IFRS

Under IFRS foreligger konsernregnskapsplikt for morselskap med mindre man faller inn under unntaksreglene for underkonsern eller morselskapet er et investeringsselskap. Investeringsselskap skal som hovedregel ikke konsolidere sine investeringer i datterselskaper, men regnskapsføre dem til virkelig verdi.

For underkonsern avhenger konsolideringsunntaket blant annet av at overliggende morselskap også benytter IFRS i sitt regnskap, og at datterselskapene enten er konsolidert eller ført til virkelig verdi i dette regnskapet, jf. IFRS 10.4. At virkelig verdi her sidestilles med konsolidering, var nytt fra 2014, og kom som en direkte følge av konsolideringsunntaket for investeringsselskap som ble innført samme år. Ettersom investeringsselskaper normalt vil ha en viss grad av distanse til sine investeringsobjekter, noe som tilsier at de enkelte investeringene vil opptre som selvstendige konsern, kan konsolideringsunntaket samtidig oppfattes noe ulogisk. Investeringsselskaper er imidlertid underlagt omfattende krav til noteopplysninger om sine investeringer. IASB er derfor av den oppfatning at regnskapsbrukernes behov oppfylles i tilstrekkelig grad til at konsolidering kan utelates i underkonsernet.^{* IFRS 10 BC.28D.}

Reglene innebærer at når konsernspissen er et investeringsselskap, vil det ikke foreligge konsernregnskapsplikt på noe nivå i konsernet. Sett i forhold til de norske rentebegrensningsreglene representerer dette et «hull», ettersom en kan se for seg at hele konsern faller utenfor krav om konsolidering når konsernspissen er et investerings­selskap.

GRS

For morselskap foreligger konsernregnskapsplikt med mindre man faller inn under unntaksreglene for underkonsern. Det grunnleggende kravet for at det skal gis unntak for underkonsern, er at morselskapet utarbeider et konsernregnskap i samsvar med lovgivningen i landet der det er hjemmehørende (som hovedregel en EØS-stat), og at underkonsernet er omfattet av dette konsernregnskapet (jf. regnskapsloven § 3–7). Hva da hvis konsernspissen er et investeringsselskap og har regnskapsført sine investeringer etter kostmetoden i samsvar med overgangsregelen i NRS 17 Virksomhetskjøp og konsernregnskap, pkt. 13?

Mye har skjedd med reguleringen under IFRS, mens knapt noe har skjedd i reguleringen av investeringsselskaper under GRS. Verken regnskapsloven eller god regnskapsskikk har en klar definisjon av investeringsselskap, videre bygger unntaket fra konsolidering for investeringsselskaper på en overgangsløsning og tillater uansett ikke bruk av virkelig verdi i regnskapsføringen som et alternativ til konsolidering.

Lovens ordlyd, og hvordan loven ellers definerer konsernregnskap, gjør det i utgangspunktet vanskelig å se et grunnlag for unntak fra konsernregnskapsplikten. Vi finner heller ikke et godt grunnlag for å konkludere med en annen forståelse ved å gå til EUs regnskapsdirektiver. Både konsernregnskapsdirektivet* 83/349/EEC. som regnskapsloven bygger på, og det etterfølgende regnskapsdirektivet* 2013/34/EU. av 2013, anvender begrepet «are consolidated» i kriteriene for unntak fra konsernregnskapsplikt i underliggende konsern. Det er etter vår mening vanskelig å hevde at bruk av kostmetoden kan anses omfattet av konsolideringsbegrepet. Bruk av kostmetoden i konsernspissens regnskap fremstår heller ikke som et fullverdig alternativ til konsolidering, slik innregning til virkelig verdi i noe større grad gjør under IFRS.

GRS når morselskapet anvender IFRS

Regnskapsføringen for investeringsselskap under GRS og IFRS er vesentlig forskjellig. Denne forskjellen vil som nevnt også påvirke muligheten for unntak fra konsernregnskapsplikten for underkonsern under GRS, slik vi ser det. Dette er først og fremst begrunnet i regnskapslovens og direktivenes ordlyd samt bruk av kostmetoden, og ikke virkelig verdi, under GRS. Situasjonen kan imidlertid oppfattes å være en annen hvis konsernspiss som er investeringsselskap anvender IFRS. Da er underliggende datterselskap regnskapsført til virkelig verdi i konsernspissens regnskap og ville vært fritatt for konsernregnskapsplikt under IFRS. Kan man da anses å kvalifisere for konsernregnskapsunntaket i et underliggende morselskap som anvender GRS?

Også i denne vurderingen har vi den samme utfordringen opp mot lovens og regnskapsdirektivets ordlyd. Forhold som kan tale for en mer liberal forståelse, er at direktivene ikke er ment å være i konflikt med IFRS. Videre fremgår det klart av forarbeider til gjeldende regnskapslov* NOU 2003: 23. at utgangspunktet for utvalgets vurderinger innenfor konsernregnskap har vært å sikre at alle IASBs løsninger fullt ut kan gjennomføres etter regnskaps­loven. Likevel, regnskapsloven og GRS er ikke endret i takt med IFRS. Etter vår oppfatning er grunnlaget for en liberal fortolkning såpass svakt at det ligger en betydelig risiko i å anvende en slik forståelse for et underliggende morselskap som anvender GRS. I en situasjon hvor løsningen kan påvirke beskatningen, er også risikoen særlig høy for at den vil bli utfordret.

