Tid for neste store skritt
Eierstyring og selskapsledelse er fundamenter for selskapenes verdiskapning og høy kvalitet på finansiell rapportering. Det er imidlertid en risiko for «opportunistisk finansiell rapportering». Spørsmålet i artikkelen er hvilke forbedringer som kan gjøres for å redusere denne risikoen. Vi har særlig nedskrivning av varige driftsmidler, immaterielle eiendeler og goodwill i tankene.
Det er en oppfatning at nedskrivninger ofte er «for sene og for små». Hva skyldes dette, og hva kan gjøres? Problemstillingen er generelt interessant fordi den kan illustrere utford-ringene med opportunistisk rapportering og adferd på andre områder.
Utgangspunkt og beskrivelse av problemet
Det er viktig å understreke at begrepet «opportunistisk finansiell rapportering» ikke nødvendigvis representerer ulovlig finansiell rapportering, men at det selvfølgelig i ytterste konsekvens kan være det. Artikkelen fokuserer ikke spesielt på misligheter. I denne artikkelen vil som nevnt «for sene og for små» nedskrivninger kunne være opportunistisk finansiell rapportering. Poenget er å skille mellom «høy kvalitet på finansiell rapportering» og «opportunistisk finansiell rapportering», og redusere problemene med både interessekonflikter og asymmetrisk informasjon. Selskaper med høy kvalitet på finansiell rapportering kan ideelt oppnå lavere kapitalkostnader enn selskaper med opportunistisk finansiell rapportering.
Artikkelen fokuserer på samspillet mellom selskapenes administrasjon (særlig konsernsjef og finansdirektør (CFO)); styre og revisjonsutvalg; ansvarlig revisor og revisjonsselskapet. For problemstillingene i denne artikkelen er dette mest relevant for børsnoterte selskaper, og typisk selskaper med spredt eierskap eller aktive eiere.
Analysen tar utgangspunkt i spillteori. Det vil ikke nødvendigvis gi en fullstendig analyse av problemstillingen, men fanger forhåpentligvis opp visse sentrale aspekter. Spillteori er et analyseverktøy, og gir selvfølgelig ikke et fullstendig perspektiv. Spillteori kan imidlertid anvendes på et bredt sett av situasjoner – alt fra dagligdagse til komplekse forretningsmessige situasjoner. Spillteori kan også hjelpe oss å finne nye løsninger på dagens problemer. Henrik Skaug Sætra (doktorgrad i statsvitenskap) viser dette i boken «Spill spillet» (2019), som har undertittelen «Få det som du vil med spillteori». Det peker i retning av at spillet kan endres for å oppnå det man ønsker.
Det enkle utgangspunktet er analyse av en situasjon hvor det er interessemotsetninger mellom selskapets ledelse og aksjonærene.
Spillteori – analyse av interessekonflikter
Analysen i artikkelen er inspirert av spillteori fra boken «Financial Accounting Theory», 7. utgave (2015), av William R. Scott (sidene 336 – 344). Det enkle utgangspunktet er analyse av en situasjon hvor det er interessemotsetninger mellom selskapets ledelse og aksjonærene. Det beskrives en situasjon hvor ledelsen, som nevnt over, kan være tjent med å være opportunistisk i den finansielle rapporteringen, og selvfølgelig, så lenge aksjonærene ikke gjennomskuer dette, forsetter å kjøpe aksjer. Aksjonærene vil på sin side være best tjent med høy kvalitet på finansiell rapportering som grunnlag for å kjøpe aksjer. Problemet i bokens eksempel er at selskapets ledelse kommer best ut av det uansett om aksjonærene kjøper eller selger aksjer. Dette leder til en likevekt i spillet (Nash likevekt), som gjør at selskapets ledelse vil være opportunistiske i den finansielle rapporteringen, samtidig som aksjonærene selger aksjer. Den «felles beste løsningen» ville derimot være om selskapets ledelse velger høy kvalitet på finansiell rapportering, og aksjonærene kjøper aksjer. Spørsmålet er om spillet kan endres slik at «felles beste» løsning realiseres. Dette er et eksempel på en generell spillsituasjon som ofte omtales som «fangens dilemma». Selvfølgelig legges det inn forutsetninger i eksempelet, som ikke alltid er realistiske.
Et spørsmål er om gjentatte spill vil løse problemet slik at felles beste løsning realiseres. Det vil si at «ærlighet varer lengst». Det er lite sannsynlig at gjentatte spill med avgrenset tidshorisont vil løse problemet. Uendelig gjentakelse av spillet, hvor ledelsen heller ikke vektlegger det kortsiktige for høyt, kan løse problemet. Dette kan styrkes ved at det etableres en tillit mellom selskapet og aksjonærene. Hyppig skifte av toppledelse og styremedlemmer kan bidra til kortsiktig adferd.
«Enige om å være uenige»
Det er viktig å understreke at ikke alle uenigheter mellom aktørene nødvendigvis skyldes interessekonflikter. Det gjelder mellom selskapets aksjonærer og selskapets ledelse, og det kan gjelde selskapets ledelse og revisor. Ulike estimater om en usikker fremtid kan være rasjonelt begrunnet. Klassisk finansteori, som CAPM, forutsetter ofte homogene (like) forventninger om fremtiden, men Aumann-teoremet (Robert Aumann – Nobelprisvinner i økonomi fra 2005) om å «være enig om å være uenig» kan begrunne rasjonell uenighet og heterogene (ulike) forventninger. Enighet og homogene forventninger krever strenge forutsetninger. Revisor og selskapet har alle muligheter til å utveksle informasjon som øker muligheten for å bli enig. Børsnoterte selskaper har også en plikt til å opplyse om alle kurssensitive forhold. I praksis er det vel likevel langt oftere uenigheter enn enighet om en usikker fremtid, og langt mer enn det som skyldes ulike insentiver og interesse-konflikter.
Partenes profesjonelle lojalitet og stolthet, samt etiske holdninger, kan redusere problemene med interessekonflikten. Dette løser likevel neppe hele problemet. Det er nok av regnskapsskandaler og andre skandaler til at dette fremstår som utopisk. Enron-saken er kanskje det mest kjente moderne eksemplet. Det har blant annet ledet til bedre eierstyring og selskapsledelse, men også til bedre regnskaps- og revisjonspraksis, herunder rotasjonsregler for ansvarlig revisor og revisjonsselskapet. Ny ansvarlig revisor og nytt revisjonsselskap kan med «friske» øyne, og basert på profesjonelt skjønn og profesjonell skepsis, identifisere opportunistisk og eventuelt ulovlig finansiell rapportering. Særlig gjelder dette skifte av revisjonsselskap. Ny ansvarlig revisor vil i praksis sjelden, slik det er i dag, kunne utfordre konklusjoner fra tidligere ansvarlig revisorer i samme selskap.
Kravene til revisors profesjonelle skepsis kan i gitte situasjoner direkte lede til uenighet med selskapet. Både selskapet og revisor skal utvise profesjonelt skjønn. Det er imidlertid kun revisor som i utgangspunktet skal utvise profesjonell skepsis. Denne asymmetrien er problematisk. Det vises til min artikkel i Revisjon og Regnskap nr. 8, 2021 – Profesjonelt skjønn og profesjonell skepsis. Sentralt i kravet om profesjonell skepsis er såkalt «presumptiv tvil til det motsatte er bevist».
