Konsolideringsunntaket for morselskap i underkonsern
De nye reglene om begrensning av rentefradrag for selskaper i konsernforhold har aktualisert flere problemstillinger knyttet til konsernregnskapsplikt og konserndefinisjonene i IFRS og GRS. I denne artikkelen ser vi nærmere på konsolideringsunntaket for norske morselskaper som også er datterselskaper.
Mens utviklingen i mange år har gått i retning av en stadig større frikobling mellom regnskap og skatt, innebærer nye regler for skattemessig rentefradrag at spørsmålet om selskaper regnskapsmessig inngår i et konsern eller ikke, kan ha betydning for beskatningen. Mens de foregående rentebegrensningsreglene kun innebar avskjæring av fradrag for renter til nærstående, vil også øvrige renter kunne bli rammet av den nye regelen i skatteloven § 6–41 – forutsatt at selskapet inngår i et konsern. Selskaper som ikke inngår i konsern, er derimot omfattet av de gamle rentebegrensningsreglene som bare avskjærer fradrag for renter til nærstående.
For å kunne ta stilling til om et selskap er omfattet, må hele eierkjeden opp til ultimat morselskap vurderes. For hvert nivå må det tas stilling til om ett av to vilkår er oppfylt. Det første er hvorvidt det faktisk er utarbeidet et konsernregnskap der det aktuelle selskapet er konsolidert. Dersom dette er tilfellet og konsernregnskapet er utarbeidet og offentliggjort i samsvar med regnskapsregler angitt i loven, eksempelvis IFRS, GRS eller regnskapsspråk i annet EØS-land, vil selskapet være omfattet av reglene uten ytterligere vurderinger. Dersom selskapet derimot ikke er konsolidert, innebærer det andre vilkåret at det også må vurderes om selskapet ville vært konsolidert dersom IFRS hadde vært benyttet.
Bakgrunnen for konsolideringsunntaket
Hensikten med konsernregnskapet er å gi informasjon om finansiell stilling og inntjening for alle enheter den regnskapspliktige kontrollerer, direkte eller indirekte, som om disse enhetene var én økonomisk enhet. Som hovedregel skal derfor morselskaper utarbeide konsernregnskap som omfatter alle selskapene de kontrollerer. Samtidig må også informasjonsverdien av konsernregnskapet veies opp mot kostnadene selskapet har med å utarbeide dette. Når et morselskap også selv er et datterselskap, vil ofte behovet for et konsernregnskap være redusert, ettersom brukernes informasjonsbehov i slike tilfeller langt på vei ivaretas av overliggende morselskaps konsernregnskap.
Både regnskapsloven § 3–7 og IFRS 10 har derfor regler som gir åpning for at slike mellomliggende morselskaper slipper å utarbeide konsernregnskap. I begge regelsettene forutsettes det at spesifikke vilkår er oppfylt, herunder ulike former for samtykke fra eventuelle minoritetseiere, at selskapet ikke har aksjer eller gjeld notert på børs, at konsernregnskapet for overliggende morselskap er offentlig tilgjengelig mv. Med unntak av enkelte nyanseforskjeller er vilkårene i stor grad sammenfallende, og vi går derfor ikke nærmere inn på disse her. For heleide underkonsern som ikke er børsnotert, tar begge regelverk det standpunktet at overliggende morselskaps konsernregnskap kompenserer for den informasjonen et eget konsernregnskap ville gitt. Det er imidlertid på dette punktet forskjellene mellom unntaksreglene i regnskapsloven og IFRS viser seg.
