Generell avgiftsplikt på fjernleverbare tjenester
I forslaget til statsbudsjettet for 2023 la regjeringen frem forslag om å innføre en generell avgiftsplikt på fjernleverbare tjenester som leveres fra utlandet til mottaker i Norge. Forslaget om å innføre generell avgiftsplikt på fjernleverbare tjenester innebærer at avgiftsplikten utvides til også å omfatte B2C («business to consumer»), slik at også fjernleverbare tjenester som leveres fra utlandet til norske forbrukere blir underlagt merverdiavgift.
I dag er fjernleverbare tjenester underlagt merverdiavgift gjennom ordningen med omvendt avgiftsplikt, men denne avgiftsplikten gjelder kun ved levering B2B («business to business») og det er da den norske næringsdrivende som er mottaker av tjenesten som skal beregne og rapportere merverdiavgift på tjenesten.
Destinasjonsprinsippet
Forslaget er blant annet begrunnet i ønsket om å utnytte norsk beskatningsjurisdiksjon innenfor det såkalte «destinasjonsprinsippet» som det er enighet om i OECD at skal legges til grunn for beskatning av omsetning av varer og tjenester på tvers av landegrensene.
«Destinasjonsprinsippet» innebærer at varer og tjenester skal avgiftsbelegges i det landet hvor de forbrukes. Spørsmålet prinsippet etterlater er hvor forbruksstedet skal anses å være. Dette spørsmålet kan det i flere tilfeller være vanskelig å besvare og det kan være ulike meninger om hva svaret er. Dette innebærer en fare for at ulike land gir begrepet forskjellig innhold, som igjen innebærer risiko for at den samme omsetningen avgiftsbelegges i to eller flere land. Når regjeringen nå ønsker å utvide sitt beskatningsområde til utenlandske selskaper som selger fjernleverbare tjenester B2C, har regjeringen lagt til grunn at destinasjonsprinsippet skal forstås som angitt i OECDs VAT Guidelines, punkt 3.6:
«…the jurisdiction in which the customer has its usual residence has the taxing rights over business-to-consumer supplies of services and intangibles other than those covered by Guideline 3.5. »
Skatteleggingen av tjenester og immaterielle rettigheter levert B2C skal altså skje i det landet der kunden «has its usual residence», såfremt reglene om stedbundne tjenester i «Guideline 3.5» ikke kommer til anvendelse. OECDs retningslinjer gir veiledning til forståelsen av «usual residence» ved at det avgrenses mot personer som har midlertidige opphold i landet (typisk turister og reisende). Skattejurisdiksjon etter OECDs destinasjonsprinsipp er altså i hovedsak det landet der forbrukeren bor.
.gif)