendeler er ofte den laveste.
Tidligere anbefaling
Den norske aksjeloven fra 1976 og Regnskapsloven fra 1977 tillot oppskrivning etter nærmere regler. I den forbindelse ble det utarbeidet en Anbefaling til god regnskapsskikk for oppskrivning av anleggsmidler. Etter en prinsipiell drøftelse ble det avgitt følgende anbefaling vedrørende oppskrivningsmålet:
«Et anleggsmiddels virkelige verdi fastsettes på grunnlag av hvordan virksomheten kan benytte anleggsmidlet, til enten:
verdi basert på neddiskontering av forventet fremtidig avkastning (kontantstrøm), eller
salgsverdi minus salgskostnader.
Det må legges objektive kriterier til grunn for verdifastsettelse. Gjenanskaffelsesverdien er en øvre grense for verdiansettelsen etter alternativ a).» (Revisors Håndbok 1998, s. 430).
Vi ser at tankegangen som ligger bak det engelske begrepet deprival value også kom til uttrykk i den norske anbefalingen. Virkelig verdi av anleggsmidler under forutsetning om fortsatt bruk skal beregnes som nåverdi av framtidige kontantstrømmer inkludert forventet utrangeringsverdi. Kontantstrømmene er imidlertid ofte usikre størrelser, og for å unngå overvurdering ble gjenanskaffelseskost lagt inn som en øvre grense. På dette punktet er anbefalingen fra 1980 mer nyansert enn dagens IAS 16 og dansk regnskapslov som knytter oppskrivningsmålet til salgsverdi uavhengig av om alternativet er fortsatt bruk eller salg av anleggsmidlet.
Oppskrivning og lønnsomhetsmåling
I kommentarutgaven til den danske loven kommer det klart til uttrykk at oppskrivning øker finansregnskapets informasjonsverdi:
«Forarbejderne til loven - herunder Regn.rapp. - inneholder klare tilkendegivelser om, at værdibaserede regnskaber er de traditionelle kostbaserede regnskaber overlegne, og dermed bedre viser et retvisende billede.» (s. 366)
«Det er ikke tvivl om, at oppskrivning fremmer regnskabsbrukers muligheder for at bedømme ledelsens præstationer (forvaltningskontrol) og også i et vist omfang prognosen». (side 367)
Sammenhengen mellom oppskrivning og lønnsomhetsmåling skal nå illustreres i et talleksempel der vi i tabell 1 begynner med opprinnelig estimat for kontantstrøm og internrente:
Tabell 1 Opprinnelig estimat for kontantstrøm mv.: | ||||
ÅR |
0 |
1 |
2 |
3 |
Verdi 31.12. |
2000 |
2091 |
2190 |
2300 |
Kontantresultat |
110 |
110 |
110 |
|
Kontantstrøm |
-2000 |
110 |
110 |
2410 |
Internrente = Avkastningskrav |
10% |
|||
I dette opprinnelige kontantstrømestimatet tenker vi oss investering i et anleggsmiddel som ikke skal avskrives. Første linje angir eiendelens virkelige verdi (nåverdi). Den andre linjen viser årlig kontantresultat (inntekt - betalbar driftskostnad) fra eiendelen. Den neste linjen forteller at kontantstrømmen i år 0 er investeringsutgiften, mens kontantstrømmene i år 1 og 2 består av årlig kontantresultat. I år 3 består kontantstrømmen av kontantresultat og salgssum. Siste linje viser investeringens internrente som vi forutsetter tilsvarer kravet til avkastning. Det ses bort fra skatt.
Dersom anleggsmidlet er en investeringseiendom, tillater IAS 40 valg mellom en virkelig verdi-modell og en kost-modell. Etter en virkelig verdi-modell skal verdiendringer resultatføres. Slik verdibasert regnskapsføring med tilhørende rentabilitetsmåling framgår av tabell 2:
Tabell 2 Verdibasert resultatmåling: | |||
ÅR |
1 |
2 |
3 |
Verdi 1.1. |
2000 |
2091 |
2190 |
Kontantresultat |
110 |
110 |
110 |
Verdistigning |
91 |
100 |
110 |
Resultat |
201 |
210 |
220 |
Rentabilitet |
10,0% |
10,0% |
10,0% |
Vi merker oss at dersom årlig verdistigning føres som et resultatelement, tilsvarer regnskapsmessig rentabilitet kravet til avkastning. I talleksemplet er rentabiliteten også lik økonomisk lønnsomhet uttrykt ved internrenten. Denne siste sammenhengen vil bli utdypet i kommentarene til tabell 5 nedenfor.
