Armlengdes vederlag for bruk av merkevare
I kontorvedtak av 28. august 2020 (sak 2013–143KV) behandlet skattekontoret spørsmålet om lisensvederlaget betalt av norsk lisenshaver A (1,5 prosent av omsetningen) til lisensgiver C (hjemmehørende i utlandet) for bruk av en merkevare (brand) var armlengdes, jf. sktl. 13–1.
En merkevare (eller «brand») er noe mer enn bare en logo eller et design (varemerke). En merkevare vil bevisst posisjoneres i markedet og verdien vil avhenge av assosiasjonene kundene har til bedriften og produktene. Dette gjør det vanskelig eller umulig å isolere merkevareverdien. Skattekontoret kom i vedtaket til at dersom merkevareverdier er knyttet til andre forhold enn de lisensgiver kontrollerer, kan ikke alle merkevareverdier tilordnes lisensgiver, men må fordeles mellom de partene som (også) skaper merkevareverdier. Et sentralt spørsmål i saken var derfor om og eventuelt hvordan selskap A Norge bidro til merkevareverdiene i det norske markedet, samt hvordan avkastningen av merkevaren skulle fordeles mellom lisenstaker og lisensgiver.
Vedtaket gjelder årene 2013–18. De faktiske forholdene i saken var svært omfattende når det gjaldt de konkrete omstendighetene ved opparbeidelsen av merkevareverdier. Ved redegjørelse for saksforholdet og skattekontorets begrunnelse er det derfor fokusert på hovedtrekkene i saken. Vedtaket er påklaget til Skatteklagenemnda, men klagesaken er stilt i bero i påvente av MAP-forhandlinger.*Mutual agreement procedure. For mer in https://www.skatteetaten.no/person/skatt/hjelp-til-riktig-skatt/utland/
Saksforholdet
Y-konsernet har sin hovedvirksomhet i Norden og utøver sin virksomhet i Norge gjennom selskap A Norge (A). As virksomhet utgjør ca. 25 % av konsernets samlede omsetning. Konsernet etablerte seg i Norge på 2000-tallet gjennom oppkjøp av det lokale selskapet A, som på det tidspunktet allerede hadde opparbeidet seg en stabil kundeportefølje (markedsandel). Etter dette har virksomheten i A vokst, hovedsakelig gjennom oppkjøp av ulike norske selskap som så er blitt integrert i virksomheten.
Konsernets merkevare har utenlandsk opprinnelse og er eid fra utlandet. Merkevaren er av selskapet identifisert med ulike verdidrivere, som f.eks. lokal forankring (butikker), stort og bredt varesortiment, leveringspresisjon, kompetente ansatte og en komplett nettbutikk. Andre sentrale verdidrivere i bransjen er pris og volum. Konsernets virksomhet er utelukkende innenfor bedriftssegmentet (B2B).
A er i konsernets TP-dokumentasjon betegnet som et «fullverdig distribusjonsselskap». Konsernet har, for å oppnå synergier, etablert en del sentraliserte funksjoner,*Armlengdes pris på disse er ikke omstridt. som f.eks. felles innkjøp, felles IT-systemer, finansiering, og andre tjenester som A drar nytte av. Representanter fra A deltar ved utførelsen av noen av disse sentraliserte tjenestene, og fatter også beslutninger knyttet til sitt marked, f.eks. innkjøp og forhandlinger, og utgjør også en del av konsernledelsen. De sentraliserte tjenestene kompenseres etter kost pluss-metoden.
Oppkjøp og inngåelse av lisensavtale
Noen år før kontrollperioden ble Y-konsernet kjøpt opp. Det ble i anledning oppkjøpet utarbeidet en Purchase Price Allocation (PPA), hvor verdien av de ulike eiendelene i konsernet ble allokert med 20 prosent til fysiske eiendeler og 80 prosent til immaterielle verdier. Sistnevnte ble fordelt med 25 prosent til merkevaren, 27 prosent til kunderelasjoner, sju prosent til arbeidsstokken og goodwill 21 prosent. Fordelingen var også representativ for A sine eiendeler.
Etter oppkjøpet ble det inngått en lisensavtale mellom eier av merkevaren og A, hvor A gis rett til å bruke merkevaren i Norge. Avtalens varighet var ett år, men den ble fornyet automatisk med mindre en av partene terminerte avtalen. Vederlaget utgjorde 1,5 prosent av As eksterne netto salg. Utover at merkevaren ble angitt å omfatte «[Y] brand name», var objektet ikke nærmere omtalt i avtalen.
Lisensvederlaget var basert på en CUP-tilnærming (sammenlignbar ukontrollert pris, jf. TPG 2017 punkt 2.14). Gjennom søk i ulike databaser hadde selskapet identifisert lisensavtaler hvor lisenssatsen utgjorde mellom 0,7–12 prosent av omsetning, med en median på 1,5 prosent. I PPA-rapporten ble det lagt til grunn at lisensbetalingene ville utgjøre om lag 20 prosent av EBIT ved en EBITA-margin på omkring 7,5 prosent for konsernet. For de aktuelle inntektsårene utgjorde den faktiske lisenskostnaden mellom 23 og 70 prosent av As driftsresultat (EBIT).
Skattekontoret mente at det var grunnlag for å fastsette selskapets inntekt ved skjønn. Selskapet ble derfor varslet om at skattekontoret mente at A hadde bidratt til å skape merkevareverdier i det norske markedet for de aktuelle årene, og at partenes funksjoner, eiendeler- og risikoer (FAR-analysen) ikke i tilstrekkelig grad var gjenspeilet i partenes prising. Når det gjaldt skjønnsutøvelsen mente skattekontoret at Profit Split-metoden var den best egnede metoden for å fordele den immaterielle avkastningen mellom partene.
Selskapets anførsler
Selskapet var ikke enig i at det var grunnlag for å fastsette selskapets inntekt ved skjønn. Etter selskapets oppfatning kunne TPG 2017*BEPS actions 8-10 ble vedtatt av OECD-rådet 23. mai 2016, og er (med tillegg av enkelte andre oppdateringer) publisert/utgitt i juli 2017, heretter omtalt som OECDs retningslinjer (TPG 2017). og prinsipper og veiledninger knyttet til f.eks. DEMPE-analysen, ikke gis anvendelse for inntektsårene 2013–15. Selskapet fastholdt at dets CUP-tilnærming var den best egnede metoden, og at et vederlag tilsvarende median i selskapets databasesøk ga uttrykk for armlengdes vederlag for bruk av merkevaren.
