En enorm handlefrihet

Først og fremst gir de store overskuddene i vår offentlige sektor oss en enorm handlefrihet til å gjøre hva vi vil med skatter og avgifter. Det er altså ingen statsfinansielle grunner til å øke skatter. Det er bare slik at vi har mangel på arbeidskraft i mange bransjer. Gir du ut skatteletter nå, er det fare for at økonomien koker over. Sagt på en annen måte så nytter det ikke å utlyse flere ledige stillinger der det i utgangspunktet er for mange fra før av.

Noe av det samme kan en si om renta vår. I teorien kan vi sette den som vi vil. Hensynet til kronekursen skal visstnok redusere denne handlefriheten, men krona har i senere år seilt sin egen sjø helt uavhengig av hva rentene er. Også her er det hensynet til arbeidsmarkedet, ikke valutakursen, som begrenser muligheten for store rentekutt i tiden fremover.

Litt oppsummert kan en si at det er mangelen på arbeidskraft som er vår største utfordring i år. En mangel som har blitt verre som følge av at vi ønsker å redusere arbeidsinnvandringen, samt gjøre det vanskeligere å bruke deltid. Arbeidsmarkedspolitikken bidrar således til å gjøre det vanskeligere å stimulere økonomien ved hjelp av økt bruk av oljepenger og/eller rentekutt.

Et sviende dyrt lønnsoppgjør nå til våren blir bare et vitnesbyrd for det stramme arbeidsmarkedet. Derfor må dessverre den økonomiske politikken holdes stram, eller ansvarlig, som det så fint heter.

Men feberen later til å gi seg. Markedene priser inn at rentetoppen er nær. I skrivende stund ligger det an til en foliorente på 2,25 prosent mot slutten av neste år.

Men i år kan altså alt skje. boligpriser kan falle, børser kan krakke og renta kan gå opp. Slikt skjer. Nylig gikk et par amerikanske banker overende. Credit Suisse, denne sveitsiske giganten, er nå historie.