IAS 16 tillater bruk av såkalt regulert verdi for varige driftsmidler som et alternativ til historisk kost med av- og nedskrivning. (Etter IAS-forordningen vil IAS 16 gjelde fra 2005 for norske konsernregnskap med børsnoterte verdipapirer). Driftsmidlene skal da balanseføres til virkelig verdi på reguleringstidspunktet redusert med etterfølgende av- og nedskrivninger. Reguleringene skal gjøres så ofte at balanseført verdi ikke avviker vesentlig fra virkelig verdi på balansedagen. Når balanseført verdi av et varig driftsmiddel øker som følge av verdiregulering, skal et tilsvarende beløp føres direkte mot egenkapitalen som verdireguleringsreserve. Tabell 3 viser direkte balanseføring med tilhørende rentabilitetsmåling:
Tabell 3 Direkte balanseføring av verdistigning: | |||
ÅR |
1 |
2 |
3 |
Verdi 1.1. |
2000 |
2091 |
2190 |
Resultat |
110 |
110 |
110 |
Rentabilitet |
5,5% |
5,3% |
5,0% |
Det framgår av tabell 3 at ved direkte balanseføring av verdistigningen, blir regnskapsmessig rentabilitet et temmelig tilfeldig tall.
Som nevnt er oppskrivning av varige driftsmidler ikke tillatt her i landet. Ved rendyrket transaksjonsbasert opptjening, akkumuleres verdistigningen og den resultatføres først ved salg av driftsmidlet, jf. tabell 4:
Tabell 4 Transaksjonsbasert resultatmåling: | |||
ÅR |
1 |
2 |
3 |
Verdi 1.1. |
2000 |
2000 |
2000 |
Kontantresultat |
110 |
110 |
110 |
Salgsvinning |
0 |
0 |
300 |
Resultat |
110 |
110 |
410 |
Rentabilitet |
5,5% |
5,5% |
20,5% |
I år 1 og 2 tilsvarer rentabiliteten i tabell 4 internrenten ved salg av driftsmidlet til opprinnelig kostpris. Regnskapet reflekterer altså ikke at en stor del av lønnsomheten er knyttet til selve verdistigningen på eiendelen. I salgsåret resultatføres så hele verdistigningen med tilhørende oppblåst rentabilitet.
Basert på opprinnelig kontantstrømestimat i tabell 1 er internrenten lik avkastningskravet. Vi skal nå endre estimatet for salgssummen og forutsette at det i slutten av år 2 framkommer ny informasjon om driftsmidlets verdi i slutten av år 2 og 3. I tabell 5 gir kontantstrømmen basert på ny informasjon en internrente som er høyere enn avkastningskravet:
Tabell 5 Estimatendring og ny verdibasert resultatmåling: | ||||
ÅR |
0 |
1 |
2 |
3 |
Ny verdiinformasjon 31.12. år 2 |
2372 |
2500 |
||
Ny kontantstrøm |
-2000 |
110 |
110 |
2610 |
Ny internrente |
12,8% |
|||
Verdi 1.1. |
2091 |
2372 |
||
Kontantresultat |
110 |
110 |
||
Verdistigning |
281 |
128 |
||
Resultat |
391 |
238 |
||
Rentabilitet |
18,7% |
10,0% |
||
Et viktig poeng med tabell 5 er at regnskapsmessig rentabilitet i år 3 er lik avkastningskravet og derfor ikke reflekterer den økte lønnsomheten uttrykt ved ny internrente. Som illustrert bl.a. i Drange (2002) har vi samme forhold ved nedskrivning til nåverdi. I årene etter nedskrivningen er regnskapsmessig rentabilitet lik avkastningskravet og reflekterer ikke den reduserte lønnsomheten uttrykt ved den nye internrenten.
