Formålet med rentebegrensningsreglene

Rentebegrensningsreglene er ment å hindre overskuddsflytting mellom land. Tanken er at multinasjonale konsern kan redusere effektiv skatt på globalt nivå ved å belåne selskaper i land med en relativt høy skattesats (som for eksempel Norge), og motsvarende ha renteinntektene i land med lavere skattenivå. En rekke land har av denne grunn innført regler som begrenser fradragsretten for renter i tråd med anbefalinger fra OECD gjennom BEPS-arbeidet.[1]

Definisjon av renter

Innledningsvis vil vi gjennomgå selve definisjonen av renter. Renter iht. reglene om rentebegrensning omfatter alle rentekostnader og renteinntekter som ligger innenfor det alminnelige, skatterettslige rentebegrepet:

• Gevinst og tap på sammensatte obligasjoner regnes som renteinntekt eller rentekostnad.

• Gevinst og tap på fordring som er utstedt til høyere eller lavere kurs enn innløsningskursen.

• Gevinst og tap på en slik fordring regnes likevel ikke som renteinntekt eller rentekostnad for innehaver som har ervervet fordringen i annenhåndsmarkedet.

Med interne renter menes rentekostnader betalt til nærstående person, selskap eller innretning.

Hva anses ikke som renter i relasjon til rentebegrensningsreglene?

• Valutatap og valutagevinster på fordringer og gjeld, rente- og valutaderivater

• Gevinst og tap på sikringsinstrumenter

• Renteelement ved finansiell leasing: Dersom rentedelen ikke fremgår av avtalen, er det skattemessig ikke anledning til å skille ut et stipulert renteelement av kostprisen.

• Gevinst og tap på en fordring som er utstedt til høyere eller lavere kurs enn innløsningskursen for innehaver som har ervervet fordringen i annenhåndsmarkedet.

Ved tilbakekjøp av obligasjonslån vil det kunne oppstå spørsmål knyttet til hvorvidt over- eller underkurs er oppstått ved utstedelse av obligasjonslånet, eller i annenhåndsmarkedet. En slik avklaring vil være avgjørende i forhold til hvorvidt over- eller underkursen vil være å anse som renter eller ikke.

Finansdepartementet har uttalt at de vil følge utviklingen og se om det er behov for endringer i rentebegrensningsreglene, slik at kostnader som i økonomisk forstand har karakteristika av å være renter, men som etter dagens regler ikke er definert som skattemessige renter, for rentebegrensningsformål allikevel inkluderes i rentedefinisjonen.

Spesielt vil Finansdepartementet løpende vurdere om rentekostnader for leieforpliktelsen bør defineres som renter. Det er verdt å merke seg at leietakere som benytter IFRS fra 2019, som hovedregel skal balanseføre alle leiekontrakter og skille ut et regnskapsmessig renteelement i resultatregnskapet. Her aner vi at Finansdepartementet kan se behov for endrede regler på sikt. 

Finansdepartementet sendte i 2023 ut et høringsforslag om å justere rentebegrepet til også å omfatte et renteelement i finansielle leieavtaler. Mange høringssvar var kritiske, og pekte spesielt på at forslaget ytterligere ville komplisere et allerede komplisert regelverk, og at den foreslåtte løsningen for hvordan et renteelement skal fastsettes, har flere svakheter. Finansdepartementet vil derfor arbeide videre med et forslag om beregning av renteelement ved leieforhold, og fremmet ikke et slikt forslag verken for 2024 eller 2025.

Kort oversikt over gjeldende regelverk

Vi har i dag to separate regler for rentebegrensning; 

1. Regler om begrensning av rentefradrag for renter på lån til både uavhengige parter (eksterne renter) og renter på lån til andre konsernselskaper (interne renter) for selskap som er i konsern (rentebegrensning i konsern).

2. Regler om begrensning av rentefradrag i interessefellesskap for lån til nærstående utenfor konsern (rentebegrensning til nærstående utenfor konsern).

Det er verdt å merke seg at et selskap kan bli omfattet av begge reglene i visse tilfeller.

Konsernbegrepet

Definisjonen av «selskap (mv.) i konsern» er helt avgjørende for reglene om rentebegrensning i konsern. Med selskap mv. i konsern (heretter «konsernselskap») menes i denne sammenheng selskap mv. som regnskapsåret før inntektsåret er konsolidert linje for linje i utgående balanse i et konsernregnskap som er utarbeidet etter regnskapsspråk nevnt i åttende ledd b. nr. 2, eller som regnskapsåret før inntektsåret kunne ha vært konsolidert linje for linje i utgående balanse i et konsernregnskap dersom International Financial Reporting Standards (IFRS) hadde vært anvendt. Med selskap mv. i konsern menes i denne sammenheng også selskap som er stiftet i inntektsåret når vilkårene nevnt i første punktum er oppfylt på stiftelsestidspunktet (skatteloven § 6-41(5)).

Med den norske delen av konsernet menes selskap mv. som er konsolidert linje for linje i konsernregnskapet som benyttes som grunnlag for beregning av konsernets egenkapitalandel, for så vidt de på noe tidspunkt i løpet av inntektsåret er skattepliktige til Norge (Skatteloven § 6.41(8)2).

