Profesjonsansvar for advokater
En nylig avsagt dom i Høyesterett (HR-2022-2010-A) synliggjør noen av grensene for en profesjonsutøvers ansvar. Dommen fremhever at en advokat i mange tilfeller kan legge til grunn opplysninger om faktum som klienten gir, uten å foreta nærmere undersøkelser av om disse er korrekte. Dette gjelder særlig når klienten selv er profesjonell.
En lang rekke med dommer, både fra Høyesterett og underliggende rettsinstanser, understreker at det såkalte profesjonsansvaret er strengt. Dette innebærer at både advokater, revisorer og andre profesjonsgrupper blir bedømt etter en streng erstatningsrettslig standard. Profesjonsutøveren skal følgelig ikke nødvendigvis gjøre store feil før domstolene legger til grunn at han eller hun er erstatningsansvarlig. Denne strenge standarden legges til grunn også i denne siste dommen, men synliggjør også tydelig noen av grensene for profesjonsutøverens ansvar.
Sakens bakgrunn
Bakgrunnen for saken i Høyesterett var at et advokatfirma ble engasjert for å gi et skattemessig råd. Klienten ønsket en vurdering av om den skatterettslige fritaksmodellen kom til anvendelse for utdelinger fra et fond som følge av gevinster ved aksjesalg. Ved denne vurderingen var det av betydning for skatteplikten om fondet eide aksjene direkte, eller indirekte. Advokaten ba derfor om opplysninger fra klienten om eierskapet. Forretningsføreren svarte at så langt hun visste var eierskapet direkte.
Advokaten utformet deretter sitt rådgivningsnotat basert på at eierskapet var direkte, og vurderte det slik at fritaksmodellen kom til anvendelse. I notatet tok advokaten forbehold om at opplysningene om at eierskapet var direkte, slik klienten hadde opplyst, var korrekt. Advokaten skrev videre i notatet at dersom faktum ikke var slik som beskrevet i notatet, måtte klienten gi beskjed. Advokaten mottok ingen korrigerende tilbakemelding på notatet fra klienten.
Klienten baserte seg deretter på advokatens notat ved innlevering av skattemelding. Det ble senere gjennomført et bokettersyn hos klienten hvor det ble avdekket at eierskapet var indirekte, hvilket innebar at fritaksmodellen ikke kom til anvendelse. Skattemyndighetene ila klienten tilleggsskatt som følge av at det var gitt uriktige opplysninger i skattemeldingen. Klienten fremmet deretter erstatningskrav mot advokatfirmaet for tilleggsskatten, og gjorde gjeldende at advokaten skulle ha kontrollert opplysningen om at eierskapet var direkte.
