Praksisundersøkelsen

EY foretar hvert år en praksisundersøkelse hvor vi gjennomgår årsregnskapene til egenkapitalutstedere på Oslo Børs. Formålet med undersøkelsen er blant annet å se om regnskapsbrukere får den informasjonen som skal inkluderes i et IFRS-regnskap og å identifisere etablert praksis for områder hvor IFRS åpner for valgmuligheter. Ved etterlevelse av International Financial Reporting Standards (IFRS) vil regnskapsbrukere få informasjon som kan være nyttig i forbindelse med deres beslutninger på grunnlag av regnskapet. Videre vil utarbeidelse av regnskap i samsvar med IFRS minimere risikoen for negative reaksjonsformer på regnskapet fra tilsynsmyndigheter. Når regnskapsbrukerne får den informasjonen de behøver og det er lav usikkerhet knyttet til denne, blir resultatet redusert kapitalkostnad. Manglende etterlevelse av IFRS kan medføre at regnskapsbrukere får informasjon av redusert kvalitet og at sammenlignbarheten reduseres.

IFRS-praksisundersøkelsen er basert på årsregnskap for 2013 for samtlige 170 egenkapitalutstedere (heretter «utstedere») på Oslo Børs som utarbeidet årsregnskapet etter IFRS. Noen temaer er basert på et utvalg på 65 foretak. Dette utvalget inkluderer 22 ut­stedere i OBX-indeksen pluss de 43 største målt etter markedsverdi. Enkelte temaer om pensjon er basert på et utvalg bestående av de 30 utstederne på Oslo Børs med størst brutto pensjonsforpliktelse i forhold til totalkapital. For hvert tema presentert i denne artikkelen angis det hvilket utvalg observasjonene er basert på.

I motsetning til regnskapsåret 2012, var det i regnskapsåret 2013 enkelte betydelige endringer i regnskapsregelverket. Den nye standarden IFRS 13 Måling av virkelig verdi og endringer i IAS 19 Ytelser til ansatte, herunder bortfallet av «korridormetoden», måtte anvendes i 2013-regnskapet. I tillegg, tilsvarende som i 2012-regnskapet, kunne utstederne velge å ta i bruk IFRS 10 Konsernregnskap, IFRS 11 Felleskontrollerte ordninger og IFRS 12 Opplysninger om interesser i andre foretak.

Vi har også gjennomgått delårsregnskapene for første kvartal 2014 for samtlige utstedere og kartlagt konsekvensene fra implementering av IFRS 10 og IFRS 11 for dem som ikke hadde valgt å implementere disse standardene før det obligatoriske ikraft­tredelsestidspunktet.

Spørreundersøkelsen

EY og Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) gjennomførte i august 2014 en spørreundersøkelse blant medlemmene av NFF. 150 personer deltok, primært finansanalytikere, økonomisjefer/CFO-er og investorer. Formålet med spørreundersøkelsen var å kartlegge deres oppfatning om regnskapets relevans, kompleksitet, og hvilke noter som er viktigst.

Hovedfunn

• Selv om det ikke er like fremtredende for regnskap til utstedere på Oslo Børs som det er for regnskap til utenlandske selskaper, er det rom for forbedringer når det gjelder å redusere omfanget av ikke-relevant informasjon i regnskapet.

• 94 prosent av utstederne fikk revisjonsberetning uten presisering, forbehold eller andre modifiseringer.

• Litt over halvparten av utstederne utarbeidet morselskapets årsregnskap i samsvar med god regnskapsskikk i Norge. Disse må potensielt forholde seg til den nye norske regnskaps­standarden som er foreslått å gjelde fra 1. januar 2016.

• Nesten halvparten presenterer resultatandeler fra investeringer regnskapsført i samsvar med egenkapitalmetoden utenfor drifts- og finansresultat.

• Implementeringen av IAS 19R medførte for enkelte med ytelses­baserte pensjonsordninger en vesentlig reduksjon av balanse­ført egenkapital.

