Særavgiftenes finurlige verden
Fra stempelavgift på dokumenter og spillkort, luksusskatt og alkoholavgifter til avgift på kosmetiske toalettmidler, el-avgift og avgift på sukker. Helt siden særavgiftens innføring på 1800-tallet og frem til i dag, har særavgifter fungert som et finansielt verktøy for Regjeringen til å påvirke konsumet og produksjonen av visse varer og tjenester.
Særavgifter er en fellesbetegnelse på avgifter som betales enten ved innførsel, produksjon eller innenlandsk omsetning av enkelte varer og tjenester, for eksempel alkohol, tobakk og sukker. Særavgiftene sorteres og inndeles på ulike måter. Vi har det vi kaller vareavgifter, der avgiftsplikten oppstår ved innførsel og produksjon av varer. Dette gjelder f.eks. særavgiftene på alkohol, tobakk, drivstoff til kjøretøy, mv. Vi har kategori to som er utskrivingsavgifter. Dette er blant annet vektårsavgiften på motorvogner og trafikkforsikringsavgift (tidligere årsavgift). Tredje kategori er det vi kaller registreringsavgifter, som er engangsavgiften, omregistreringsavgiften og dokumentavgiften. Her utløses avgiftene av selve registreringen. Den siste kategorien er utslippsavgifter, f.eks. sluttbehandling av avfall, CO2- og NOX-avgiften.
Størstedelen av statens inntekter fra særavgiftene kommer fra den første kategorien, mens det er kanskje den siste kategorien som får mest spalteplass.
Lang historie med særavgifter
Særavgifter i Norge kan vi faktisk spore helt tilbake til 1676 og «forordning angående det stemplede papir»– senere kalt stempelavgiften, som ble lovfestet i 1839 og som er Norges eldste særavgift. Særavgiftene, sammen med merverdiavgift og tollavgift, utgjør det vi kaller de indirekte skattene i Norge.
Særavgifter kan være rent fiskalt begrunnet, dvs. at de kun har til hensikt å skaffe staten inntekter, men de benyttes også som nevnt over, som virkemiddel for å oppnå politiske mål, f.eks. knyttet til å begrense bruken av helse- og miljøskadelige produkter.
Særavgifter har gjennom tidene vært en god inntektskilde for staten. Helt fra de åtte millionene i inntekt (nominell verdi) i 1900 til de 89,3 milliardene i 2010. De som har dratt inn mest er bilavgifter, alkohol og tobakk.
Bilavgiftene har faktisk sunket i de siste årene. I 2007 ga de bilrelaterte avgiftene inntekter på om lag 80 mrd. kroner, men bortsett fra en svak økning i 2010, har inntektene falt gradvis siden 2007 og anslås til om lag 40 mrd. kroner for 2022. Det tilsvarer en gjennomsnittlig årlig nedgang på i underkant av tre mrd. kroner (hvis vi regner alt i 2022-kroner).
Mange av de rent fiskale «luksus-særavgiftene som ble innført fra tidlig på 1900-tallet, har med årene blitt avviklet eller utformet anderledes. Luksusskatten var i 1917 opphavet til årsavgiften på motorvogner, mens årsavgiften på lystfartøy og avgift på inngangspenger til visse forestillinger og dans, som også ble ansett som «luksus», er etter hvert blitt avviklet.
I forbindelse med innføring av luksusskatten argumenterte myndighetene med følgende:
«Naar departmentet har optat spørsmaalet om en luksusskat til behandling, er dette skjedd dels for at skaffe statskassen yderligere indtægter og dels med tanke på ved en luksusskat om mulig i nogen grad at motarbeide den tendens til overdaadighet, som har gjort sig merkbar inden visse kredse av folk i de sidste aar. Det lar sig ikke benægte, at de betydelige indtægter, som under den nuværende høikonjunktur er tilflydt en del av landets befolkning, har skapt en trang til flothet og luksuriøst forbruk, som stemmer daarlig med de nuværende tiders alvor og staar i altfor sterk motsætning til det jevne folks livsvilkaar under den herskende dyrtid.»
