Partenes uenighet om forståelsen av kapitalvarebegrepet

Avinor anførte for Høyesterett at hovedregelen om fradrag for inngående merverdiavgift i merverdiavgiftsloven § 8–1 alene må være bestemmende for Avinors fradragsrett. Reglene om justering av merverdiavgift er regler for å korrigere fradrag i tilfeller hvor forutsetningen for fradrag ikke lenger er oppfylt – noe som ikke er situasjonen for Avinor. Tilknytningen mellom veiopparbeidelsen og Avinors avgiftspliktige virksomhet brytes ikke ved at eierskapet overføres til det offentlige. Videre hevdet Avinor at merverdiavgiftsloven § 9–1 annet ledd bokstav b må tolkes slik at det foreligger en kapitalvare bare i de tilfellene byggetiltaket på fast eiendom er anskaffet som et driftsmiddel for den avgiftspliktiges virksomhet.

Staten på sin side anførte at bestemmelsen om byggetiltak for fast eiendom ikke inneholder krav om at anskaffelsen må være et driftsmiddel for å utgjøre en kapitalvare. Ordlyden støttes av forarbeidene og av formålet bak reglene. Staten anførte at det heller ikke var grunnlag for et snevrere særskilt unntak fra § 9–1 annet ledd bokstav b for infrastrukturtiltak pålagt av det offentlige.

Flertallet la avgjørende vekt på lovens ordlyd

Høyesterett presiserer innledningsvis i dommen at Avinor på anskaffelsestidspunktet hadde rett til fradrag for inngående merverdiavgift på infrastrukturtiltakene etter merverdiavgiftsloven § 8–1, til tross for at det allerede på anskaffelsestidspunktet er klart at infrastrukturen skulle overdras til det offentlige.

Flertallet mente at lovens ordlyd måtte tillegges betydelig vekt. Etter en naturlig språklig forståelse tilsier ikke lovens ordlyd at den faste eiendommen må være anskaffet som et driftsmiddel i virksomheten for å anses som en «kapitalvare». Flertallet mente at forarbeidene pekte i begge retninger, men at forarbeidene uansett ikke ga noen klare holdepunkter for at virkeområdet for justeringsreglene skulle være annerledes enn det som følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

Høyesteretts flertall var videre av det syn at hensynet og formålet bak justeringsreglene tilsa at kapitalvare i form av byggetiltak på fast eiendom ikke kan begrenses til det som er anskaffet som virksomhetens driftsmidler. Et sentralt formål bak justeringsreglene er å fordele inngående merverdiavgift over tid. Det vil derfor ikke være i samsvar med dette formålet å etablere et generelt skille mellom fast eiendom som utgjør et driftsmiddel og annen fast eiendom med tilknytning til virksomheten.

Flertallet mente videre, tilsvarende som Lagmannsretten, at Elkjøp-dommens* Rt. 2012 s. 432, se nærmere omtale av denne i beskrivelsen av saksforholdet. omtale av merverdiavgiftsloven av 1969 § 21 tredje ledd, ikke kan tillegges betydning ved tolkningen av någjeldende justeringsregler. Justeringsreglene i merverdiavgiftsloven kapittel 9 er noe mer, og noe annet enn den tidligere tilbakeføringsregelen.

Etter flertallets syn er det ikke grunnlag for å tolke merverdiavgiftsloven § 9–1 annet ledd bokstav b slik at det er et generelt vilkår for at det skal foreligge en kapitalvare, og dermed justeringsplikt, at den faste eiendommen utgjør et driftsmiddel i virksomheten.

Flertallet reiste avslutningsvis også spørsmålet om det likevel kunne være grunnlag for et mer begrenset unntak fra § 9–1 annet ledd bokstav b, for eksempel slik at begrepet fast eiendom ikke anses å omfatte infrastrukturtiltak pålagt av det offentlige. Flertallet viste til at det foreligger enkelte særtrekk ved denne typen byggetiltak ved at det allerede fra anskaffelsen av er på det rene at tiltaket ikke er til bruk i den avgiftspliktige virksomheten og at overføringen til det offentlige i mange tilfeller vil skje vederlagsfritt. Flertallet kom imidlertid frem til at en eventuell domstolskapt unntaksregel ville være vanskelig å utforme presist og ville kunne få utilsiktede virkninger. I tillegg mente flertallet at reelle hensyn talte for at det ikke skulle oppstilles noen unntak.

Mindretallet mente ordlyden ikke kunne tolkes isolert

Mindretallet delte flertallets syn med hensyn til at infrastrukturen i dette tilfellet isolert sett var omfattet av ordlyden i § 9–1 annet ledd bokstav b og at ordlyden må tillegges betydelig vekt. Bestemmelsen kunne imidlertid, etter mindretallets syn, ikke tolkes isolert sett fra resten av lovens kapittel 9. Formålet med kapittel 9 i merverdiavgiftsloven er å slå inn i de tilfellene det skjer en endring som reelt sett påvirker tilknytningen mellom oppofrelse og virksomhet og dermed grunnlaget for om det er fradrag eller ikke. I dette tilfellet skjer det ingen slik reell endring av betydning for fradragsretten. Mindretallet var også av en annen oppfatning når det gjaldt forståelsen av forarbeidene til justeringsreglene. Forarbeidene talte etter mindretallets syn for at lovgiver ikke har hatt til hensikt å frata de næringsdrivende retten til fradrag i slike tilfeller som her.

Mindretallet fant ikke grunn til å gå nærmere inn på hvorvidt det mer generelt måtte innfortolkes et vilkår om at den faste eiendommen må være anskaffet som et driftsmiddel for å anses som en kapitalvare etter § 9–1 annet ledd bokstav b, men kom til det resultat at det ikke skulle foretas noen justering når infrastruktur overdras til det offentlige.