Jeg heter (Leif) Arne og er toppleder
8. mars er en god dag for selvransakelse for mange av landets næringslivstopper. Hvorfor er det slik at noen lykkes med likestilling og andre ikke? Hvorfor er det slik at noen ledere er på evig jakt etter en eller annen kode som skal knekkes? Eller er det så enkelt at vi bare må ville det nok og gjøre noe?
I den tredje episoden av NRK-serien Lykkeland, endrer den nyutdannede siviløkonomen Anna Hellevik fornavnet sitt til Arne for å få jobb i oljedirektoratet. Dette er i 1977 og kun ni prosent av avgangselevene fra sivil-økonomstudiet ved NHH var kvinner.
I 2022 er 43 prosent av førsteklassingene ved NHH kvinner, noe som i utgangspunktet lover godt. Men det som er skremmende, er at det tilsyne-latende er flere toppledere som heter Arne, enn det er kvinnelige toppledere i Norge. Dette, sammen med en nederlandsk kampanje, har inspirert flere kvinner til å endre fornavnet sitt på LinkedIn til Arne. En av de første var Anita Krohn Traaseth, som nå, frem mot 8. mars har gått under navnet Arne Krohn Traaseth på LinkedIn. En annen profilert leder som støtter Arne-aksjonen, er tidligere statsminister Arne Erna Solberg.
Vi er kommet langt på likestilling
Vi har jo på mange måter kommet veldig langt på likestilling i Norge. Særlig i organisasjonslivet og i politikken er også ledersjiktet godt representert med begge kjønn. I næringslivet derimot går det saktere. Vi har fått noen dyktige kvinner på toppen av enkeltselskaper, som DNBs Kjerstin Braathen og Schibsteds Kristin Skogen Lund, men likevel kan det se ut som det er flere som heter Arne enn det er kvinner i næringslivstoppen. Det er rett og slett ikke godt nok.