Konsernregnskapet som benyttes som grunnlag for beregning av konsernets egenkapitalandel (heretter “det globale konsernet”), er konsernregnskapet avlagt 31.12. året før inntektsåret. Følgende vilkår må være oppfylt:

1. Selskapet mv. som påberoper seg unntaksregelen, er konsolidert linje for linje.

2. Konsernregnskapet er utarbeidet etter NGAAP, IFRS, IFRS for SME, GAAP i et EØS-land, UK GAAP, US GAAP eller japansk GAAP.

3. Konsernregnskapet er utarbeidet av det øverste selskapet i konsernet, eller av et direkte underliggende selskap når det følger av regler nevnt i nr. 2 at det øverste selskapet ikke skal utarbeide konsernregnskap, eller at selskapet mv. som benytter unntaksregelen, ikke skal konsolideres (skatteloven § 6-41 (8).3.b).

Det er verdt å merke seg at det er situasjonen per utgangen av året før inntektsåret som er avgjørende i forhold til egenkapitalunntaket. Det betyr for eksempel at for et selskap som kjøpes opp av et konsern i inntektsåret, så er det for det oppkjøpte selskapet situasjonen hos gamle eiere som er avgjørende for rentefradrag, og ikke situasjonen i det nye konsernet.

Ett av de mest debatterte temaene i forbindelse med innføring av de nye rentebegrensningsreglene er hva det vil si å være et konsernselskap. Da reglene ble vedtatt i 2018 (med virkning for 2019), var alle selskaper som faktisk var konsolidert linje-for-linje i et konsernregnskap på et godkjent regnskapsspråk, definert som et konsernselskap. I tillegg var alle selskaper som ville vært konsolidert hvis det øverste konsernselskapet hadde utarbeidet konsernregnskap etter IFRS, definert som konsernselskap. Dette er senere blitt strammet inn og endret til kunne vært konsolidert. Denne regelendringen fører til at flere selskaper omfattes av begrensninger om fradrag for eksterne rentekostnader, og flere uklarheter er ryddet av veien.

Det er imidlertid flere gjenstående diskusjonstemaer når det gjelder konsernselskapsdefinisjonen som myndighetene holder et våkent øye med, og hvor det er risiko for fremtidige regelendringer.

IFRS forbyr investeringsforetak/-selskaper å konsolidere sine investeringer (IFRS 10.31). IFRS har detaljerte regler og veiledning om hvilke selskaper som skal anses som investeringsforetak. Under oppdateringen av konsolideringsreglene erfarte IASB gjennom en feltstudie med regnskapsbrukerne at fyldig virkelig verdi-informasjon om investeringene, og ikke konsoliderte regnskaper, representerte den nyttigste informasjonen for brukerne. 

Derfor pålegger IASB investeringsforetak å måle og rapportere investeringene til virkelig verdi, og samtidig forbyr de investeringsforetakene, med et begrenset unntak, å avlegge konsernregnskap. Selv om det er argumentert for at mange investeringsforetak har relativt uavhengige investeringer, og at det forventes å være mindre risiko for overskuddsflytting mellom et investeringsforetaks investeringer enn i andre konsern, så representerer allikevel denne regelen en stor mulighet for investeringsforetak til å foreta skattegunstige tilpasninger uten å bli hindret av begrensninger om fradrag for eksterne renter. 

Medaljens bakside for investeringsforetakene er imidlertid at alle renter mellom nærstående rammes av rentebegrensning til nærstående utenfor konsern, hvor terskelen er MNOK 5 og ikke MNOK 25, som det ville vært i et konsernforhold.

Etter god regnskapsskikk i Norge (GRS/NGAAP) har investeringsforetak et frivillig unntak for å konsolidere sine investeringer. Det finnes ingen veiledning i lov, forarbeider eller regnskapsstandarder som definerer hva som skal anses som investeringsforetak etter GRS.

Dette viser at det kan være krevende å utarbeide skatteregler basert på regnskapsregler. Regnskapsregler har som oftest helt andre formål enn det skattereglene har. Mens regnskapsreglene setter søkelys på regnskapsbrukernes informasjonsbehov og en presentasjon som reflekterer de økonomiske realiteter, så vil skattereglene søke å lage konsise og lett administrative regler for å oppnå en bestemt beskatning. Utforming av prinsippbaserte regnskapsregler innebærer utstrakt bruk av skjønn, mens skattereglene vil, så langt det lar seg gjøre, unngå bruk av skjønn.

Årsaken til at IASB forbyr investeringsforetak å utarbeide konsernregnskap, er ikke at investeringsforetaket ikke representerer et konsern i de tilfeller der morselskapet kontrollerer sine investeringer. Årsaken er å finne i en kostnyttevurdering, der virkelig verdi-informasjon fremstår nyttigere, og der det ville vært for byrdefullt å kreve utarbeidelse av konsernregnskap i tillegg.

Departementets begrunnelse for ikke å definere verken morselskapet eller de enkeltstående investeringer som konsernselskaper, er at det ville «kunne innebære betydelige byrder for selskap».[4] Denne begrunnelsen virker litt tynn, da det finnes flere andre typetilfeller der et konsernselskap må utarbeide et (nytt) konsernregnskap for å kunne benytte seg av den egenkapitalbaserte unntaksregelen.