Norske skatteregler må tilpasses
Praktiseringen av norske skatteregler må skje innenfor rammene av EØS-avtalens forbud mot forskjellsbehandling som følge av nasjonal tilhørighet. Tilsvarende må nye skatteregler være i overensstemmelse med EØS-avtalen.
Gjennom EØS-avtalen har Norge rettslig forpliktet seg til å følge de fire friheter for vårt økonomiske samkvem med alle landene i EU/EØS. For tiden omfatter EU 15 land, men blir utvidet med ti nye land fra mai 2004, og kanskje ytterligere to land fra 2007.* 13 land har bedt om medlemslandsforhandlinger. De aksepterte 10 nye landene er Kypros, Tsjekkia, Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovakia og Slovenia. Bulgaria og Romania er aktuelle fra 2007, mens forhandlinger med Tyrkia foreløpig ikke har startet. Fra EFTAs side deltar tre land. Når den utvidede EØS-avtalen som omfatter de nye EU-landene blir ratifisert, vil EØS-avtalen omfatte 28 land fra mai 2004.
I tillegg til prinsippene om fri bevegelse av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft gjelder etableringsfriheten og det generelle forbudet mot forskjellsbehandling grunnet på nasjonal tilhørighet. Gjennom EØS-loven er disse prinsippene gjort til norsk lov. Det innebærer blant annet at ligningsmyndighetene plikter å anvende norsk skattelovgivning i samsvar med nevnte friheter.* EØS-avtalen omfatter som utgangspunkt ikke bedriftsbeskatning. For eksempel omfattes ikke de to EU-direktivene om mor-/datterselskapsbeskatning og om fusjoner/fisjoner over landegrensene av EØS-avtalen/loven. Den praktiske betydningen av dette er likevel mindre klart da de reglene som direktivene baserer seg på er omfattet. I tilfelle motstrid mellom norsk (skatte)lovgivning og bestemmelsene i EØS-avtalen, skal EØS-avtalen gå foran, jf. EØS-loven § 2.
Betydning for nasjonal skattelovgivning
På bakgrunn av rettspraksis ved EU-domstolen som skjøt fart mot slutten av 90-tallet, er det klart at disse hovedbestemmelsene har direkte betydning som rammeverk også for nasjonal skattelovgivning. Norge bestred opprinnelig at slike rammer kunne gjelde under EØS-avtalen. Dette synspunktet led nederlag i saken om differensiert arbeidsgiveravgift. EFTA-domstolen uttalte i sin dom i mai 1999 om adgangen for Norge til å opprettholde differensiert arbeidsgiveravgift at «the fiscal nature of the measure does not shield it from the application of Art. 92 EC» (forbudet mot statsstøtte). Finansdepartementet synes nå helt å ha forlatt det syn at skattelovgivningen ikke behøver å tilpasses disse rammene.* Et klart uttrykk for dette finner en i Ot.prp. 1 (2003-2004), skatteopplegget 2004, som inneholder forslag til flere lovendringer under henvisning til EØS-avtalen og/eller påtrykk fra ESA, som f.eks. skattemessig likestilling av innenlandske og utenlandske livsforsikringer. I tingrettsdommen gjengitt nedenfor anfører statens prosessfullmektig at «EØS-avtalen kan likevel tenkes å ha en begrenset og indirekte virkning på skatte- og avgiftsretten». Tingretten fant det ikke tvilsomt at forholdet var omfattet av EØS-avtalen.