Regnskapslovens § 3–7 gjelder også for IFRS-rapporterende

For spørsmålet om konsernregnskapsplikt skulle en i utgangspunktet kunne anta at IFRS-rapporterende kun skal forholde seg til IFRS 10 Konsernregnskap. Så enkelt er det ikke. Regnskapsloven § 3–1 fjerde ledd, som konkret regulerer hvilke lovbestemmelser som gjelder for IFRS-rapporterende selskaper, gir ikke unntak fra § 3–7 som regulerer fritak fra konsernregnskap i underkonsern. Et norsk IFRS-rapporterende morselskap, som eies av et investeringsselskap, kan derfor få en situasjon der IFRS 10 gir unntak fra konsolideringsplikten, mens regnskapsloven ikke gjør det. En slik begrensning i unntaksreglene for foretak som følger IFRS eller forenklet IFRS fremstår etter vår oppfatning som urimelig sett i lys av lovens forarbeider og direktivets målsetting om ikke å være i konflikt med IFRS. Det er vanskelig å gi en bombastisk konklusjon på unntaksadgangen for IFRS-rapporterende, men etter vår oppfatning står man nærmere en liberal anvendelse av loven for disse selskapene enn man gjør for GRS-rapporterende. Gitt lovens ordlyd, må selskaper som velger en slik tilnærming, være forberedt på å bli utfordret på dette når det har betydning for skattemessig fradragsrett.

Utgangspunktet ved innføringen av IFRS

Harmonisering med IFRS har i mange år vært en overordnet målsetting for utviklingen av norsk regnskapsregulering. Samtidig må utviklingen skje innenfor rammene som følger av EUs direktiver, ettersom Norge er medlem av EØS. Dette var også utgangspunktet for lovutvalget da IFRS-forordningen skulle implementeres i Norge i 2005. Etter lovutvalgets oppfatning omfattet forordningen kun innholdet i konsernregnskapet – slik at dette skulle utarbeides i samsvar med IFRS. Øvrige regler i direktivene, eksempelvis selve regnskapsplikten, konsernregnskapsplikt, offentlighet mv., måtte derfor fortsatt gjelde uavhengig av om selskapet var omfattet av forordningen eller ikke. Bestemmelsene som åpner for bruk av IFRS i Norge, først og fremst regnskapsloven § 3–1 fjerde ledd og § 3–9, må forstås i lys av dette utgangspunktet. Av samme grunn ble derfor IFRS-rapporterende selskaper ikke unntatt fra § 3–7, men som nevnt viser forarbeidene et formål om samsvar mellom regnskapsloven og IFRS gjennom utformingen av bestemmelsene om konsernregnskapsplikt. Bestemmelsen ble derfor strammet noe inn for å oppnå bedre samsvar med IFRS 10.4,* Daværende IAS 27.10. da det ikke var noe hinder for dette i direktivet.

Lovendring som et alternativ

Når utgangspunktet for dagens lov­regler var å oppnå samsvar med IFRS, og reglene senere er kommet i utakt, er det et betimelig spørsmål om det kan forventes en lovendring på dette området i tiden fremover. Den mest nærliggende løsningen synes i så fall å være at IFRS-rapporterende selskaper unntas fra regnskapsloven § 3–7, ved å endre § 3–1 fjerde ledd. En slik endring løser dagens regelkonflikt for IFRS-rapporterende, men medfører samtidig ingen endringer for GRS-rapporterende. Løsningen vil kunne gi flere mulige konsekvenser. For å gå klar av rente­begrensningsreglene vil trolig selskaper som kontrolleres av investeringsselskaper i større grad vurdere overgang til IFRS. At vi da vil få se flere norske investeringsselskaper som anvender IFRS, er i så fall ikke utenkelig.

På den annen side er det som nevnt gode grunner til å anta at en slik endring ikke vil være i tråd med regnskapsdirektivet. Det er i denne sammenhengen verdt å merke seg at dagens § 3–7 var foreslått videreført for IFRS-rapporterende selskaper i forslaget til ny regnskapslov fra 2015.* NOU 2015: 10. Lovutvalget drøfter imidlertid ikke IFRS-reglene for investeringsselskaper, utover kort å nevne at disse på dette tidspunktet ikke var godkjent av EU. Det kan derfor ikke avvises at lovutvalget ville ha kommet til en annen konklusjon dersom problemstillingen hadde blitt vurdert i dag. En annen sak er at en slik endring nødvendigvis vil medføre en uthuling av de nylig vedtatte rentebegrensningsreglene, langt utover det som var forutsatt i forarbeidene til disse.* St.prp. nr. 1 LS (2018-2019) kapittel 9.7.2. Dette bør ikke forsinke eller stoppe internasjonal tilpasning gjennom samsvar mellom norsk regnskapslov og IFRS. I lys av den utviklingen som har pågått over mange år, med å skille regnskaps- og skatteregler, anbefaler vi Finansdepartementet å la regnskapsreglene følge utviklingen i IFRS, og heller se på alternative løsninger for å ivareta formålet med rentebegrensningsreglene.