Fradragsrett for merverdiavgift ved salg av fast eiendom
Borgarting lagmannsrett avsa 29. januar 2018 dom i Fias Invest-saken vedrørende fradragsrett for merverdiavgift ved salg av fast eiendom som ledd i avvikling av avgiftspliktig virksomhet. Lagmannsretten kom etter en konkret vurdering til at kostnadene i saken ikke kunne anses som avviklingskostnader og at det generelt ikke foreligger fradragsrett for merverdiavgift ved salg av fast eiendom.
Lagmannsrettens dom ble rettskraftig da ankeutvalget 2. mai 2018 besluttet at saken ikke skulle fremmes for Høyesterett. Dommen gir etter vårt syn* Artikkelforfatterne prosederte saken for Fias Invest AS. enkelte føringer knyttet til fradragsrettens ramme som på generelt grunnlag er i strid med Høyesterettspraksis. Denne artikkelen søker å belyse disse sidene ved dommen på en slik måte at dommen ikke ukritisk tas til inntekt for en snevrere fradragsrett enn det som er lagt til grunn av Høyesterett.
Saksforholdet
Fias Invest-saken gjaldt spørsmålet om det forelå fradragsrett for merverdiavgift på kostnader til opprydning etter avgiftspliktig virksomhet på en industritomt i Trondheim, som ble pådratt i forbindelse med avhendelse av eiendommen.
Eiendommen var opprinnelig eid av Fesil AS. Selskapet hadde siden 1927 brukt eiendommen i avgiftspliktig virksomhet med produksjon av ferrosilisium. Som følge av lave metallpriser ble det i 2002 besluttet driftsstans i produksjonsvirksomheten. Deler av produksjonsanlegget ble utleid og utleievirksomheten ble frivillig registrert i Merverdiavgiftsregisteret.
I 2008 inngikk Fesil AS en opsjonsavtale med selskapet Lilleby Eiendom AS (hovedsakelig eid av andre interesser) hvoretter sistnevnte fikk en rett til å overta eiendommen på nærmere angitte betingelser, herunder at eiendommen ble omregulert til boligformål. Prisen for eiendommen ville avhenge av utbyggingspotensialet slik dette ble fastsatt i reguleringsplanen.
I 2010 ble eiendommen med produksjonsanlegget overført til selskapet Gamle Lilleby AS ved fisjon av Fesil AS. Gamle Lilleby AS overtok og videreførte den avgiftspliktige virksomheten på eiendommen og ble etter hvert fellesregistrert med selskapene Fias Invest AS og Fabrikk Invest AS. Fias Invest AS var rapporterende enhet i fellesregistreringen (heretter omtalt som «Fias Invest»).
I 2013 ble ny områderegulering for eiendommen vedtatt av kommunen. Omreguleringen medførte at det ikke lenger ville være lov til å benytte eiendommen i industrivirksomhet. Fias Invest måtte dermed avvikle virksomheten på eiendommen. I februar 2014 startet oppryddingsarbeidene med rivning og miljøsanering av bygningsmassen. Arbeidene fortsatte over sommeren 2014 med fjerning av avfall fra den avgiftspliktige virksomheten; først og fremst koks- og slagmasser som i all hovedsak stammet fra virksomheten med produksjon av ferrosilisium.
Høsten 2014 utøvde Lilleby Eiendom AS sin rett til å overta eiendommen etter opsjonsavtalen. Det ble i kjøpekontrakten avtalt, i tråd med de prinsippene som fulgte av opsjonsavtalen, at Fias Invest skulle besørge rivning av bygg og opprydning etter virksomheten på eiendommen.
Klagenemnda tilkjente delvis fradrag
Fias Invest krevde fradrag for merverdiavgift på opprydningskostnadene, fordi man mente kostnadene var pådratt som ledd i avvikling av den avgiftspliktige virksomheten på eiendommen. Skattekontoret fattet vedtak om tilbakeføring av all den fradragsførte merverdiavgiften. Klagenemnda opphevet skattekontorets vedtak for den delen som gjaldt kostnader til rivning av produksjonsanlegget. Klagenemnda stadfestet derimot vedtaket for den delen som gjaldt kostnader til fjerning av koks- og slaggmasser. Sistnevnte del av klagenemndas vedtak ble bragt inn for domstolene.
Anførslene for lagmannsretten
For lagmannsretten anførte Fias Invest at smelteverksvirksomheten ikke hadde opphørt i 2002 og derfor var en del av den samlede virksomheten som ble overtatt ved fisjonen i 2010, slik at avviklingen som fant sted i 2014 også omfattet smelteverksvirksomheten. Fias Invest var forpliktet etter forurensningsloven til å fjerne forurenset avfall ved opphør av virksomheten på eiendommen. Fjerning av koks- og slaggmassene var derfor en nødvendig del av avviklingen av den avgiftspliktige smelteverksvirksomheten, og vilkåret for fradragsrett måtte derfor være oppfylt. Subsidiært, for det tilfellet at retten skulle mene at opprydningskostnadene måtte anses som transaksjonskostnader og ikke avviklingskostnader, anførte Fias Invest at det uansett forelå fradragsrett fordi eiendommen hadde vært benyttet som driftsmiddel i avgiftspliktig utleievirksomhet. Det at Fias Invest hadde påtatt seg å bekoste opprydningsarbeidene i avtalen med Lilleby Eiendom AS, slik at kostnadene også hadde sammenheng med den avgiftsunntatte overdragelsen av eiendommen, var alene ikke nok grunnlag for å nekte fradragsrett.
