Fradrag for tap på fordring

Den skattepliktige, et aksjeselskap A, var en del av en eierstruktur med både morselskap og datterselskaper og hadde fordringer mot datterselskapene D og F.

A hadde gjort investeringer i utlandet, og driften var organisert gjennom nevnte datterselskaper. Investeringene var i det vesentlige finansiert gjennom lån. Myndighetene i D og Fs hjemland utøvde i 2009 betydelig politisk press for at A skulle trekke seg ut fra landet. A inngikk da en salgsavtale for investeringene sine med F. Avtalen omfattet salg av hele engasjementet i D og F.

I forbindelse med salget ble det avtalt at A skulle få gjort opp deler av fordringene mot datterselskapene, og at A skulle ettergi det resterende beløpet. Gjeldsettergivelsen medførte at A fikk et tilsvarende tap på fordringer.

Saken reiste særlig spørsmål om tapet var «lidt i virksomhet», og om det forelå særlig og nær tilknytning mellom fordringen og virksomheten. Etter en bred vurdering av aktivitetene i selskapene, herunder hvilket selskap aktivitetene skulle tilordnes, mente sekretariatet at aktiviteten var tilstrekkelig omfattende til at tapet kunne anses å være lidt i virksomhet. Aktiviteten inkluderte aksjeinvestering i datterselskap, utlån til datterselskap, innkjøp og salg av varer til datterselskap og annet utført arbeid. Sekretariatet mente også at det var en klar sammenheng mellom aktivitetene og fordringene, og viste til hva som var As vedtektsfestede og faktiske aktivitet.

Sekretariatet innstilte på medhold i saken, og Skatteklagenemnda var enig. Saken er publisert med referansen SKNS1-2022-53.