Utdelbart resultat og kapitalvedlikehold
Av tabell 2 foran ser vi at dersom resultatet inkl. årets verdistigning ønskes utdelt som utbytte, må dette finansieres ved salg, låneopptak e.l. Rent fysisk reduseres kapitalen ved utdeling av større årlig utbytte enn det resultatet som framgår av tabell 3. Her balanseføres verdistigningen direkte og utdelbart resultat begrenses til årlig kontantresultat.
Verken IAS 16 eller andre regelverk som bygger på denne standarden, tillater at oppskrivning inngår som et resultatelement. I den danske regnskapsloven uttrykkes forbudet mot resultatføring på følgende måte:
«Et beløp svarende til opskrivningen skal indregnes direkte (understreket her) i posten «Reserve for opskrivning» under egenkapitalen.» (§ 41, stk. 3)
I kommentarutgaven begrunnes ordningen slik:
«Formålet med opskrivningshenlæggelser som balansepostering er at sikre, at de ved opskrivning «indvundne» beløp ikke uddeles eller udloddes til selskabsdeltagerne direkte eller indirekte, ...» (s. 374)
I kommentarutgaven framkommer det også kritiske synspunkter på å la oppskrivningen gå utenom resultatregnskapet:
«Det er beklageligt, at direktivet hindrer en resultatførsel af opskrivninger i takt med opskrivningen, idet dette kunne udrydde en væsentlig del af den usystematik, som præger de nuværende regler. En symmetri i reglerne ville ellers have været den mest hensigtsmessige løsningsmodel, fordi hvert år derved ville komme til at bære sin gevinst.» (s. 374)
Investeringseiendommer
Når det gjelder resultatført verdistigning på investeringseiendommer etter IAS 40, uttales følgende i NOU 2003: 23 Evaluering av regnskapsloven (heretter kalt evalueringen):
«Usikkerhet ved måling av investeringseiendommer i kombinasjon med manglende erfaring knyttet til regnskapsmessig vurdering til virkelig verdi på denne type eiendeler tilsier etter utvalgets oppfatning at verdiøkning foreløpig ikke bør inngå i fri egenkapital, men bindes.» (s. 322)
Vi ser at det er fullt mulig å resultatføre verdistigningen samtidig som virkningen på utdelbart resultat nøytraliseres ved å hindre at hele resultatet blir overført til fri egenkapital som kan legges til grunn ved utdeling av utbytte. Begrunnelsen for direkte egenkapitalføring av verdistigningen i den danske kommentarutgaven virker derfor ikke helt overbevisende. Et argument for direkte balanseføring etter IAS 16 er at reguleringen ikke nødvendigvis trenger å finne sted årlig. Verdireguleringen for et enkelt år kan derfor omfatte verdistigning over flere år.
Regnskapsføring av oppskrivning
Som nevnt tillot den norske aksjeloven fra 1976 og regnskapsloven fra 1977 oppskrivning av anleggsmidler etter nærmere regler:
«..kan anleggsmiddel, som må anses å ha en verdi som vesentlig overstiger det beløp som er oppført i nærmest forutgående balanse, oppføres med den høyere verdi, såfremt denne ikke skyldes forhold av forbigående art, og oppskrivningsbeløpet, med fradrag av avsetning til latent skatt, anvendes til:
nedskrivning av verdien på andre anleggsmidler i samsvar med tredje ledd,
dekning av tap ved salg m.m. av annet anleggsmiddel i regnskapsåret, forutsatt at vilkårene for nedskrivning ville ha foreligget om selskapet hadde beholdt det,
fondsemisjon i samsvar med reglene i § 4- 10,
avsetning til oppskrivningsfond som senere bare kan anvendes til de formål som er nevnt under 1., 2. og 3.» (Utdrag av aksjeloven 1976 § 11-10.)
Det var altså ikke anledning til å tilbakeføre noen del av oppskrivningsfondet selv om anleggsmidlet som oppskrivningen knyttet seg til, ble solgt eller utrangert.
