NOU 2015:10

Lovutvalget som ble nedsatt i 2014 skulle blant annet utrede hvorvidt det skulle kreves eller åpnes for en mer direkte tilpasning til internasjonale regnkapsstandarder (IFRS), i tillegg til å vurdere nødvendige endringer i regnskapslovgivningen for å tilpasse denne til EUs konsoliderte regnskapsdirektiv (tatt inn i EØS-avtalen i 2015). I NOU 2015:10 Lov om regnskapsplikt foreslo utvalget at standardsetter skulle fastsette regnskapsregler utover det som følger av EUs regnskapsdirektiv. Forslaget innbar blant annet at de grunnleggende prinsippene ikke skulle videreføres og at øvrige foretak (foretak som ikke er store eller små) skulle kunne velge mellom å anvende en norsk regnskapsstandard basert på IFRS SME eller full IFRS.

Lovutvalget foreslo videre å erstatte god regnskapsskikk (GRS) som hjemmel for standardsetting med rettslig bindende regnskapsstandarder, fastsatt av Norsk RegnskapsStiftelse (NRS) underlagt statlig innflytelse gjennom oppnevning av styremedlemmer og statlig finansiering.

Prop. 66 LS (2020-2021)

Finansdepartementet uttalte i Prop. 66 LS (2020-2021) at det ikke fant grunn til å foreslå større endringer i regnskapsloven, herunder en omlegging fra gjeldende god regnskapsskikk til en IFRS-basert modell, og departementets forslag begrenset seg derfor i stor grad til endringer som var nødvendige for å sikre at regnskapsloven oppfyller direktivforpliktelsene. I spørsmålet om standardsetting fremkom det i proposisjonen at departementet «vil vurdere hvordan arbeidet med standardsetting kan organiseres og videreutvikles» (pkt. 3.2.1, s 20). Proposisjonen ble vedtatt i Stortinget og sanksjonert i 2021, med virkningstidspunkt 1. juli samme år.

Standardsetting i vakuum

I skrivende stund, godt over to år etter at Finansdepartementet uttalte at organisering av standardsetting skulle bli gjenstand for «vurdering», er det fortsatt usikkert om NRS skal fastsette regnskapsstandarder også i fremtiden, og i så fall om NRS skal fortsette som et privat organ eller et organ med statlig innflytelse. Denne «vakuumtilværelsen» for norsk standardsetting er av åpenbare årsaker uheldig ved at den iboende dynamikken i regnskapspraksis og finansiell rapportering kun i begrenset grad ivaretas.

Det altoverskyggende spørsmålet etter departementets beslutning om ikke å følge opp lovutvalgets forslag om å innføre en IFRS-basert modell, nemlig hva innholdet i god regnskapsskikk skal være, forblir ubesvart inntil organiseringen av standardsettingen er avklart. Noe utålmodig redegjør jeg i fortsettelsen for noen betraktninger som bør gjøres når det spørsmålet skal tas stilling til.