• Frivillig implementering av IFRS 10 medførte ingen vesentlige effekter.

• Frivillig implementering av IFRS 11 medførte vesentlige effekter for noen få utstedere. En vanlig observert effekt var som ventet overgang til egenkapitalmetoden fra brutto­metoden for felleskontrollert virksomhet.

• IFRS 13 måtte implementeres i 2013-regnskapet, men medførte med ett unntak ikke vesentlige konsekvenser for måling av virkelig verdi.

• 86 prosent hadde i 2013-regnskapet implementert nye krav til presentasjon av andre inntekter og kostnader (OCI).

Informasjonsvalgproblemet («disclosure overload»)

Enkelte hevder at regnskap, og da særlig IFRS-regnskap, er for omfattende og at den relevante informasjonen er vanskelig tilgjengelig. Det er flere årsaker til dette, herunder regnskapenes format og struktur, grad av skreddersøm og anvendelse av vesentlighetsprinsippet. Primært er informasjonsvalgproblemet eksisterende for utenlandske selskaper hvor en observerer årsrapporter på over 500 sider. Men også i Norge mener enkelte at det er rom for forbedringer. EY og Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) spurte i 2014 medlemmene av NFF om finansregnskapet bærer preg av å være for omfattende fordi det gis for mye ikke-relevant informasjon.

Én av tre var enig i påstanden, noe som underbygger at problemstillingen også er relevant for norske selskaper.

Ser vi hen til årsrapportene og årsregnskapene til utstederne på Oslo Børs, har vi de tre siste årene observert en liten økning i gjennomsnittlig antall sider.

Illustrasjonen ovenfor viser at gjennomsnittlig antall sider i årsrapporten var 100 sider, mens årsregnskapene i gjennomsnitt var 45 sider. For å sette dette i perspektiv kan det nevnes at årsrapportene før overgangen til IFRS i gjennomsnitt var på 45 sider. Mulige konsekvenser fra økning i antall sider er at den relevante informasjonen blir vanskelig tilgjengelig og at regnskapsbrukerne ikke klarer å identifisere all beslutningsnyttig informasjon.

Det er flere virkemidler for å gjøre den relevante informasjonen mer tilgjengelig, herunder omstrukturering av regnskapet, høyere grad av skreddersøm og større bruk av vesentlighetsprinsippet på noteopplysninger.

Å presentere den mest relevante tilleggsinformasjonen foran i notedelen kan være et virkemiddel for å motvirke informasjonsvalgproblemet:

• Informasjon som av natur er sentral, presenteres på en mer fremtredende måte, for eksempel rett etter regnskapsopp­stillingene.

• Informasjon som av natur er mindre viktig, presenteres mot slutten av notene, eller som et vedlegg. Eksempler på denne typen informasjon kan være ikke-implementerte standarder og prinsippnoten.

I den tidligere nevnte undersøkelsen utført av EY og NFF ble respondentene også bedt om å angi hvilke noter de bruker mest i sitt arbeid. Figuren nedenfor viser hvilke syv noter som ble rangert som de viktigste.

Respondentene ble også bedt om å angi hvilke noter de sjelden eller aldri bruker i sitt arbeid. Figuren på neste side viser hvilke syv noter som ble rangert som minst viktig.

Blant de syv mest brukte notene finner vi ingen store overraskelser. Derimot synes vi det er interessant å observere at både tilleggsinformasjon om (1) estimatusikkerhet og skjønnsutøvelse og (2) kontanter og kontantekvivalenter figurerer på listen over de minst brukte notene.