I den nevnte anbefalingen presiseres det at «God regnskapsskikk forutsetter at det foretas avskrivning av oppskrivninger som gjelder avskrivbare objekter. Denne avskrivningen må inngå i de ordinære avskrivninger, men må spesifiseres i noteopplysninger.»
I et historisk kost-regnskap er det anskaffelseskost som skal fordeles over tid i form av avskrivninger. Når oppskrivning er foretatt, har vi brutt kostprinsippet og begitt oss inn på verdisynet. Den logiske konsekvens burde derfor være at en også i framtiden tester balanseført verdi mot virkelig verdi og sløyfer avskrivning på oppskrivning dersom testen gir som svar at verdien holder.
I NOU 1995: 30 Ny regnskapslov (heretter kalt lovutredningen) gikk et mindretall inn for å beholde oppskrivningsadgangen. Mindretallets forslag til regnskapsføring kan oppsummeres slik (s. 224):
Verdiøkningen overføres til et oppskrivningsfond.
Av- og nedskrivninger på det oppskrevne beløp skal gjennomføres. Beløpene skal imidlertid ikke resultatføres, men i stedet belastes oppskrivningsfondet.
Salgsgevinst ved salg av oppskrevet eiendel skal beregnes på grunnlag av bokført verdi eksklusiv oppskrivningen. Den del av oppskrivningsfondet som gjelder den solgte eiendel, skal samtidig avvikles.
Et interessant poeng med dette forslaget er at føringen i resultatregnskapet både på oppskrivningstidspunktet og senere skal være som om oppskrivning ikke hadde funnet sted. En slik framgangsmåte avviker fra den nevnte norske anbefalingen, IAS 16 og den danske regnskapsloven. Avskrivningsgrunnlaget etter dansk lov og IAS 16 er oppskrevet verdi, og avskrivningen skal resultatføres. Når det gjelder realisasjon av den oppskrevne eiendelen, siteres følgende fra den danske kommentarutgaven:
«Realiseres det opskrevne aktiv til bogført verdi, har opskrivningen vist seg at være berettiget. Beløpet skal alltid frigøres fra bindingen ved realisasjon, men må ikke resultatføres...» (s. 376) «Oppløsning av opskrivningshenlæggelser sker ved overførsel til frie reserver. Det er ikke lengre tilladt at indtektsføre opskrivningen, heller ikke ved realisasjon.» (s. 377)
Etter den danske løsningen er det bare ved salg eller utrangering av driftsmidlet at oppskrivning knyttet til eiendelen skal overføres fra oppskrivningsfondet til opptjent egenkapital. Denne overføringen skal ikke skje over resultatregnskapet.
Begrunnelse for dansk modell
Den danske modellen er valgt som følge av IAS 16’s forbud mot recycling, dvs. forbud mot inntektsføring av den akkumulerte oppskrivning på realisasjonstidspunktet. Det hevdes i kommentarutgaven at den balanseorienterte definisjonen av inntekter utelukker at oppskrivningsfondet kan inntektsføres når eiendelen realiseres. Begrunnelsen er at selve realisasjonen ikke medfører en inntekt, dvs. en stigning i netto eiendeler. Det skjer kun en omklassifisering av eiendeler fra materielle anleggsmidler til likvider. En inntekt i form av et proveny som overstiger den balanseførte verdi, skal til gjengjeld alltid inntektsføres siden det her er tale om en stigning i netto eiendeler.
Ifølge IAS 16 skal det hver periode overføres et beløp fra oppskrivningsfondet til opptjent egenkapital som tilsvarer avskrivning på det oppskrevne beløp. På den måten blir meravskrivningen systematisk behandlet som realisert. Når eiendelen selges eller utrangeres, skal resten av oppskrivningsfondet knyttet til eiendelen overføres til opptjent egenkapital.
IAS 12 krever at det foretas avsetning til utsatt skatt ved oppskrivning. Tilsvarende bestemmelser finnes i den danske regnskapsloven som dessuten tillater at «hensatte forpligtelser kan måles til dagsværdi.» (§ 47, stk. 2). IAS 12 forbyr nåverdiberegning av utsatt skatt. Den norske anbefalingen om utsatt skatt knyttet til oppskrivning hadde følgende ordlyd:
«Det latente skatteansvaret som knytter seg til en oppskrivning skal enten registreres som langsiktig gjeld eller behandles i note til regnskapet. Det første alternativet er å foretrekke.»
