Utredningens innhold

Et regjeringsoppnevnt utvalg hvor jeg har vært medlem, har foreslått regler om skatterådgivernes opplysningsplikt og taushetsplikt. Utvalget har forsøkt å gjøre en balansegang mellom Skatteetatens behov for kontrollopplysninger og skatterådgivernes behov for klientkonfidensialitet.

Utredningen inneholder en gjennomgang av hvilken opplysningsplikt og taushetsplikt de ulike skatterådgiverne har, herunder en grundig vurdering av advokaters taushetsplikt. Skatterådgivere er definert som personer som under sin yrkesutøvelse gir rådgivning om skattemessige forhold, herunder klargjør skattemessige konsekvenser av ulike forhold og handlinger. Skatterådgivere inkluderer da i tillegg til advokater, revisorer og regnskapsførere, også finansforetak og rettshjelpere.

Utvalgets vurderinger og forslag er i stor grad basert på det informasjonsbehovet Skatteetaten har oppgitt. Utvalget mener at informasjonsbehovet i en viss grad allerede er tilfredsstillende dekket. Utvalget ble ledet av professor Morten Kinander ved Handelshøyskolen BI.

Grensen mellom opplysningsplikt og taushetsplikt

Utvalget drøfter grensene mellom opplysningsplikten og taushetsplikten, og forsøker å sette klarere grenser. Utvalgets flertall foreslår ikke generelle begrensninger i skatterådgiveres taushetsplikt på skatteområdet, men fire utvalgsmedlemmer anbefaler en utvidet opplysningsplikt om enkelte transaksjoner.

Utvalget foreslår å gjennomføre OECD/G20s BEPS-prosjekt (Base Erosion and Profit Shifting) tiltak 12 om opplysningsplikt for skatterådgivere og kunder om aggressiv skatteplanlegging i norsk rett. Utvalget foreslår å gjøre dette ved å innføre EUs rådsdirektiv 2018/822/EU («DAC 6»). Det foreslås å innføre opplysningsplikt om skattearrangement for skatterådgivere og kunder i tråd med EUs direktiv.

Skatterådgiveres opplysningsplikt

Med unntak for såkalte «skattearrangement» (se nedenfor), mener utvalget at opplysningsplikten bør legges på den skattepliktige selv og ikke på rådgiverne. Opplysningene skal gis uoppfordret. Det er ikke naturlig å pålegge rådgiverne plikt til å gi opplysninger før den skattepliktige.

Utvalget anbefaler at det foretas en helhetlig utredning av skattepliktiges rapportering av konsernforhold. Det gis allerede omfattende opplysninger om eierforhold gjennom noter til regnskapsloven og til ulike etater. Skatteetaten bør vurdere om man kan benytte opplysningene som rapporteres i regnskapet. Opplysningsplikten bør samordnes slik at opplysninger om eierforhold rapporteres ett sted og deles med de som har behov for opplysningene. Selv om det er nyanser i hva som rapporteres, bør det som allerede rapporteres, dekke Skatteetatens behov.

Forslaget til lovfesting av omgåelsesregelen som ble fremmet i Prop. 98 L (2018–2019) innebærer en objektivisering av normen. Utvalget mener det derfor ikke er behov for å få opplyst den skattepliktiges formål med finansielle transaksjoner, slik skatteetaten har meldt inn som ønske.