Det er liten tvil om at tilleggsinformasjon om estimatusikkerhet og skjønnsutøvelse er kritisk for en god forståelse av regnskapet. Det følger av IAS 1.125 at det skal opplyses om forutsetninger lagt til grunn og andre kilder til estimeringsusikkerhet. Som en del av praksisundersøkelsen undersøkte EY, for utvalget på 65 utstedere, om noten om estimatusikkerhet ga tilstrekkelige opplysninger om benyttede forutsetninger om fremtiden og kilder til usikkerhet. Resultatet var at om lag halvparten av beskrivelsene av estimatene som utstederne ga, etter vår oppfatning, var av en for generell karakter til at brukeren er i stand til å forstå ledelsens faktiske vurderinger. Dette kan være en del av forklaringen på at denne tilleggsinformasjonen anses som mindre viktig av regnskapsbrukerne enn man kanskje skulle forvente.

Tilleggsinformasjon om kontanter og kontantekvivalenter vil være av vesentlig betydning der det foreligger usikkerhet rundt tilgjengeligheten av midlene i regnskapet. Som en del av EYs praksisundersøkelse kartla vi hvilke opplysninger som ble gitt om restriksjoner på kontantbeholdningen. Litt over halvparten av alle utstederne opplyste om slike restriksjoner og 36 prosent av disse opplyste om restriksjoner på mer enn én bestanddel av kontantbeholdningen. Hos 45 prosent var skattetrekksmidler bundne midler, mens garantier og depositum representerte bundne midler hos henholdsvis 13 og 12 prosent av utstederne. Videre undersøkte vi om noen utstedere på Oslo Børs opplyste om restriksjoner på kontantbeholdning hos utenlandske datterselskaper, herunder skatteeffekter ved utbytte til morselskapet. Ett selskap opplyste om at valutagevinst ved utbytte til morselskapet vil utløse betalbar skatt, mens fem eksplisitt opplyste om at det ikke påløper skatt når det gis utbytte til morselskapet. Slike opplysninger er viktige i analyser av blant annet utbyttekapasitet, noe IASB har erkjent og derfor nå arbeider med å forbedre noteopplysningskravene for restriksjoner på kontantbeholdningen. Det er ikke usannsynlig at noteopplysninger om kontanter og kontantekvivalenter vil brukes oftere når noteopplysningskravene forbedres.

Revisjonsberetning

I revisors beretning vil regnskapsbrukere finne informasjon om hvorvidt revisor har identifisert vesentlige ikke-korrigerte feil i regnskapet. Dersom revisor anser det som nødvendig å gjøre brukerne oppmerksomme på et forhold presentert eller beskrevet i regnskapet som etter revisors skjønn er av grunnleggende betydning for brukernes forståelse av regnskapet, vil revisor tilføye et presiseringsavsnitt i revisjonsberetningen. Følgelig er det nyttig for en regnskapsbruker å kartlegge om revisors beretning er «ren», noe som vil bety at den ikke inneholder forbehold, negativ konklusjon, konklusjon om at revisor ikke kan uttale seg eller presisering.

Tabell 1: Type revisjonsberetning

Som tabellen viser, fikk 94 prosent av alle utstedere på Oslo Børs en ren revisjonsberetning til 2013-regnskapet. Seks prosent (ti utstedere) fikk en revisjonsberetning med presisering, hvorav de fleste fikk presisering hvor revisor omtalte usikkerhet knyttet til forutsetningen om fortsatt drift. Samtlige hadde selv omtalt denne usikkerheten i regnskapet. To utstedere fikk presisering vedrørende usikkerhet knyttet til fremtidige utfall. En sannsynlig årsak til reduksjonen i andelen presiseringer er at det ikke lenger er like vanskelig å få tilgang til kapital som det var i årene etter finanskrisen og dette reduserer usikkerheten rundt fortsatt drift. At så få får revisjonsberetning med forbehold tilsier at regn­skapene til utstedere på Oslo Børs er av høy kvalitet.

Én utsteder fikk en revisjonsberetning der revisor ikke kunne uttale seg, dette på grunn av verdsettelse av eiendeler og mulig straffbar handling. I likhet med i 2012 fikk ingen utstedere revisjonsberetning med forbehold.