Det framgår av anbefalingen at ved det foretrukne alternativet skal skattesatsen på balansetidspunktet legges til grunn, dvs. ingen neddiskontering. I anbefalingen heter det videre at «Den latente skatt må ajourføres i takt med avskrivningen av, eller salg/utrangering av det oppskrevne anleggsmiddel og på grunnlag av eventuelle endringer i den benyttede skattesats.»
Når det gjelder investeringseiendommer som balanseføres til virkelig verdi etter IAS 40, siteres følgende fra evalueringen:
«Behovet for selskapsrettslig nøytralisering er knyttet til egenkapitaleffekten som følge av verdiøkning på de enkelte regnskapspostene som vurderes til virkelig verdi. Dette innebærer at den inntektsførte gevinst (merverdi) fratrekkes utsatt skatt ved beregning av det beløp som skal avsettes til bundet fond. Dette vil utgjøre det minimumsbeløp som skal bindes. Det vil være adgang til å forenkle beregningen ved å unnlate å hensynta effekt av utsatt skatt, men det vil i så fall innebære høyere egenkapitalbinding enn det som er lovens minimumsbestemmelser». (s. 323)
For eller mot oppskrivning?
Ønske fra regnskapsbrukere om å kjenne de virkelige verdiene i selskapet er et argument for å gi opplysninger om ajourførte balanseverdier. I den danske årsregnskapsloven er oppskrivning ett av flere verdibaserte elementer. I loven finnes også regler om obligatorisk oppskrivning av finansielle eiendeler. Dessuten hevder enkelte at bruk av egenkapitalmetoden inneholder et element av oppskrivning. Etter den danske loven kan immaterielle eiendeler fortsatt ikke oppskrives. Når det gjelder slike eiendeler, er også oppskrivningsmuligheten etter IAS 38 svært begrenset.
I kommentarutgaven framholdes det at økt bruk av virkelige verdier i balansen med tiden vil medføre at regnskapsbrukerne venner seg til rapportering av urealisert verdistigning i årsrapporten. Regnskapsbrukerne vil derfor i mange situasjoner forvente at selskapet oppskriver eiendeler når virkelige verdier er høyere enn de balanseførte. Dette vil også innebære at regnskapsbrukerne tidligere advares mot verdifall. Unnlater selskapet oppskrivning, og dermed ikke nedskriver i tilfelle av begynnende verdifall, kan dette bety plikt til å supplere med opplysninger om slike verdireduksjoner.
Etter dansk lov og IAS 16 er oppskrivning av materielle anleggsmidler fortsatt frivillig selv om det hevdes at oppskrivning er nødvendig i et verdibasert regnskap. I den sammenheng kan det være et tankekors at US GAAP, som bygger på et balanseorientert rammeverk, ikke engang har oppskrivning som en valgmulighet. Det er derfor ikke riktig å sette likhetstegn mellom et balanseorientert og et verdibasert regnskap.
