Erfaringer med første års land-for-land- rapportering
De største konsernene med morselskap i Norge leverte ved utgangen av 2017 land-for-land-rapport.Rapporteringen har vært en læringsprosess for både skattyter, rådgiver og skattekontor. Skatteetaten bør derfor utvise forsiktighet i bruken av LLR-opplysningene for første rapporteringsår.
Skatteetaten opplyste på sin årlige TP-fagdag i november 2017 at tallet på rapporteringspliktige konsern i Norge var 62. Vi har ikke fått opplyst hvor mange som faktisk leverte ved utgangen av året, men forstår at Skatteetaten planlegger å dele informasjon om rapporteringen i løpet av de neste månedene.
Det har vært skrevet om reglene om land-for-land-rapportering (LLR) i tidligere artikler, og vi skal i dette innlegget fokusere på de praktiske erfaringene vi har gjort oss, både ved bistand til konsern som er rapporteringspliktige, og gjennom løpende dialog med Skatteetaten (spørsmål om LLR har primært vært håndtert av Sentralskattekontoret for storbedrifter).
Steg 1: Informasjonsinnhenting
Til tross for at LLR-formatet er ment å være et standardisert rammeverk fra OECD, har mange konsern brukt mye tid på å avklare innholdet i hva slags informasjon som skal innhentes. Det gjelder særlig spørsmål knyttet til forståelsen av de begrepene og definisjonene som er brukt. Veiledningen fra OECD er knapp på en del sentrale punkter og norske skattemyndigheters syn har vært i størst mulig grad å vise til OECD-rammeverket og ikke gjøre egne fortolkninger.
Vi som rådgivere har mottatt mange spørsmål, og eksempler på dette har vært: «Hva med selskaper som er solgt eller fusjonert gjennom året?», «Kan informasjonen konsolideres på landbasis?», «Hvilket land skal oppgi betalt kildeskatt?» osv.
Svarene har kommet fortløpende etter at OECD-rammeverket ble gjort tilgjengelig som en del av «BEPS-prosjektet» i oktober 2015, og gjennom norsk implementering i lovs form (LLR-regler vedtatt i Stortinget november 2016) og senere forskriftsendringer. Dette har økt forståelsen av innholdet i rapporteringen både hos skattyter og Skatteetaten. Faktisk utgir OECD fortsatt veiledning knyttet til rapporteringen, og Skatteetatens faglige veiledning foreligger nå i versjon 3.
Flere presiseringer
Et resultat av denne gradvise prosessen er at Finansdepartementet i senere forskriftsendringer har vært nødt til å gi presiseringer. Det gjelder presisering av innleveringsfrist ved avvikende regnskapsår (FOR-2017–10–30–1670) og forståelsen av OECD-begrepet «stated capital» (FOR-2017–11–27–1831).
Når det gjelder siste forskriftsendring så sent som slutten av november i fjor, har Skatteetaten tidligere lagt til grunn at det var total egenkapital som skulle oppføres her, mens forskriften nå definerer dette som «innskutt egenkapital». Dette gir også best mening sett i sammenheng med neste rapporteringskolonne hvor OECD-begrepet «accumulated earnings» skal oppgis (har vært forstått som den regnskapsmessige størrelsen «opptjent egenkapital»). Vi er kjent med konsern som hadde gjort rapporteringen før forskriftsendringen kom. Det er klart uheldig at en endring kommer så vidt sent at de som eventuelt har foretatt rapporteringen blir nødt til å innhente ytterligere informasjon og gjøre rapporteringen på nytt.
Praktiske utfordringer for skattyter
Rent praktisk har det vært utfordringer hos skattyter med hvordan informasjonen skal innhentes og fra hvilke systemer. Når Finansdepartementet i høringsnotatet la til grunn at rapporteringen baserer seg på allerede tilgjengelig informasjon, er det en sannhet med modifikasjoner. Vår erfaring er at informasjonen som skal inn for LLR-formål er tidkrevende å frembringe og må hentes ut fra forskjellige systemer som derfor krever en del manuelt arbeid. Ansattdata finnes for eksempel gjerne i eget HR-system som ligger på siden av skattyters regnskapssystemer. Nå ser det likevel ut som dette var en problematikk som skapte en del spørsmål og frustrasjon i starten, men hvor de fleste selskapene har fått innhentet den informasjonen som er påkrevd.
Det følger av regelverket at informasjonen som skal inn i skjemaet, kan komme fra ulike kilder, for eksempel konsernregnskapstall eller internregnskap. Vår observasjon er at tallmaterialet i all hovedsak blir hentet fra konsernregnskapssystemet og fremskaffes sentralt i stedet for en «bottom-up»-tilnærming. Informasjonen er gjerne innhentet i et Excel-format.
