Beviskrav i forbindelse med skattefastsettelsen
I en dom i Borgarting lagmannsrett avsagt 15.11.2016, Malerservice-saken, er det lagt til grunn et skjerpet beviskrav for de fakta som skattemyndighetene legger til grunn. Det kan reises spørsmål om den rettskildemessige forankringen av et slikt standpunkt.
Det er de alminnelige sivilrettslige bevisreglene som gjelder når skattemyndighetene vurderer endring av skattefastsettelsen.
Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge for at et faktum skal legges til grunn, utrykkes gjerne som et spørsmål om hvilke beviskrav som gjelder.
Hovedregelen er at det kreves sannsynlighetsovervekt for de fakta som skattemyndighetene legger til grunn. Ligningsloven § 8–1 ga uttrykk for dette, der den anviste at ligningsmyndighetene skal finne frem til det faktumet som er mest mulig riktig. Det fremgår av forarbeidene til ligningsloven § 8–1 at ligningsmyndighetene «må legge til grunn de faktiske forhold som de etter en samlet vurdering anser som det sannsynlig riktige». (Ot.prp. nr. 29 (1978–79) s. 100.)
Sivilrettslig beviskrav i norsk rett
Ingen generell lovregulering
I norsk rett finnes det ingen generell lovregulering av beviskrav, men innholdet i det sivilrettslige beviskravet er utpenslet gjennom rettspraksis og teori. Av rettspraksis er Rt. 1992 s. 64 (P-pilledom II) den mest sentrale dommen på området. Dommen inneholder en bred drøftelse av bevisbedømmelsen vedrørende årsakssammenheng i en erstatningssak, og blir av flere teoretikere oppfattet som et generelt gjennombrudd for det som er hovedregelen i norsk sivilprosess i dag. I dommen blir regelen formulert slik av førstvoterende; «[…] dersom skaden kan være forårsaket av bare én av flere mulige – men hver for seg uavhengige – årsaksfaktorer, må p-pillen være mer sannsynlig som årsak til trombosen enn de øvrige alternativer samlet.»Regelen som det her gis uttrykk for, kalles gjerne overvektsprinsippet.
I tvistelovens forarbeider ble det drøftet om det skulle angis retningslinjer for beviskrav, men det ble konkludert med at dette ikke ville være hensiktsmessig av hensyn til alle de ulike grunnene som kan anføres enten for eller mot et skjerpet beviskrav. Det ble vist til at hovedregelen er alminnelig sannsynlighetsovervekt, men at både de materielle reglene som skal anvendes og generelle prinsipper for bevisbedømmelse i den enkelte sak, kan gi anvisning på noe annet. Uttalelsen i Rt. 2008 s. 1409 illustrerer dette synspunktet på en god måte. I avsnitt 41 uttalte førstvoterende: «Det at man i sivile saker legger til grunn det faktum som er mest sannsynlig, danner bare et utgangspunkt, og dette prinsippet kan ikke strekkes lenger enn begrunnelsen rekker.»Underforstått sier førstvoterende at dersom det foreligger tilstrekkelig tungtveiende hensyn, vil beviskravet kunne skjerpes.
Lovfestede skjerpede beviskrav
Det finnes enkelte lovfestede og ulovfestede unntak fra overvektsprinsippet på sivilrettens område. Formuleringene for et skjerpet beviskrav varierer noe, men beviskravet uttrykkes ofte som et krav om «klar», «sterk» eller «kvalifisert» sannsynlighetsovervekt. Det rettslige grunnlaget for strengere beviskrav kan følge av enten lovfestede regler eller rettspraksis. Ett eksempel på et lovfestet unntak fra overvektsprinsippet er militærnekterloven § 1 første ledd som regulerer vilkårene for fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Her er beviskravet tilsvarende det som gjelder i straffesaker. Et annet eksempel er voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd, som stiller krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Av bestemmelsen følger det at «[v]oldsoffererstatning tilkjennes bare når det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at skadelidte har vært utsatt for en handling som nevnt i § 1.»
Hovedregelen er at det kreves sannsynlighetsovervekt for de fakta som skattemyndighetene legger til grunn.
Rettsavgjørelser med skjerpet beviskrav
I flere rettsavgjørelser er det lagt til grunn at beviskravet etter omstendighetene må skjerpes hvis det er tale om et sterkt belastende faktum. Som eksempler på belastende faktiske omstendigheter i flg. rettspraksis kan nevnes forsettlig fremkallelse av forsikringstilfeller (Rt. 1985–211), der vilkårene for oppreisningserstatning for alvorligere straffbare handlinger er oppfylt (Rt. 1996–864), og der bilfører i sak om forsikringsutbetaling på grunn av trafikkuhell har promillekjørt slik at hans krav kan falle bort eller nedsettes (Rt. 1990–688).
Fellesnevneren for de ovennevnte sakene er en form for sanksjon mot den som rammes av den belastende omstendigheten.
Mothensyn mot et skjerpet beviskrav kan også gjøre seg gjeldende. Hvis den personen som blir rammet av den belastende omstendigheten, er den som hatt best mulighet og oppfordring til å sikre beviset, vil det kunne føre til av beviskravet ikke blir skjerpet.
Effektivitetshensyn kan også tilsi at beviskravet ikke blir skjerpet, se f.eks. Rt. 2010–224.