Når det gjelder målet om et verdibasert regnskap, påpekes det i kommentarutgaven at den danske lovens inkonsekvens illustreres ved at avskrivning på materielle anleggsmidler skal gjøres, uavhengig av om eiendelen er steget i verdi eller er uendret. Forarbeidene til den danske regnskapsloven inneholder klare utsagn om at verdibasert regnskap bedre viser et såkalt rettvisende bilde (true and fair view) enn historisk kost-regnskapet. Imidlertid framholdes det i kommentarutgaven at denne formodningen utvannes ved at oppskrivning kan unnlates. Videre hevdes det at den grunnleggende holdning bak oppskrivning bør være om man etter en samlet vurdering av den konkrete virksomheten finner at oppskrivning best gir et rettvisende bilde, herunder om det er rimelig å belaste kommende års drift med større avskrivninger. Hensyn til muligheten for fondsemisjon eller for å pynte på egenkapitalen skal ikke kunne begrunne oppskrivning. I kommentarutgaven understrekes viktigheten av konsekvens i oppskrivningene: «Tilfeldige og principløse opskrivninger forvrider posternes indbyrdes værdier og forringer derved årsrapportens opplysningsværdi.» (s. 368)
Til forskjell fra IAS 16 og dansk lov, tillater ikke dagen norske regnskapslov oppskrivning av anleggsmidler. Som nevnt tillot aksjeloven av 1976 og regnskapsloven av 1977 oppskrivning etter nærmere regler. I 1989 foreslo Regnskapsrådet å endre norsk lovgivning slik at adgangen til å skrive opp bortfalt. Regnskapsrådets grunner kan oppsummeres slik:
Oppskrivning er et fremmedelement i et historisk kost-regnskap
Oppskrivning bringer med seg et subjektivt element fordi foretaket selv innenfor visse grenser kan velge tidspunkt og beløp. Dette svekker sammenlignbarheten mellom ulike regnskaper
Norsk praksis varierer med hensyn til grunnlaget for oppskrivning, behandlingen av utsatt skatt og avskrivning på oppskrivning
Egenkapitalen i et historisk kost-regnskap består av innskutt og opptjent egenkapital, og det er ønskelig å skille mellom disse egenkapitalelementene (Revisors Håndbok 1998, s. 457)
I forbindelse med regnskapsanalyser anbefales det ofte at virkningen av eventuelle oppskrivninger elimineres. Dette kommer til uttrykk hos Elling m.fl.:
«Anvendelse av opskrivninger vil kunne medføre sammenlignelighedsproblemer ved virksomhedssammenligninger (tværsnitsanalyser) hvis virksomhederne ikke anvender samme metoder, ligesom der også vil kunne opstå problemer i forbindelse med tidsserieanalyser af den enkelte virksomhed, hvis opskrivninger foretages diskontinuert....
Regnskabets noteoplysninger giver kun sjældent mulighed for at konvertere et regnskab baseret på historisk kostpriser til et regnskab baseret på markedspriser eller lignende. Derimod vil en eliminering af de akkumulerede og årets opskrivninger være mulig. Dette forhold taler for at tilbageføre alle opskrivninger.» (s. 179)
I evalueringen uttaler lovutvalget følgende:
«Utvalget har vurdert om oppskrivningsforbudet bør videreføres. Det er utvalgets generelle utgangspunkt at norsk lov bør inneholde en mulighet for norske selskaper til å tilpasse alle valgadganger som IAS/IFRS tillater. Når det gjelder oppskrivninger, mener utvalget likevel at tiden ikke er inne til å fjerne forbudet som ble innført i 1998. Hovedgrunnen til dette er at oppskrivninger er valgfritt, og en oppskrivningsadgang vil derfor redusere sammenlignbarheten mellom norske selskaper. Det er også en risiko for at estimeringen av den verdi som skal oppskrives vil føre til redusert pålitelighet. På den annen side kan det argumenteres for at oppskrivninger vil øke informasjonsverdien av en balanse.» (s. 173)
I sitt standpunkt har evalueringsutvalget lagt avgjørende vekt på at det er usikkert om oppskrivningsadgangen etter IAS 16 vil beholdes i framtiden. Oppskrivninger er som kjent ikke tillatt etter US GAAP, og IASB og FASB har inngått avtale om å tilpasse regelsettene.
Avslutning
Etter de gamle norske oppskrivningsreglene var det i stor grad selskapet selv som bestemte når det skulle oppskrives, for hvilke eiendeler det skulle gjelde og med hvilket beløp. Selv om IAS 16 har noe mer presise føringer på oppskrivningsbeløp og eiendeler enn det som var tilfellet i Norge før oppskrivning ble forbudt, er den største innvendingen mot oppskrivning fortsatt relevant: Oppskrivning medfører en unødvendig vilkårlighet i et historisk kost-regnskap. Denne vilkårligheten slår bl.a. ut i lønnsomhetsmålingen. Et ønske om økt rapportering av virkelige balanseverdier kan imøtekommes i form av tilleggsopplysninger til regnskapet.
