IFRS 16 – undervurderte IASB kompleksiteten?
Den nye standarden for leieavtaler har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Den representerer et betydelig skifte ved at den krever balanseføring av de fleste leieavtalene i leietakers regnskap, og implementeringen har vært en arbeidskrevende jobb for mange selskaper. Omfanget av saker som drøftes av IASBs tolkningskomité, IFRIC, tilsier imidlertid at anvendelsen av standarden har vært mer krevende enn antatt.
Da IASB publiserte den nye standarden for leieavtaler – IFRS 16 Leieavtaler – konkluderte* IFRS 16 Effect Analysis, January 2016. Executive Summary, side 5. de med at fordelene med den nye standarden ville overstige utgiftene over tid. Med utgifter over tid menes både implementeringsutgifter og løpende utgifter til anvendelse av IFRS 16 i perioden etter implementeringsfasen. At implementeringsutgiftene vil avhenge av selskapets portefølje av leiekontrakter, betingelser i avtalene, samt hvilke systemer selskapet hadde på plass før implementering, er neppe kontroversielt. IASB antok helt konkret at utgiftene ville knytte seg til å:
få systemer og prosesser på plass, herunder gi de ansatte opplæring,
fastsette diskonteringsrenten, og
kommunisere endringene ut til eksterne parter.
Definisjonen av en leieavtale – retten til å fatte beslutninger
I januar 2020 publiserte IASB en agendabeslutning* IFRIC Update January 2020. Definition of a Lease – Decision-making Rights (IFRS 16 Leases). som gjelder spørsmålet om en kontrakt om bruk av et skip, er en leieavtale etter IFRS 16. I denne konkrete saken hadde selskapet inngått en femårig avtale (voyage charter contract) om bruk av et skip.
Skipet skulle benyttes til å transportere kull fra tre angitte lastehavner (X, Y, og Z), til én avtalt lossehavn (S). Selskapet hadde videre inngått kontrakter om kjøp av gitte mengder kull som skulle transporteres fra de tre lastehavnene i løpet av denne femårsperioden. Avtalen identifiserte altså et konkret skip, og selskapet hadde rett til å få praktisk talt alle økonomiske fordeler med bruken av skipet i leieperioden.
Svært mye var avtalt på forhånd i denne avtalen; det ble satt opp en årlig seilingsplan, antallet seilaser mellom hver havn var avtalt, mengden som kunne transporteres i hver seilas var avtalt, mengden som skulle transporteres fra hver av havnene X, Y og Z til lossehavn S var avtalt, prisen var avtalt, mv. For øvrig skulle selger/rederiet ha ansvar for å drifte og vedlikeholde skipet i løpet av avtaleperioden.
Det eneste kunden hadde rett til, var å endre rekkefølgen på seilasene, eksempelvis ved at man besluttet å ta en seilas mellom Y og S før seilasen mellom X og S (som opprinnelig plan tilsa). IFRIC la til grunn at kunden dermed hadde rett til å fatte relevante beslutninger om bruken av skipet. Med relevante beslutninger menes beslutninger som påvirker de økonomiske fordelene som følger av bruken. Konklusjonen var at kunden i denne konkrete avtalen hadde rett til å styre bruken av skipet, og følgelig at avtalen er en leiekontrakt etter IFRS 16.



%20(1).png)
