Kort om tollverdimetodene

Ved fastsettelse av verdibasert toll og merverdiavgift skal tollovens regler om tollverdi anvendes. Reglene er basert på den internasjonale tollverdiavtalen som skal gjennomføres i alle medlemsland i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Tollverdireglene gir anvisning på seks ulike metoder for å fastsette tollverdien:

1. Transaksjonsmetoden

2. Transaksjonsverdien av identiske varer

3. Transaksjonsverdien av lignende varer

4. Tollverdien fastsatt med utgangspunkt i salgspris i Norge

5. Utregnet tollverdi

6. Alternativ tollverdi

Metodene må prøves i den rekkefølgen som tolloven gir anvisning på. Dersom vilkårene for å anvende metode 1 er oppfylt, må den metoden anvendes. Ellers må neste metode prøves osv.

Hovedmetoden for fastsettelse av tollverdien er imidlertid transaksjonsmetoden. Etter denne metoden skal tollverdien fastsettes på grunnlag av transaksjonsverdien – det vil si prisen ved salg av varer for eksport til Norge, justert for visse kostnader, blant annet fraktkostnader.

Prisen må ikke være påvirket av et interessefellesskap

I utgangspunktet vil transaksjonsmetoden kunne anvendes selv om det foreligger interessefellesskap mellom selger og kjøper, typisk når de begge inngår i samme konsern. En forutsetning for dette er imidlertid at prisen ikke er påvirket av interessefellesskapet, altså at prisen reflekterer hva den ville ha vært dersom det ikke hadde foreligget noe interessefellesskap (markedspris).

Tolletaten er ikke forpliktet til å legge til grunn dokumentasjon som er utarbeidet for å underbygge at prisen oppfyller skatterettslige krav til internprising (markedspris). Årsaken er at de skatterettslige og tollrettslige metodene er nokså ulike. Tollmyndighetene vil søke å finne korrekt tollverdi for hver enkelt vare som importeres. Skatterettslig er det ikke krav om at det fastsettes en verdi for hver vare i hver enkelt transaksjon. Videre er fokuset i skattemessig internprisingsdokumentasjon på hvorvidt importøren sitter igjen med et passende overskudd. Tollverdireglene fokuserer derimot på selgeren og om denne har fått dekket sine kostnader og hatt en akseptabel fortjeneste.

I mange tilfeller vil imidlertid skatterettslig internprisingsdokumentasjon uansett kunne gi nyttig informasjon om de faktiske forholdene ved vurdering av om prisen er påvirket av interessefellesskapet i forhold til tollverdireglene.

Tolletatens praksis når det foreligger interessefellesskap

Spørsmålet om prispåvirkning oppstår gjerne først når tolletaten i en regnskapskontroll finner at prisen som morselskapet har oppkrevd fra datterselskapet i Norge for varene fremstår lav sett i forhold til lignende varer, eventuelt at morselskapets avansepåslag synes lavt. Hvorvidt prisen er påvirket av avhengighetsforholdet, skal i utgangspunktet avgjøres på grunnlag av en konkret vurdering av omstendighetene ved salget. Tolletaten følger typisk en todelt prosess i denne typen saker:

1. Først avklare hva den reelle prisen for varene er

2. Dernest eventuelt vurdere om prisen er påvirket av avhengighetsforholdet

Etter den første prosessen vurderes det om den deklarerte tollverdien omfatter den fullstendige betalingen for varene, altså om datterselskapet har foretatt flere overføringer til morselskapet som samlet representerer den reelle prisen på varene. Skulle prisen etter denne fasen fortsatt synes lav, vil neste fase være aktuell. Det foretas da en vurdering av om prisen er påvirket.

Det er imidlertid min erfaring fra konkrete saker at tolletaten sjelden innlater seg på prispåvirkningsvurderinger, men i stedet undersøker om andre betalingsstrømmer enn betalingen i henhold til varekjøpsfakturaen fra morselskapet må anses som delbetaling for varene. Dette har typisk vært tilfellet i de såkalte management fee-sakene, der en rekke importselskaper er blitt etterberegnet for betydelige tollbeløp ved at tolletaten har lagt til grunn at datterselskapets betaling for management fee-tjenester i realiteten var tilleggsbetalinger for varekjøpet som skulle vært inntatt i tollverdien. Etter på denne måten å ha «omklassifisert» tilleggsbetalingene som betaling for varene, fant tolletaten det ikke lenger nødvendig å foreta en prispåvirkningsvurdering. Etter min mening har tolletaten i disse sakene gått for langt ved å stille for høye krav til dokumentasjon for at disse «tilleggsbetalingene» faktisk er tjenestekjøp som ikke skal inngå i tollverdien. Hvis tolletaten var av den oppfatning at deklarert tollverdi var feil, burde den i stedet ha gått ut av hovedmetoden og anvendt en av de alternative tollverdimetodene. Jeg viser her til at det følger av tollverdireglene at transaksjonsmetoden ikke kan anvendes dersom prisen på varene er uavklart.

Sammenligningsverdier

Det fremgår av tolloven at den deklarerte transaksjonsverdien uansett skal godtas som grunnlag for beregning av tollverdien dersom importøren kan dokumentere at en slik verdi er tilnærmet lik følgende sammenligningsverdier som finnes på samme eller omtrent samme tid:

• transaksjonsverdien ved salg til uavhengige kjøpere av identiske eller lignende varer for eksport til Norge,

• tollverdien av identiske eller lignende varer fastsatt etter metode 4 som nevnt ovenfor,

• tollverdien av identiske eller lignende varer fastsatt etter metode 5 som nevnt ovenfor

Dersom importen kan fremlegge en av de ovennevnte verdiene, skal det dermed ikke foretas noen nærmere vurdering av omstendighetene ved salget.