Henvisninger:
Drange, Arnold (2002): Nedskrivningskriteriet og lønnsomhetsmåling, Revisjon og Regnskap 5.2002
Drange, Arnold (2003): Nedskrivning til gjenvinnbart beløp, Revisjon og Regnskap 4.2003
Elling, Jens. O., Carsten Krogholt Hansen, Ole Sørensen (1998): Strategisk regnskabsanalyse, København
FRS 16: Tangible fixed assets
Hasselager, Olaf, Aksel Runge Johansen, Jens Otto Damgaard, Henrik Steffensen (2001): Kommentarer til årsregnskabsloven, København
IAS 12: Income taxes
IAS 16: Property, plant and equipment
IAS 38: Intangible assets
IAS 40: Investment property
NOU 1995: 30: Ny regnskapslov
NOU 2003: 23: Evaluering av regnskapsloven
Revisors Håndbok (1998), Oslo
Utlysning av midler til skattevitenskapelig forskning
Nordisk skattevitenskapelig forskningsråd
utlyser herved ledige midler for skattevitenskapelig forskning for utdeling primo november 2004. Nordisk skattevitenskapelig forskningsråd er opprettet ved en konvensjon mellom de nordiske landene og har som hovedoppgave å fremme nordisk samarbeid innen skatteforskningen. Forskningsrådet støtter primært prosjekter som kan gi ny innsikt om ulike skatter og deres effekter. Det legges særskilt vekt på spørsmål av fellesnordisk interesse. Rådet søker å fremme sitt formål blant annet gjennom utdeling av midler til eksterne forskningsprosjekter og gjennom prosjekter i egen regi. De eksterne forskningsprosjekter kan angå skatterettslige spørsmål eller skatterelaterte økonomiske spørsmål (eventuelt begge deler). Midler kan bevilges for alle typer prosjekter innen de nevnte forskningsområder, uten at det er noen forutsetning at temaet er av fellesnordisk interesse.
De disponible midler kan utdeles i form av dekning av kostnader eller i form av stipender, herunder dekning av lønnsbortfall ved hel eller delvis permisjon i en kortere periode. Forskningsrådets ressurser tillater imidlertid normalt ikke full- eller hovedfinansiering av mer omfattende prosjekter (flerårige prosjekter eller prosjekter med flere forskere), men forskningsrådet kan eventuelt i samarbeid med andre fond delfinansiere prosjekter. Stipendmottaker disponerer fritt over forskningsproduktet, og forskningsrådet forbeholder seg ikke rett til å publisere resultatet av prosjekter det finansierer.
Søknad innleveres på særskilt blankett hvor opplysninger om forskningsarbeidet, forventede kostnader og tidsplan mv. må oppgis. Søknadsblankett fås ved henvendelse til forskningsrådets generalsekretær Astrid Erlingsen, Finansdepartementet, Skattelovavdelingen, Postboks 8008 Dep., 0030 Oslo, NORGE (Tlf + 47 22 24 42 58, fax + 47 22 24 95 11 eller e-post: Astrid.Erlingsen@Finans.dep.No). Søknadsblanketten kan også lastes ned fra forskningsrådets hjemmeside: http: //www.nordskatt.org. Søknaden leveres fortrinnsvis elektronisk.
Søknader må være sekretariatet i hende senest 4. oktober 2004.
Ytterligere opplysninger kan fås ved henvendelse til forskningsrådets generalsekretær samt i
Danmark av professor Aage Michelsen, professor Jan Pedersen og afdelingschef Jens Drejer;
Finland av professor Kari S. Tikka, professor Eva Liljeblom og finansrådet Gustav Teir;
Norge av ekspedisjonssjef Thorbjørn Gjølstad, professor Vidar Christiansen og professor Frederik Zimmer;
Sverige av professor Peter Melz, departementsrådet Johan Svanberg og professor Jan Södersten;
Island av afdelingschef Ragnheidur Snorradottir, professor Stefán Már Stefansson og professor Gudmundur Magnússon.
Oslo, 18. mai 2004
NORDISK SKATTEVITENSKAPELIG FORSKNINGSRÅD
Astrid Erlingsen
generalsekretær
