Kan vi stole på lovforarbeidene?
Jeg leser advokat Finn Eides artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 6, 2003 om «Storhaugen Invest-dommen» med stor interesse. Spesielt gjelder dette artikkelforfatterens frustrasjon over «at Høyesterett ikke har gått grundigere inn i teori og praksis rundt uttak fra aksjeselskap, men kun henvist til enkelte av forarbeidene (bl.a. Finansdepartementets redegjørelse for gjeldende rett), som etter mitt syn er både mangelfulle og til dels uriktige/upresise».
Jeg deler denne frustrasjonen og må innrømme at jeg ofte stiller meg selv spørsmålet om vi ukritisk kan stole på forarbeidenes gjengivelse av gjeldende rett. Særlig gjelder dette departementets beskrivelse av gjeldende rett i forbindelse med skattereformen. Den unøyaktige beskrivelsen av gjeldende rett i forarbeidene til skattereformen har muligens sin årsak i tidspress m.m., men blir ikke mindre alvorlig av den grunn, i og med at man risikerer at beskrivelsen blir lagt til grunn som en gitt sannhet både av lovgiver og rettsapparat.
Jeg vil nedenfor konsentrere meg om feil knyttet til departementets beskrivelse av gjeldende rett vedrørende innvinning i Ot.prp. nr. 35 (1990-91) (Skattereformen 1992) m.v., og finner det naturlig at «Storhaugen Invest-dommen»* se Utv 2003 s 819, får en sentral plass i den forbindelse. Jeg vil imidlertid også komme med en del andre kommentarer til dommen som strengt tatt ikke er knyttet til beskrivelsen av gjeldende rett.
Uttak til «egen bruk eller gaveoverføring»
Storhaugen Invest AS ble uttaksbeskattet for aksjonærs bruk av selskapets boligeiendom med hjemmel i uttaksbestemmelsen i sktl. § 5-2, og da som «uttak til egen bruk.»
I den forbindelse viser Høyesterett til Ot.prp. nr. 35 (1990-91) s. 263 hvor skattemyndighetene uttaler at «egen bruk (omfatter) at aksjeselskaper overfører naturalverdier til aksjonæren som utbytte». Videre vises det til at det samme syn er lagt til grunn i flere utgaver av Lignings-ABC.
Jeg vil hevde at forarbeidenes beskrivelse av gjeldende rett i forbindelse med Skattereformen 1992 er diskutabelt. Det er antagelig korrekt at en vederlagsfri overføring fra aksjeselskap til aksjonær rent språklig sett ikke kan defineres som gave. Spørsmålet er likevel om overføringen kan klassifiseres som gave i relasjon til uttaksregelen. I forarbeidene til den opprinnelige uttaksregelen, Ot.prp. nr. 54 (1975-76), ser det ut som om transaksjonen blir definert som gave i bestemmelsens forstand, se også Riksskattestyrets rundskriv nr. 555/avd. I (datert 1. oktober 1976), gjengitt i Utv. 1976 s. 603. Aarbakke synes også å forfekte et slikt standpunkt i Zimmer (red.): Aksjeselskapsbeskatning (Oslo 1988) s. 157, hvor han bl.a. uttaler: Vederlagsfri overføring den andre veien - fra aksjeselskap til aksjonær eller andre - er uttrykkelig nevnt som eksempel på gaveoverføring i bestemmelsens forstand.»
Når Høyesterett legger til grunn Ot.prp. nr. 35 i sin beskrivelse av gjeldende rett som en gitt sannhet, vil dette kunne bære galt av sted, noe vi skal se flere eksempler på. Beskrivelsen innebærer en identifikasjon mellom selskap og aksjonær som går svært langt. Et interessant moment i den forbindelse er at beskatningsretten etter «egen bruk»-alternativet, som nå Høyesterett legger opp til, i motsetning til gavealternativet, kan være betinget av hva mottageren bruker objektet til. «Egen bruk» innebærer i utgangspunktet privat bruk. Benytter mottageren fordelen i en inntektsskapende aktivitet vil det i så fall ikke være hjemmel for beskatning etter uttaksregelen så lenge mottager er aksjonær.
